Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten ordene mine. Det er veldig fint at mange faktisk leser det jeg skriver, men det beste er at jeg glemmer alt rundt meg mens jeg stabler bokstaver. Jeg stiller dem opp som Dominobrikker, og da er det nok at jeg puster på det første ordet.
Når jeg puster på det første ordet så stryker det borti det neste, som igjen tar med seg det tredje og så videre.
Når siste ord er sagt, så kjenner jeg en lettelse over at de har samarbeidet om å nå et mål. De har stått side ved side, og de har gitt mening, for hver for seg har de nesten ingen betydning. Bortsett i fra ord som JA og NEI, da. De står ganske støtt alene, og behøver ikke flere enn seg selv, særlig om de blir skrevet med store bokstaver.
Først og fremst så har de alltid vært der, uten at de har våget seg fram i lyset, av frykt for å sprekke og bli til ingenting. Er det ordene som har gitt meg selvtillit, eller har min nye selvsikkerhet gitt meg mot til å sette ord på tankene?
Jeg vet at ordenen mine har vært ei lun kappe, som har varmet den sørgende. Jeg vet at ordene mine har gitt venninna mi styrke i tunge stunder.
Jeg vet at ordene mine kan få andre til å le, om vi deler den samme form for humor, da. Helst liker jeg å le av andres historier, for jeg er dårlig på å sette liv til ordene når de kommer i muntlig form. Jeg lener meg heller tilbake og lytter når andre broderer ut detaljer. Sånne detaljer som maler et bilde, og som jeg kan le av, en sånn hysterisk latter som får fram tårene.
Ordene mine kan til og med ramme hardt, særlig når jeg er sur eller sinna. Jeg er en mester i å benytte meg av ironi, for det svir skikkelig, spesielt når motparten hater dette virkemiddelet. Da kjører jeg på med mer av samme sorten, og vrir kniven rundt i såret, helt til jeg kjenner et snev av dårlig samvittighet.
Jeg ser for meg at ordene som jeg skriver er masker til strikketøyet mitt. Jeg fletter dem inn i hverandre, sånn at de danner et mønster. Jeg velger de fargene som jeg liker best, og jeg lager det mønsteret som jeg aller helst vil ha. Jeg velger meg blått, sennepsgult, brunt og vinrødt, fordi jeg er høst, og fordi havet alltid er en del av meg.
Mønsteret blir til mens jeg strikker, for jeg har ingen oppskrift, og jeg ser det nå, at det blir veldig fint. Det blir akkurat sånn som jeg har drømt om at det skal bli.
VEIEN
Jeg finner veien som jeg helst vil gå
og krysser fingrene og håper på,
at havets datter ikke snubler mer
men at jeg reiser meg og fortsatt ser,
hva som er rett, og hva som synes galt
sånn at jeg kikker opp, og får fortalt,
hva som er kronglete, men riktig vei,
for lille, store, sterke, svake meg.
Jeg vet at det er veldig lett å gå i kne
for livet har en gang fortalt meg det,
å ta et bittelite dansetrinn
som slipper masse sol og varme inn,
det hjelper ofte mye, eller kanskje litt
når livet stopper opp, og blir litt stritt,
jeg snører hvite ballerinasko
for da blir dagen lys og lett og god.
Jeg er ikke spesielt glad i å danse, men ordene lever sitt eget liv, som i en dans.
tenk så fint å ha det slik. Hopp i havet, legg på svøm, livet er en gylden drøm.
Se mot dagene som kommer, drøm en drøm om neste sommer. Tenk at livet ditt er godt, nye dager har du fått.
Måke, kommer du tilbake, for å finne deg en make? Her hvor brygga møter hav, langt fra livets mas og kav.
Kanskje treffes vi igjen, lille, hvite måkevenn. Jeg kan låne plassen din, mens du speiler deg i vin.
Jeg ønsker å være like interessert i pasienten som måken er i vinglasset, for den er hundre prosent tilstede, og det er hva god sykepleie handler om. Måken er nysgjerrig, og speiler seg i glasset. Kanskje den nikker gjenkjennende, eller kanskje den lærer noe nytt om seg selv, for det er viktig å kjenne seg selv om man skal hjelpe andre. Det er viktig å ha en trygg og solid plattform, som vakler, men som aldri faller i grus.
Når jeg ser tilbake på sykepleierstudenten som var meg, og sammenligner med den jeg har blitt, så er det håp for flere enn meg. Det sies at hørselen er det siste som forsvinner, men jeg tror at det er håpet.
Så lite jeg visste, og så lite jeg kunne, egentlig. Likevel var det noen sykepleiere som skjøv meg foran seg, og inn i situasjoner som jeg ikke mestret, bare fordi de selv var redde, usikre eller også feige.
Som den gangen ei mor hadde mistet sitt nyfødte barn, og jeg fikk et matbrett i hånda, med beskjed om å gå inn til henne. Jeg var den første hun skulle møte på avdelingen, og jeg hadde ikke sjanse til hverken å forberede meg eller takle situasjonen på en god måte.
Jeg glemmer det aldri.
Jeg glemmer heller aldri den multihandikappede gutten med slanger alle steder, som ble overlatt til meg på hver eneste vakt. Den gutten fikk det godt likevel, for jeg ble ekspert på alt mulig etter å ha bodd på rommet hans en hel sommer. Vi ble gode venner, selv om han ikke hadde språk, og jeg tror det var bedre å ha MEG der, i stedet for noen som egentlig ikke ville. Vi ble en liten allianse mot resten av verden. Jeg ville egentlig ikke jeg, heller, men de ga meg aldri et valg.
Eller de to som brukte sin overmakt til å overlate hele avdelinga til meg, mens de rottet seg sammen med ei kaffekanne, i visshet om at jeg ikke våget å protestere.
Jeg sprang som en gal fra rom til rom, og alle overlevde, til og med jeg.
Tusen takk, for jeg lærte mye av det. Jeg lærte forskjellen på gode og dårlige sykepleiere. Jeg lærte å si fra, selv om det tok sin tid før jeg våget å ta bladet fra munnen.
Jeg visste hva som bodde i meg, og hvorfor jeg ville bli sykepleier, og det er verdens beste grunnlag, så lenge verdiene er gode.
Det kryr av flotte og sterke sykepleiere, med trygge og og varme hender. Jeg kjenner mange kunnskapsrike pleiere, som har de rette holdningene. Det finnes gode holdninger og dårlige holdninger, og jeg våger å si at jeg vet forskjellen, takket være noen lysende forbilder som overskygget de som var mest opptatt av å utnytte ferskinger som meg.
Nå har jeg blitt en god blanding av varsom og direkte. Jeg teller til ti, og er aldri redd for å gå inn på et rom, selv om jeg av og til er som et aspeløv i motvind.
Jeg dør ikke av å ha litt hjertebank, men det er mange andre som dør, og det er ingenting å være redd for, iallefall ikke fra mitt ståsted.
Eller sagt på en annen måte, aller helst liker jeg å sitte. Sitte ved senga og kjenne på alle følelsene som raser gjennom kroppen. Jeg liker ikke å se at noen har det vondt, men jeg er glad i jobben min. Først og fremst skal jeg være bindeleddet mellom fastlege, sykehus og pårørende, for å passe på at alle jobber mot det samme målet.
Hva er målet?
Målet er at den som behøver oss skal få være seg selv, og ikke drukne i et system som glemmer hvordan det er å være et lite menneske med angst for det ukjente, for ingen av oss vet hva det vil si å dø. Målet er trygghet, tillit, omsorg, etikk og kunnskap, i tilfeldig rekkefølge, for det hjelper ikke med kunnskap om vi viker unna alt det andre.
Vi kommer ingen vei uten tillit, som jeg mener er det aller første bud ved hvert eneste møte. Uten tillit har vi ingenting.
Det er der sykepleieren, omsorgsarbeideren og hjemmehjelperen ofte trekker det lengste strået, og kanskje kjenner på det største ansvaret ( selv om jeg vet at legen har det medisinske ansvar ). Jeg har heldigvis ingen problemer med å forholde meg til hvem som har ansvar for hva. Vi sniker oss over dørterskelen, eller gjennom nøkkelhullet, og inn i livet deres. Vi prater fortrolig mens vi rekker dem klærne etter dusjen, og kjenner på en ydmykhet over at de kler av og på seg foran oss, noen ganger med litt hjelp.
Da tenker jeg ikke på en naken kropp, men på hva det sikkert koster å blottstille seg. De viser fram slitne kropper og ensomme stunder. De lar oss ta del i det som de ikke lenger mestrer, og som de alltid hadde kontroll på i et annet liv.
Det er masse historie i veggene og kroppene, for den som gjerne vil lytte. Jeg har også lært meg å lese mellom linjene. Som da jeg var hos ei gammel dame her en kveld.
Hun: Er du gift?
Jeg; Nei.
Hun: Hvor gammel er du da ( rene kryssforhøret) :
Jeg: 48
Hun: Jaja………du rekker det vel kanskje enda.
Det var tvil i stemmen hennes, og det hørtes nesten håpløst ut. Jeg samler på sånne gullkorn, og jeg har verdens beste jobb. Jeg har en boks med mange rom i, og der samler jeg på fine samtaler, artige historier og gode skrøner. Jeg samler på samarbeid, gode kollegaer, tillit og omsorg. Jeg samler på alt det som gjør meg til en bedre sykepleier.
Noen ganger får jeg kjeft, og andre ganger er det noen som slenger på røret i sinne. Jeg kan ikke alltid gjøre alle til lags. og det står heller ikke skrevet i panna mi at jeg er en nikkedukke.
Den tiden er definitivt og heldigvis forbi. Jeg burde slengt på røret for lenge siden, jeg også.
Det hender at jeg tar feil, og enkelte dager strever jeg med å leve opp til det jeg står for. Mine holdninger utfordres hver eneste dag, og da takker og bukker jeg for at det finnes lærlinger og studenter. De utfordrer tankegangen min, og krever – bevisst eller ubevisst – at jeg begrunner mine valg.
Jeg skjønner meg ikke på dem som mener at de er en belastning, selv om også jeg har dager der jeg helst vil kjøre alene. Jeg innrømmer gjerne at det noen ganger er mest behagelig å kjøre sitt eget løp, men ikke i det lange løp. I det lange løp er vi helt avhengig å spille på samme lag, og vi er best tjent med å spille hverandre gode.
Jeg tjener heller ingenting på å skyve andre foran meg, i frykt for min egen redsel og usikkerhet.
Det handler ikke om å vinne eller å tape. I en sånn match handler det mer om å gjøre sitt beste for laget, og aller helst for lagkapteinen.
Drømmen kan være bitteliten som et albueskjell, eller den kan være like stor som himmelen over meg. I går kveld rakk jeg ikke engang å begynne på en drøm, for alt skjedde så fort. Det ble en hopp på-tur; en sånn tur der vi bare slenger kaffekanna i sekken og begir oss inn i drømmen som vi aldri rakk å henge med på. En karusell som snurrer så fort, eller et liv som tar en så brå vending, at vi ramler av i fart og lander på Andstein, for noen ganger ender det godt likevel.
Det ble en drømmekveld, og akkurat passe langgrunt og forfriskende kaldt.
Det var deg og det var meg, det var minner som aldri vil dø. Det var evighet, og en sol som farga himmelen rød.
– Postgirobygget –
Det var deg og det var meg, pluss millioner av knott, så vi var ikke alene likevel. De er rene smådjevlene, for de stjeler fra meg noe av idyllen som finnes der ute. Hvordan har de kommet seg dit? Det må da være alt for langt å fly for en så liten skapning.
Jeg tipper at de flyr dit på pur F***.
Jeg trålet hele øya ( jeg vet at den ikke er stor) på kryss og tvers, i et forsøk på å løpe fra dem. Så fikk jeg trimma litt, så fikk jeg sett meg litt rundt. Selv om det er korte avstander, så er det fin utsikt til alle kanter. Det handler om å peke nesa den riktige veien.
Ut mot havet.
Å besøke Andstein en sånn kveld kan jeg helhjertet anbefale, selv om jeg blir glad når det ikke er andre folk der. Jeg er ikke engstelig for å møte andre, men jeg liker å tenke at jeg har strandet på en øde øy som ingen vet av.
En perle som ingen andre enn jeg har oppdaget.
Sånn kunne jeg ha ligget hele natta om det ikke var for knotten. Tenk deg at knotten ikke finnes, og at du kan ligge på magen på et varmt svaberg og bare være til.
Bare være, uten tanke for hverken natta eller morgendagen. Et sånt øyeblikk da tiden stopper opp og tar en pause.
Det er så godt.
Også denne kvelden hadde vi hellet med oss. Det var like blikkstille som sist vi traff nisene. De var ikke like mange som forrige gang, men minst like elegante.
De prustet farvel og på gjensyn, og danset mot Mausund eller Bogøya. Jeg skjønner dem godt, for utenfor Frøya ligger det vakre steder som perler på en snor.
Nok til et helt perlekjede.
Det er fascinerende å se på nært hold hvor fort fargene skifter når sola er på vei ned i havet. Det tar pusten fra meg hver eneste gang.
Dette bildet er tatt kort tid etter det første, og fargespillet er helt annerledes.
Kolbein Falkeid skriver fint om havet:
Med horisonten som et diadem om pannen skriver du dine salte brev til kysten. Land forvandles, dyr og mennesker kommer og går.
Nå er det vi som lever, og som får oppleve dette. Før var det andre, og etter oss kommer det nye.
Jeg har lært meg å ha dette perspektivet på livet mitt, for da setter jeg pris på det jeg har. Jeg er glad for at jeg jubler som en unge, og nesten ramler ut av båten, når jeg får øye på ei nise. Det føles som om nisa og jeg deler en hemmelighet akkurat denne kvelden. Jeg vet at det høres pompøst og poetisk ut, men det er sånn det er.
Vi trives som fisken i vannet begge to.
Vi slo av motoren og bare satt der, et sted midt mellom flo og fjære. Jeg liker den knitrende lyden av tang som floa forlater. Når tangblærene begynner å tørke i sola, så lager de gode lyder. Det sa jeg til Kjell i går, men jeg er ikke sikker på at han skjønte hva jeg mente.
Det var kanskje bare jeg som hørte det.
Tenk å være så glad i alt dette, og samtidig ikke like kamskjell, blåskjell, reker, krabbe, kreps eller hummer og kanari. Jeg liker skjellene, men ikke det som er inni dem. Heldigvis er jeg glad i fisk, da, unntatt sild.
Pssst!! På Bogøya har de verdens beste fish&chips.
Å elska er ikkje å vakta, men å sjå en annan veg til rett tid.
Snakk ikkje om ekstasen når du meiner kjærleiken. Dei bur på kvar sin stad og møtest sjeldan.
Snakk heller om å gå til fots gjennom de tusen kvardager og aldri halda opp med å vera den rette.
Å elska er å tenne lys og tørke tårer natt og dag.
– Alf A. Sæter –
Det er ekstase å padle mot… jeg vet ikke hva. Jeg kan se at jorda er rund, og at den er ikke har en begynnelse eller en slutt. Det er godt å høre stillheten, for den finner jeg nesten ingen steder. Det er lyder overalt, nesten, men noen lyder er lydløse. Plaskene fra åretaket, eller snatringen fra en ærfugl, er bare toner til tankene mine.
Når jeg dupper midt i alt det blå så er jeg alene i verden, på en god måte, selv om jeg er sammen med andre. Nisa som danser forbi meg, like ved kajakken, har det sikkert likedan. Den pruster livsglede.
Ingenting er finere enn sjøhus som speiler seg i havet.
Og ingen passer bedre inn i speilbildet enn de som bor der.
Jeg er så heldig å få låne en flik av dette, med et glass hvitvin til.
Dette er et pusterom i tusen hverdager. Jeg er glad i hverdagen, men trenger sånne hvilesteder. Det er heller ikke lett å se en annen vei til rett tid, for jeg vet ikke alltid når tiden er den rette.
Jeg liker stillhet og varme hender, og jeg liker å tenne lys i mørket. Det er derfor høsten er min tid, og det er derfor jeg elsker å dykke ned i et dikt.
Livet er latter og tårer. Livet er ei sommernatt på brygga, der jeg prøver å være den rette. Det er lett å være den rette under midnattssola, og ikke særlig lett når jeg er i det krakilske hjørnet av verden.
Da er jeg ikke riktig for noen.
Jeg vet ikke alltid hva som er rett eller galt. Det hender jeg trår feil eller tramper i klaveret, men jeg holder alltid balansen når jeg sitter i båten min.
Det er fordi vi hører sammen, og fordi jeg helst padler i godvær, for å være på den sikre siden. Jeg vokter livet mitt så godt jeg kan, selv om jeg har blitt en mester til å gripe sjanser.
Jeg har begynt å like sånne sjanseseilaser, for nå var det på tide.
Eller den får meg ut på havet, dit fisken biter. Jeg fikk ingen fisk, men det gjorde ingenting. Jeg plages litt med nattesøvnen i perioder, men når jeg sitter i en båt eller i kajakken min, og lukker øynene samtidig, så kan jeg sovne om jeg vil. Når kajakken dupper som en liten barkebåt, da finner jeg sjelefreden min, som også er en del av meg.
Jeg kan ikke bo på sjøen, men jeg burde vært der ute hele tiden, for akkurat nå er jeg urolig og litt fjern. Kanskje jeg burde skaffe meg en husbåt?
Den båten skulle jeg i så fall ankret opp på Titran. Det skulle jeg ha flintret alle uroligheter langt til havs, så båra fikk sluke dem. Suset fra havbåra skulle ha overdøvd alt det som er negativt, og lyden skulle ha lagt seg som ei kappe rundt skuldrene mine.
Denne måken ventet på fisk, men fikk ingenting denne gangen. Det er ikke alltid vi får det vi drømmer om, og det er ikke bestandig alt går etter planen, hverken for måke eller menneske.
Her er Garnvika i bakgrunnen. Her har kjæresten vært guttunge. Her er det fint å være.
Det er også fint å få være sammen med ham, for han er temmelig tålmodig med meg og min måte å være på. Det hender jeg er nebbete, og jeg er noen ganger innesluttet, men jeg er også det motsatte.
Alle har sterke og svake sider, fine og mindre pene egenskaper, eller gode og dårlige dager. Det handler om å tilpasse seg, sånn at to forskjellige planeter kan gå i samme bane rundt jorda.
Jeg vedder på at alle kjenner seg igjen. Krasjlandinger er ikke til å unngå, liksom, men heldigvis lander vi mjukt de fleste av oss, gang etter gang.
Det er slitsomt, lærerikt og berikende.
Jeg kommer aldri til å sykle tandem, og jeg vil heller aldri ro dobbeltsculler, for jeg vil bestemme farten og takta selv. Jeg kjenner meg selv så godt, at jeg vet vi ville endt i grøfta, eller til og med på havets bunn. Jeg er god til å samarbeide, og jeg tenner like gjerne på alle plugger. Jeg trøster meg med at en motor er helt avhengig av tennpluggen, skal den komme noen vei.
Å padle side ved side er fint, selv om vi sjelden gjør det, for Kjell ligger alltid en sjølengde foran. Å sykle rett bak ham for å spare krefter er også fint, men jeg bytter gjerne plass.
I stedet for å be ham dra dit pepper`n gror, så kan jeg dra lasset en stund. Og jeg kan være sjeleglad for å ha en sjelevenn.
Av motsatt kjønn. Er det mulig?
Ja, men ikke alltid. Det finnes utfordringer og betroelser som en stakkars mann bare blåser av, eller himler med øynene over, så takk Gud for venninnene.
Det er de som alltid vet mest og best.
Jeg er følsom, og samtidig redd for å vise følelser. Merkelig kombinasjon, egentlig. Jeg lever meg inn i alt, og har masse omsorg innabords. Jeg deler det jeg har, men likevel holder jeg noen ganger noe tilbake. Jeg er reservert, og vet ikke om det er for å beskytte meg selv. Dette tenker jeg mye på, og heldigvis vet jeg at det er lett å kakke hull på skallet, for den som vet hvem jeg er.
Jeg er ikke ei hånd i hånd-jente ( og ikke blir jeg det, heller ), da må jeg være hundre prosent sikker på at vi er alene, men jeg liker tanken, og varmen som det sikkert gir.
Vi to er veldig glad for at vi i aller høyeste grad er i live, og vi er veldig glad for at vi fikk oppleve Bruce Springsteen LIVE. I går var vi høye både på livet og på sprudlevann. Akkurat passe dose med sprudlevann, ja, for vi var der for å være hundre prosent tilstede.
Noe annet var heller ikke mulig, for vi hadde verdens kjekkeste mann på storskjerm foran oss. Blodet bruc(t)e på ekte vis.
For en mann, og for et band!
Han klarte til og med å stoppe regnet, eller var det bare det at vi ikke brydde oss om at det høljet ned? Jeg har aldri vært virkelig nesegrus fan av Springsteen, ei sånn ei som telter foran inngangen i flere døgn på forhånd, men jeg kjenner likevel de fleste av låtene hans. Vi hørte mye på hans musikk da vi var ungdommer, og i går var vi ungdommer igjen.
Iallefall jeg.
Det sto en kar sammen med oss, som mente at de som var kortest burde stå foran de som var høyere. ” Æ e eisækstisju “, sa Mona. Hun prater veldig fort.
” 67? “, sa han. ” Du ser ikke en dag eldre ut enn 67.” Honnørbillett neste, mens venninna lo høyt og lenge.
Hun er på alder med Bruce, da, og de holder seg godt begge to.
Vi er, eller blir, 49 år begge to i løpet av året, men i går var alle menneskene i Granåsen akkurat like unge. Alle 37 000 av oss. Vi klarte å snike oss langt fram, og vi var alltid sammen, fordi vi liker å være sammen.
Dette var en stjernestund for minneboka.
Det var fantastiske låter på rekke og rad, det var utmerket lydkvalitet, og det var en innlevelse som får hjerter til å smelte. Det var ingen som sleit med innlevelsen i går. Jeg fikk gåsehud, jeg slapp løs rockefoten som jeg hadde glemt at jeg hadde, jeg veivet med armene, jeg gliste bredt ( noe jeg sjelden gjør, selv om jeg har all grunn til å glise ), og jeg tørket tårer.
Eller var det regndråper?
Jeg er sikker på at han ga alt for oss. Jeg tror han likte trøndere og granskau, og jeg leste et sted at han gjerne vil tilbake. Han har god kontakt med publikum, og det er sjarmerende. Uten publikum, ingen artist, og omvendt. Det er snakk om gjensidig kjærlighet, og en dyp og ekte kjærlighet til det han driver med. Jeg oppdaget Bruce Springsteen på nytt i går.
Kveldens sterkeste øyeblikk? INDEPENDENCE DAY
The River er fin, og det har den alltid vært.
Dagen derpå var også fin, for dager sammen med Mona er alltid fine. Vi lekte turister i egen by, og toppet opplevelsen med en utepils i finværet.
” Kjærleik er å vilja vel.” Vi lever etter dette ordspråket.
Vi prøver alltid å skape nye øyeblikk sammen, og nå har det blitt en årlig tradisjon å dra på konsert. Vi vil hverandre vel, og vi ler mye sammen. Vi snakker om alt som ligger oss på hjertet, og det kommer ikke lenger enn dit. Det er fint å ha noen man kan stole helt og holdent på, for det er ikke mange som behøver å vite alt om oss.
Crescendo i gågata.
Vi landa i Nordre, og sammenlignet alle vi møtte med Bruce. Veldig urettferdig for denne karen å bli sammenlignet med The Boss, men det han ikke vet har han heldigvis ikke vondt av. Han var en fargeklatt i bybildet, selv om klærne hans var grå, og jeg håper han tilgir meg at jeg poster dette bildet.
Det sto en fargerik klovn ved siden av, og han så ikke lystig ut i det hele tatt. Han så lei seg ut, for det var ingen barn som stoppet. Kanskje de heller ville jakte Pokemon?
Stakkars klovn.
Vi satt på en benk og spiste jordbær, mens vi betraktet alle som gikk forbi. Det er fryktelig artig å betrakte folk i smug. Vi trampet takten til trekkspillmusikk, helt til mannen kastet lange blikk i vår retning.
Han hadde sjarm i blikket sitt, mer sjarm enn klovnen, tydeligvis.
Jeg tror at sjarmøren er enig med Sjefen:
” The best music is essentially there to provide you something to face the world with. “
Jeg vet ikke om jeg kan være hjemme alle steder fordi om jeg bærer gleden med meg, for hjemme er alltid best, men jeg tror at ved å ha gleden med på reisen, så finner jeg perler der jeg er. Det handler om å bruke sansene sine. Det handler om å løfte blikket, så jeg kan se at verden noen ganger er et vakkert og rosa sted.
Det handler om å ta et skikkelig magadrag, og la sjølufta fylle både kropp og sinn. Det betyr å legge handa på en stein eller et svaberg som fortsatt har varmen i seg, fordi de har ligget i sola hele dagen.
I går kveld var Bogøya som et digert fugleberg, bare at fuglene var mennesker. Det var blikkstille hav, og det var båttur ut til denne nydelige pletten på jord.
Supen Pøbb ligger ved bryggekanten, og oser sjarm og service. Det er en grunn til at stedet er tettpakket med båter når det er sommer, og det er en grunn til at vi ønsker oss tilbake flere ganger, for de har sprellfersk mat. Jeg tipper den er henta rett opp av sjøen rett før gjestene kommer, så vi kan dingle med beina og spise verdens beste fish&chips. Nam!
Det ble en festaften av de sjeldne, ikke minst med tanke på været og folket og maten og havet og kjærligheten. Sju timer gikk som en røyk, og jeg har ikke snakket så mye med så mange noen gang før, tror jeg.
Jeg er egentlig ikke særlig flink med småprat, men det glemte jeg i går, heldigvis.
Vi tok en avstikker opp til varden, for det må være en av verdens fineste plasser. Jeg merket at det er et sted for tankespinn, så der kunne jeg sikkert ha sittet en hel natt og skrevet dikt, eller begynt på en roman.
Noen ganger er det fint å lukke øynene mens man tenker, men ikke der oppe. Der oppe må gluggene være åpne, sånn at jeg kan se, virkelig SE.
Og da fikk jeg se dette:
Det er ikke så dumt å nærme seg femti år, for jeg liker min nyvunne trygghet, selv om jeg fremdeles er pissredd noen ganger. Jeg tør det jeg aldri våget, og jeg sier det jeg aldri sa. Jeg drømmer ikke om fjerne land, for jeg elsker utsikten hjemme. Jeg må ikke bort for å se hva jeg har hjemme, for jeg vet allerede hva jeg har.
Det er fint å reise, som til Helgelandskysten, fordi det ligner på litt på hjemme. Det var tøft med stupbratte fjell ( som vi ikke har ), fordi havet var rett nedenfor fjellet. Jeg kan aldri bo et sted der havet ikke finnes.
Jeg har nettopp oppdaget hvor mye det gir meg å prate med andre, og det hender jeg får høre at mine ord betyr noe for andre. Jeg gjorde denne oppdagelsen litt seint i livet, så det er sikkert derfor jeg har det så travelt nå. Jeg har ikke tid til å bare gå forbi, for da går jeg kanskje glipp av en mulighet til å lære noe nytt, eller jeg mister sjansen til å bli invitert med på båttur.
Mulighetene er uante, bare jeg ser dem, og griper fatt i sjansene som byr seg. Jeg har blitt verdensmester i å ta sjanser nå, etter å ha ligget i hardtrening en stund.
Der jeg før gikk forbi, stanser jeg nå opp, og det er sunt for meg. Jeg blir hundre ganger sterkere av det, og det behøver jeg. Jeg behøver det på sånne dager der jeg helst vil krype inn i skallet mitt. Jeg har fremdeles dager som er omveier, sånne dager som jeg helst vil gå i en stor bue utenom, fordi jeg ikke orker å snakke særlig mye.
Jeg er avhengig av alene-tid, det er ikke den tiden jeg ikke vil ha. Jeg elsker å være alene med stillheten og tankene, når tankene er friske, men det er de ikke alltid. Det er de dagene jeg går omvei fordi hjertet slår saltomortale på innsiden, eller dagene som er tåkelagte, sånn at jeg ikke ser.
Sånn som i går, for hvem skulle tro at en sånn vakker kveld skulle tåkelegges? Plutselig drev tåka inn fra havet, og alt det rosa ble borte. Akkurat i natt la det ingen demper på stemningen, for jeg svevde høyt over tåkelandet, men noen ganger skjer det like brått som dette i tankene mine.
Jeg har tatt båtførerprøven, men kan ikke å kjøre båt. Jeg vet hvordan hodet mitt fungerer, men noen dager mister jeg styringa. Jeg skal lære meg å kjøre båt, og jeg jobber vettet av meg for å tenke positivt. Det er derfor jeg blir så sliten noen ganger, for det hender de er uregjerlige som en flokk med ville hester, der ingen vil følge flokken. Noen av dem blir til og med sittende fast i gjørma, og da tar det lang tid å sette dem fri, så de kan blåse på havet.
Ikke hestene, men tankene. Hester hører til på land
I går var idyll, bortsett fra millioner med knott. De jaget oss ned fra varden, men jeg var der lenge nok til å jage slitne tanker på flukt. Jeg skal tilbake hit en vakker dag.
Jeg elsker å være sykepleier, men drømmer om å bli forfatter. Tenk om det hadde ramlet hundre dikt ned i hodet mitt mens jeg sov, eller en hel roman, kanskje. Jeg tenker på dem som får antatt ordene sine, og som får samlet dem mellom to flunkende nye permer.
Duften av ei uåpna bok, men som ingen klarer å legge fra seg før det er slutt. Jeg savner alltid ei bok etter at jeg har lest den ferdig. Jeg gruer meg nesten til å lese slutten, når jeg ikke vil at det skal ta slutt. Det er nesten som en kjærlighetssorg, en slags liten sorgprosess, der jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å møte noen som er bedre enn den jeg hadde.
Det finnes bøker som ikke gir meg noen ting. Jeg føler at boka fortjener at jeg gir den en sjanse, men det nytter ikke. Jeg henter den fram gang etter gang, men legger den tilbake etter å ha lest to sider.
Det er sånn med mennesker, også, selv om det er stygt sagt. Noen er som ei åpen bok, mens andre er lukket. Noen gir meg massevis, og andre ingenting.
Noen trykker jeg til brystet, sånn at de alltid finnes nær hjertet mitt. De blir bare bedre og bedre, for etterhvert så lærer jeg å lese mellom linjene.
Andre prøveleser jeg litt i, men boka gjør meg bare opprørt.
Jeg vet at livet ikke kan leves gjennom å velge seg bare søte dikt. Livet er også harde ord og nådeløse krav. Livet kan være beinhardt, og det kan være tungt og trist.
Ordene kan stokke seg, og ikke finne mening i det hele tatt. Det finnes blanke ark, som jeg kan fylle med det jeg vil.
Mulighetene er uante, og jeg vet hvilke bøker jeg vil lese. Jeg vil lese dem som gir meg noe, og de som jeg kan stjele varme fra. Jeg vil lese dem som utfordrer meg, de som stiller spørsmål, og som noen ganger har et svar.
Jeg tror at jeg må forfølge drømmen. Drømmen min er en fargerik drage, som flyr med vinden. Jeg prøver å styre den, men vinden fører den dit jeg ikke hadde tenkt at den skulle, eller nettopp dit jeg ønsker at den skal fly.
Jeg liker at det er sånn, og jeg vet ikke om andre klarer å følge med på tankene mine. De er som vinden, de også.
Jeg vil gi ut en diktsamling, eller en bok med betraktninger.
-Hvis du oversetter vinden til menneskelig tale og setter musikk og derefter farge til, da er du så nær du kan komme mitt morsmål.
I dag har jeg bevist overfor meg selv at det nytter å følge en drøm, og at ingen drømmer er for små. Jeg opplever at folk er veldig hjelpsomme og hyggelige, og jeg har blitt kjent med nye mennesker.
Kanskje fordi jeg er mer åpen og nysgjerrig enn jeg pleide å være.
I dag gikk jeg til oppgaven med dødsforakt og kvinnelist. Jeg SKULLE til moloen bak fyret på Halten, og jeg snakket så varmt om drømmen min at båtføreren – som egentlig hadde direkterute til fyret – tok en sving innom moloen først. Han ble så smittet av min iver at han ble ivrig selv.
Og der satt de, mange flere enn jeg hadde drømt om, og mange flere enn båtføreren hadde sett på veldig lenge. Jeg smilte søtt til ham, og sa: De visste at jeg skulle komme akkurat i dag.
Stakkars fyr, han hadde ikke sjanse til å motstå meg.
Jeg har aldri sett en lundefugl før, og da jeg var på Herøy i sommer så kastet jeg laaaaange blikk over til Lovund, for der vet jeg at de bor på denne tiden av året.
Jeg tenkte, og tenkte høyt, at dit må jeg neste sommer, for jeg vil se den med egne øyne.
Vår egen papegøye.
Sist helg fikk jeg tilfeldigvis se bilder av lundefuglen ( selv om jeg ikke tror at det var en tilfeldighet ), og bildene var tatt ved havet, bortenfor det som er hjemme. Jeg tok kontakt med ei som jeg vet er så heldig å ha hus der ute. Bente og mannen hennes møtte oss på kaia, og sendte samtidig med oss ei bøtte full av krabbeklør hjem. Så snille de er, og så synd det er at jeg ikke liker krabbe. Mamma og mora til Kjell slo kloa i klørne, og Bente fortalte meg hvor lundefuglen bor når det er sommer på Halten.
Ved moloen bak fyret, om jeg er så heldig å få øye på dem, for de er visstnok ganske sky av seg. Akkurat i dag hadde de møtt opp for å hilse på.
De poserte til og med.
Det hjalp veldig at kjæresten hadde kamera med skikkelig zoom, for det er han som har tatt disse flotte bildene. Stakkars fyr, det er bare å henge på når jeg får nye ideer. Jeg tror han liker det, for vi deler mange av de samme drømmene. Neste sommer tar vi med telt og kajakk, sånn at vi kan padle lydløst ut til moloen, og være der så lenge vi vil. Det var hans forslag.
Se, så vakre disse fuglene er.
Skarven var mindre sky, og behøvde ingen zoom.Tøff fugl, som hører til ved havet, akkurat som det jeg gjør.
Krykkja bygger rede oppetter veggen, i mangel på en fjellskrent, og er et ganske merkelig og sjarmerende syn. Hun trives visst bedre i høyden enn det jeg gjør.
Jeg var så lykkelig over å treffe lundefuglen at jeg nesten glemte fyret. Jeg hørte ikke på hva fyrvokteren sa, for egentlig var jeg ved moloen ennå.
Stakkars fyr.
Jeg hadde planer om å løpe over til moloen mens de andre var inne i fyret, men oppdaget at jeg måtte legge på svøm hvis jeg skulle dit, for den ligger på en egen holme. Det rakk jeg ikke, for Frøyfart kunne ikke vente på meg. Egentlig kunne de bare ha ventet, for vi måtte vente da vi skulle motsatt vei. Båten var en halv time forsinket før start, og vi fløy som røyskatter rundt på øya for å rekke over alt. Heldigvis rakk vi det viktigste.
Nydelig utsikt over fiskeværet, til tross for stiv kuling. Sånn er det å bo ved havet, det glitrer ikke alltid.
Jeg gikk ut på eget ansvar, noe fyr-guiden understreket mange ganger, så mange ganger at jeg fikk latterkrampe.
Sånn så det ut på innsiden, mange trappetrinn over havet.
Og jeg fant et vindu mot verden, for jeg trives best ute.
Jeg fant også en venn jeg kunne betro meg til, stakkars fyr. Ordene fløy med vinden, men jeg håper at han hørte hva jeg sa likevel. Jeg fortalte ham at denne dagen ble fin, og at jeg hadde sett lundefugl. Jeg hvisket ham i øret at jeg elsker havet, og at jeg setter pris på små og enkle gleder, sånne gleder som er mye nærmere enn jeg enkelte ganger er klar over.
Jeg fortalte ham at jeg ikke rakk å spise rømmegrøt og spekemat på Fiskarheimen, men at jeg kommer tilbake neste sommer, og at jeg blir en stund.
Lenge nok til å oppleve at sola går ned i havet, og tidlig nok til å hilse en ny dag velkommen, sånn at jeg kan rusle barbeint og stille på moloen, der lundefuglen bor.
Jeg har sluttet å løpe fra meg selv; drive med intervalltrening for å løpe raskere enn harehjertet mitt, for jeg har innsett at dette er en del av det å være meg. Ingen klarer vel å løpe raskere enn hjertet sitt likevel, og jeg dør ikke av det. Det finnes ikke farlig, og jeg er aldri redd. Det er bare ubehagelig.
Jeg må spille på lag med pulsslagene mine, sånn at jeg har pust nok til å bevare roen.
Denne roen er ikke et bredt banner som det står MÅL på, men et forsøk på å bekjempe ti ville hester som løper løpsk innvendig. Det hender at jeg har rastløse bein også, men da er det tusen maur i stedet for ti ville hester. Det er greit at blodet bruser som ei flomstor elv, men ikke når jeg ikke vil. Jeg vil ikke ha et kappløp med meg selv når jeg minst venter det, for da er jeg ikke forberedt.
Det er da det begynner å suse i hodet, og det er da at føttene dovner bort og blir til visne spaghettibein. De kraftige leggene mister krafta, men de holder meg heldigvis på beina, merkelig nok. Det er som når jeg slenger spaghetti i en varm kjele. Når vannet når kokepunktet så skjer det noe mystisk med spaghettien. Den har liksom ikke noe den skulle ha sagt når det koker som verst.
Å skrive kjøler ned beina, det er rene spa-behandlingen for kropp og sjel. Å skrive gir meg utsikt over livet.
Det er ikke sikkert at andre merker hva som skjer, men jeg tipper at det er mange som kjenner seg igjen.
På jobb så har jeg stål i ben og armer. Ikke på en sånn måte at jeg er kald, heller tvert om. Jeg mobiliserer alt, og kjemper som en løvinne for den som ikke makter å kjempe selv. Med den hvite uniformen på så er alt mulig, selv på mørke dager. Når jeg tar de hvite klærne av, så er jeg meg igjen.
Jeg er meg hele tiden, men det er godt å ha et skille, selv om det hviskes ut noen ganger.
Det er godt å kjenne på sin egen sårbarhet, også, for bare da kan jeg få et innblikk i et annet menneske sin verden. Jeg kan lese meg til kunnskap, men jeg kan aldri lese meg til alt det andre som kanskje forventes av meg. Eller som jeg forventer av meg selv.
Jeg kan ikke lese tanker, og jeg kan aldri vite hva noen føler, for den følelsen er bare deres. Det er her jeg sier takk for det kliniske blikk. Det høres kanskje ikke så varmt ut – å ha et klinisk blikk – men det bor mye varme i disse ordene.
Det betyr at jeg lærer over tid. Det betyr at jeg trår feil, og lærer av det. Det betyr at jeg er lyttende, og at jeg vet hva omsorg og empati er.
Det betyr også at trygghet opparbeides ved hvert møte. Ikke første gang, ikke andre gang, og heller ikke den tredje. Kanskje går jeg to skritt fram, og fire tilbake.
Heldigvis har jeg kollegaer i begge ender av skalaen. Jeg har dem som er der jeg har vært, og som jeg kan overføre kunnskap til, og jeg har dem som har vist meg vei.
Nå merker jeg at sykepleieren er i ferd med å våkne igjen, etter en lang og velfortjent ferie.
