Lars Bremnes har skrevet ei vise som inneholder disse ordene, og mine flotte venninner skulle nok alle tre ha ønsket at de kunne skrive på himmelen. Vakre, sirlige bokstaver i gull, type skjønnskrift, for det har vi lært på skolen.
Skjønnskrift er mye skjønnere enn formskrift og blokkbokstaver, og jeg skjønner at kun det beste er godt nok for dem som bor i himmelen.
Savn er en vond følelse, men å bli glad i er å legge grunnsteinen til et savn. ( Kolbein Falkeid )
Og hvis mitt liv var ei skute,
sku du ha vært mi havn.
Disse damene er mi havn, for jeg vet at jeg kan legge til kai når som helst og hvor som helst. Jeg husker ikke en døyt fra Båtførerprøven, bortsett fra at nå vet jeg hva et skvalpeskjær er, så jeg er avhengig av los – og ei trygg havn. Jeg trenger ei lampe som gløder i mørket, for å si det på den måten.
Jeg har glemt alt jeg har lært om vindretninger og skipsknuter. Det heter forresten ikke skipsknute, for da jeg dobbetsjekket ordet, bare for å være på den sikre siden, så spurte Google:
Mente du slipsknute?
Å kunne æ skrive…..
og det kan jeg. Jeg elsker å skrive. Hadde bare livet vært SÅ enkelt – som det faller meg å skrive. Hvis vennskap var et rim så hadde det falt seg sånn:
Vi står her med lys og lykt,
sånn at du kan seile trygt.
Ups, der lå et skvalpeskjær,
skal det skjæret være her?
Er du blind, i Herrens navn?!
se og kom deg trygt i havn.
Hiv deg rundt og bind en knute,
du skal hit, fortøy din skute.
.
Kolbein Falkeid har sagt det på en annen måte:
Det er langt mellom venner. Mellom venner står mange bekjentskaper og mye snakk. Venner ligger som små lysende stuer, langt borte i fjellmørket. Du kan ikke ta feil av dem. .
Vi er skjønt enige om at venner er lyspunkter i tilværelsen 🙂
I kveld har jeg sett en liten perle av en film. Jeg er alt for sjelden på kino, men jeg visste at jeg måtte se denne dokumentaren. Den handler om mannskor og kameratskap, og om dirigenten som vet at han skal dø. Etter å ha sett denne filmen så fikk jeg lyst til å gi alle verdens mannfolk ( nesten ) en klem, selv om jeg er en type som holder avstand.
Det er en kjent sak at kvinner ofte har større behov for, og lettere for, å prate om følelser enn det menn har. Noen ganger prater vi oss ihjel, men til hvilken nytte?
Mannfolk er mer ROCK ON, DIE HARD, og de har avgitt et hellig løfte. Kormedlemmene har nemlig lovet at de skal synge i hverandres begravelser.
Stakkars den som dør nest sist….
Sitter her og er litt betutta, etter å ha sett filmen FOR VI ER GUTTA, for selv om gutta nøler, med å sette ord på hva de føler, så er de fulle av galgenhumor og kjærlighet, omsorg, ramsalt humor og ærlighet. Jeg smelter, for nå ble de plustelig helter, og hvorfor har jeg ikke sett det før, at mannfolk tør?
Jeg fikk større respekt for mannfolk etter i kveld, for de denger hverandre hardt på skuldra, serverer en grisevits, deler en øl, og prater minst mulig om døden. De har et unikt fellesskap, og et sterkt samhold – kjemisk fritt for kvinner, bortsett fra i tankene. Noen av dem, særlig to, var smal over skuldrene, mens den tredje var brei som ei låvedør, og storkjefta i tillegg. En annen hadde skinnvest og ring i øret, men personlig så synes jeg at mannfolk i dress er noe for seg selv.
De fortalte det selv, gutta, at mannfolk i dress, som attpåtil synger i kor – de drar damer i massevis. Det er tydeligvis verdens beste sjekketriks, så hvorfor er det så sjelden vare?
De sa at de hadde ei bok ved inngangen til konsertlokalet, der det var fritt fram å skrive seg på liste for den som ville ha seg en omgang.
Først til mølla.
Jeg husker forresten en episode fra ungdomstida der jeg IKKE ble sjarmert av mannfolk i dress. For mange år siden var det asylmottak på Frøya. Jeg har ingenting i mot asylsøkere, men en av dem hadde fått for seg at han skulle besøke meg, iført dress og rød tversoversløyfe ( på en mandag) – kone og barn ingen hindring.
Han var gift, skal dere vite.
Jeg stakk til (sitkagarn)skogs da jeg fikk øye på ham, og siden har ingen sett meg, helt til jeg måtte sykle forbi asylmottaket for å komme meg på jobb. Da satt han klar med fiskestanga, og fikk snøret i bånn, bokstavelig talt, for sluka satte seg fast i ullgenseren min.
Jeg syklet “gråtende” hjem, men slapp med skrekken.
Tøffe gutter gråter ikke.
Joda, jeg så det med egne øyne. De gråt på skuldra og de gråt ved senga. Det var til og med noen menn i salen som tørket tårer. Sånt blir jeg dødssjarmert av. Sterke menn som tørker tårer i smug – det er nesten bedre enn mannfolk i dress. Hvis de har dress i tillegg, da er jeg solgt.
Før filmen begynte så fikk vi servert en minikonsert, for det er på Frøya Kultur- og Kompetansesenter det skjer. Hvem som sang for oss?
MANNSKORET.
Vi har et eget mannskor på Frøya, og dette koret består av en like brokete forsamling som dem vi så i filmen. Om de er racere på å sjekke damer vet jeg ikke, men jeg tipper at de er like røffe og lettrørte som andre menn. Jeg vedder på at de har en egen sjargong, og at den sikkert ikke er ment for sarte ører.
Vi låner heller øre til musikken.
PS Jeg anbefaler dere å se filmen, og gir den terningkast fem. Hvis dirigenten hadde blitt frisk så hadde jeg gitt en sekser, men livet er ikke for pyser.
at noen føler seg ensom, fortapt eller til og med oversett,
for livet er ikke alltid lett.
Det er tungt, det er hardt, det er vakkert og godt,
det er langt ( for noen får leve lenge og blir åtti eller nitti eller hundre år – og når du blir hundre så får du en hilsen fra Kongen )
eller kort.
Ord er en ildsprutende drage, som i høstens fargerike palett,
et nydelig sammensurium av brunt og gult og oransje og rødt, men hvor er Frøken Fiolett?
Stormfullt hav, eller glitrende stille,
jeg har alltid visst
– det var dette jeg ville.
Jeg merker at skrivinga betyr mer og mer for meg, for de komplimentene som varmer aller mest handler ikke om hvordan jeg ser ut, eller hvilke klær jeg bærer. De handler om det jeg skriver.
Det er egentlig litt rart, for når jeg tenker på hvilke (tvangs)tanker jeg har hatt oppigjennom tidene – tenk at jeg har levd så lenge at jeg kan skrive oppigjennom tidene – så skulle man tro at jeg slukte eventuelle komplimenter om kropp og ansikt rått. Jeg vet at ansiktet hører til kroppen, men det er likevel noe for seg selv, for det har ikke alltid vært sånn at hode og kropp har vært på samme sted hos meg.
Nå er jeg på et trygt, men vaklende og avklart sted i livet i forhold til dette, men det er alltid fint å få ros.
Det tror jeg alle setter pris på, selv om kroppsspråket forteller meg at det er vanskelig å være mottaker. Vi er mye mer lydhøre for kritikk. Da gjør vi som svampen; vi suger kritikken til oss, og vi samler på den. Det fungerer på samme vis som når man setter ei bøtte under takrenna. Jeg samler regndråper helt til det renner over.
Da må jeg gråte en skvett for å lette på trykket.
Nå har jeg lært meg å si takk hvis noen sier noe som jeg setter pris på, i stedet for å vri meg unna, eller finne på unnskyldninger. Jeg vrir heller opp svampen, og kvitter meg med det som er vanskelig. Det koster skjorta å gjøre det, for det setter seg i kroppen, men da er det godt å ha ein nær venninne å prate med, for hun kan hjelpe meg å plassere tankene der de hører hjemme – i utslagsvasken.
Konstruktiv kritikk er noe annet, for den kan man lære av.
Jeg vedder på at det er mange som kjenner seg igjen, men vi burde alle bli flinkere til å si takk, og til å rose oss selv opp i skyene av og til. Ikke sånn at vi blir høy på oss selv, men hva med å gi seg selv et klapp på skuldra? Nei, forresten, det kan vi visst ikke ta sjansen på, for da mister vi både baller og fokus.
I 2018 handler det om å være suveren på mange arenaer, og vi skal ha så mange baller i lufta at vi nesten mister pusten. Vi må se opp hele tiden, i stedet for å legge merke til det som er oss nærmest.
Vi hadde sikkert fått fast ansettelse på flekken, jeg mener i manesjen, om Arnardo søkte etter folk, for vi er sjonglører i verdensklasse.
Sistehjelp er noe som jeg er veldig opptatt av. Det betyr palliasjon, altså aktiv behandling for å lindre, sånn at en bruker kan ha det best mulig, så godt det lar seg gjøre da.
Da er det viktig å undre seg på generelt grunnlag, mest på grunn av taushetsplikten. En slags selvpålagt munnkurv på en måte, men vi er jo ikke kneblet.
Jeg lurer på hvorfor dette har vært et nedprioritert område, eller et område med lite fokus på, innen legekunsten og innen kunsten å yte omsorg.
For det er en egen kunstform.
Jeg tror jeg vet svaret, for det er ikke tvil om at det gir mer status å behandle folk som har håp om å bli friske, i motsetning til å lindre symptomer hos mennesker som likevel skal dø. Pluss at vi kanskje er litt redd for døden – sånn innerst inne.
Førstehjelp høres mye mer attraktivt ut, for da er du først i køen.
Hvem vil være sist?
Nå har det skjedd en endring, og både leger og sykepleiere/omsorgsarbeidere våger å nevne døden. Jeg starter ikke en kartleggingssamtale med å spørre om vedkommende er redd for å dø. Jeg velger heller å spørre: Hva er viktig for DEG?
En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve, og da er det viktig å vite hva som virkelig betyr noe. Vi skal ikke telle de dagene som er igjen, for det som teller er hvilket innhold disse dagene skal ha.
De aller fleste er redd for smerter. Andre er redd for at de aldri mer skal få kjenne at vinden pisker dem i ansiktet. Noen ønsker så inderlig å få oppleve konfirmasjonen til barnet sitt, eller til barnebarnet eller oldebarnet. Noen har en bursdag som de ikke vil gå glipp av for alt i verden. Eller det å få oppleve ei jul til, ei dyrebar julefeiring – den aller siste. Jeg har fulgt så mange helt fram til døden at jeg vet at det går an å utsette den.
Ikke i evigheter, men til akkurat DEN dagen i livet.
For noen er det for langt fram i tid, så de har ikke sjans til å rekke det.
Det finnes ikke en fasit på livet.
Noen velger å avslutte lindrende behandling, og heller leve så godt som mulig den tiden de har igjen, for noen ganger gir behandlingen bivirkninger som forringer livskvaliteten. De vil heller ha færre, og bedre dager, enn mange og kanskje slitsomme dager som er fulle av kvalme og maktesløshet.
Jeg forstår dem, selv om jeg egentlig ikke forstår noenting, for bare den som kjenner det på kroppen VET.
Nå som det har blitt mer fokus på palliasjon, så har vi blitt finkere til å lindre både smerter, angst, uro og andre symptomer. Vi har også blitt flinkere til å sette strek, noe som innebærer å innse at nok er nok.
Vi har sluttet å behandle ihjel.
Men vi kan ikke ta ernæring og væsketilførsel fra et menneske uten å forklare hvorfor det bør være sånn. Vi må gi grundig og god informasjon, sånn at alle kommer fram til en felles forståelse – der brukeren sitt beste er i fokus.
Du dør ikke fordi at du slutter å spise eller drikke. Du slutter å spise eller drikke fordi at du skal dø. Det er en himmelvid forskjell på de to setningene. Kroppen har nemlig ikke kapsitet til å håndtere inntaket når den er i gang med en annen prosess.
Gode ord, som alle hører inn under samme tematikk. Omsorg kan lindre like mye som beroligende medikamenter – til en viss grad selvfølgelig. Smerter er ikke alltid smerter, for smerte kan også være angst. Da er det godt å ha ei hand å holde i.
Så enkelt, og så vanskelig, for det fordrer gjensidig tillit.
Jeg brenner sånn for dette temaet, og kunne ha skrevet side opp og side ned. Jeg lærer noe nytt hver eneste gang. Hver eneste gang undrer jeg meg over hvor skjørt og sterkt livet er. Stillt overfor døden så er vi alle like. Vi leter etter noe større enn oss selv. Hva tror vi på? Hva skjer etterpå? Jeg har ikke møtt et eneste menneske som teller gods eller gull, for de har viktigere ting å tenke på.
Som en prest sa i en begravelse her om dagen mens han pekte på kista: Nå vet han som ligger der noe som vi andre ikke vet.
Er det rart jeg undres?
– og det skal jeg aldri slutte med, så lenge jeg lever.
Du store mi ti`, æ d`ìkkje sjølvaste Brimi? mannen med hjarte for matauk, og som snakkar så varmt um sjalottlauk?
Me må slå av ein prat, om alt mogleg, men aller helst om mat……, som eg ikkje har peiling på, kåss i all verden ska det her gå?
Det gjekk ikkje særskilt bra, for han spurte – kva et dykkar på Frøya da? Kremt….sånn.til vanleg? … noko fra Toro, sa eg, berre for moro.
Eg fekk et olmt blikk, men Arne viste da littegrann folkeskikk, ein klem og eit smil han meg gav, ( og kviskra i øyret mitt ): – heretter lagar du maten fra botn av.
EG? – eg vil ikkje! kan Ikkje! hoff! eg, som nettast kan steike en loff, alle dei vakre navn, som bruschetta, ka i all vide verden er det da?
Kjære Brimi, no treng eg ein kokk, kneippbrød med kvitost, EG har forlengst fått nok, eg drøymar um eit smakeleg måltid, fiksar du det? eg vil på date med ein gourmet.
Om eg ikkje kan noko om mat så er eg langtifra dom, så eg kjem gjerne te Lom, da ska me preike om alt mellom himmel og jord, ( unnateke mat ) mens eg er gjest ved ditt bord.
Hvem er den mannen? – sjekk den dama! oppgjør på kammerset, kjærleik og drama, ex uten klær, og sex med fem, ex on the beach – men hvem lå med hvem?
Den var såvidt inni, den touchet et hull, å kalle det sex er meningsløst tull, det gikk jo så fort, som å slippe en fis, jeg gir blaffen i om du har TV-bevis.
Heldig er vi som får dette på CV`n, alkohol og stripping og femkant på TV`n, det er mange driiiiitkule jobber som frister, har vi forresten en sex-minister?
En som kan få alle tabuer fjerna, eller ei som kan prate samliv med Erna, gi henne tips til hun reiser hjem, så Sindre kan få litt mer enn en klem.
Herregud, vi er jo så glupe!!! med oss så vil ingen seertall stupe, vi briljerer med ordspill og kloke ord, så vi hører hjemme ved Erna sitt bord.
Eller…….kanskje……..
Ex on the beach, vi ble jo så frista, er dette den siste spiker`n i kista? rir vi mot hullet i tølt eller trav? ender vi opp med å stemple på NAV?
Det var ei gang ei lita jente som satt og klødde på et myggstikk. Hun klorte seg til blods, men var tvers gjennom sorgløs. Flaks at det ikke var ei flue som beit, for hun var livredd for fluer og andre flyvende vesener. Ørna kunne jo komme for å ta henne med seg opp på ei fjellhylle, for det hadde hun lest et sted, at sånt var mulig.
Pluss at hun var redd for høyder.
Hun var et lykkelig, men engstelig barn. Hun måtte telle på en viss måte, eller si visse ord, for å opprettholde stabilitet i tilværelsen. Hvis hun ikke gjorde det så kunne det skje noe skummelt. Hun var mørkredd, så etter at hun hadde vært på stripa og spionert på mopedgutta ( da hun var 15 ), og skulle hjem igjen, så gikk hun rolig hjemover de første tjue skrittene. Deretter løp hun i panikk, med angsten i hælene.
Så var det speilbildet da, og selvfølelsen – og riset bak speilet. Hun var sin egen verste fiende. Hun ble det etter en sleivkommentar fra noen andre, sagt uten vonde hensikter, men de ordene satte seg fast, og ble der. Hun så ting som ingen andre så.
Si meg, hvordan kunne de unngå å se det?
Hvordan er det mulig å ha en lykkelig barndom og ungdom med så mange rare tanker i hodet? Jo, fordi at ingen er BARE lykkelig, og alle må gå veien sjøl.
Hun gikk på videregående, og ble plutselig livredd for å lese høyt. Ordene stokket seg, men det var ingen som lo, for hun hadde fine venner – og de forsto.
Da hun flyttet fra øya så våknet savnet etter havet med en gang. Hun reiste hjem hver eneste helg, og midt i uka trøstespiste hun is med nonstop på, for å gjøre bylivet litt mindre trist. Hun gikk på KVT, Kristen Videregående Skole, og følte seg utenfor. Hun som trodde at kristenfolket var så inkluderende, jomen sa jeg smør!
Ikke der, og ikke da, i alle fall. Ikke DET året.
Hun ville bli sykepleier trodde hun, vet hun nå, og flyttet til Levanger. Der fant hun 12 fremmede som ville det samme, og alle flyttet inn i samme hus. Et lykkelig, kaotisk kollektiv, og alle gikk i samlet flokk til første skoledag, og til første møte med resten av klassen.
Men så traff hun igjen prestasjonsangsten, som hadde fått hvile en stund. Den materialiserte seg i overspising og spying. Ikke for å bli slank, men for å få en slags kontroll på i det minste NOE.
Hun syklet som en gal, uten gir, hver dag, og uansett vær.
Det løste seg til slutt, for hun er sta og sterk. Hun brukte pågangsmotet til å lege sin egen kropp og sitt eget sinn.
Hun er sykepleier.
Hun har hatt tilbakefall av både det ene og det andre, men hun tror at det har gjort henne mer beredt til å møte andre. Hun dømmer ikke, eller fordømmer, andre – eller deres valg. Hun våger å påstå at hun har et åpent sinn, til og med så åpent at noen av de nærmeste himler med øynene. MÅ du være så inkluderende og naiv og forståelsesfull og åpen?
MÅ du applaudere kvinnelige prester eller homoparader? MÅ du forsøke å forstå hvorfor Jeppe drikker?
Nei, hun klarer ikke alltid å leve opp til sine egne forventninger, og sine egne krav til hvordan hun bør være, hvordan hun bør kle seg og te seg, og hva hun skal mene eller si høyt. Forventningspress og prestasjosangst ligger farlig nær hverandre, med kun en armlengdes avstand.
Men:
– høydeskrekken er beseiret
– hun finnes ikke mørkredd
– ørna er favorittfugl nr 1
– hun sykler for å kjenne møkkalukta, og for å få vind i håret
– hun hater å telle
– kan ikke huske å ha vært redd for fluer
– hva var det egentlig hun så i speilet før, annet enn seg selv?
– hun taler i forsamlinger uten å stotre
– hun tar ordet
– og er skribent i lokalavisa
– men prestasjonsangsten er der fortsatt – like under huden
Det er sant som de sier – hun ville ikke ha vært noe av det foruten.
Eventyr pleier å ende godt.
” She may be the face I can’t forget a trace of pleasure or regret may be my treasure or the price I have to pay. She may be the song that summer sings may be the chill that autumn brings may be a hundred different things within the measure of a day.
She may be the beauty or the beast may be the famine or the feast may turn each day into a Heaven or a hell. She may be the mirror of my dream a smile reflected in a stream she may not be what she may seem inside her shell. “
Jeg har holdt på i hele dag….med å motivere meg til å vaske rundt kjøkkenet. Nå har dagen gått, og jeg er ikke halvferdig.
Jeg vet nok hvorfor.
Kjøkkenet er husets hjerte, og selv om jeg er halvhjertet når jeg en sjelden gang kokkelerer, så er hjertet mitt fullt av minner, og av gode framtidsutsikter.
Jeg ser med egne øyne at jeg så trist ut på dette bildet, som er tatt for noen år siden. Kjøkkenet var akkurat ferdig, og vi var nesten ferdig med hverandre. Jeg synes fortsatt at det er fryktelig trist. Det er ikke et nederlag, for det var aldri en konkurranse som noen skulle vinne eller tape, men jeg er av den typen som dveler ved følelser, og som gjemmer på saker og ting, selv om jeg er verdensmester i å kaste det jeg ikke har bruk for.
Men et forhold er aldri bruk og kast, og det holdt i 20 fine år.
20 år som jeg aldri ville ha vært foruten.
Øynene er sjelens speil, derfor gjemmer meg ofte bak solbriller. Når jeg ikke har solbrilene på så ser jeg verden med andre øyne, og gjennom progressive brilleglass. Jeg skjeler på ett øye, og nå har det tilkommet et slør av noe annet, så derfor ser jeg dårlig i tillegg, og ikke bare dobbelt.
Nå har jeg skjenket i et glass vin, for jeg har fri i morgen. I morgen er jeg fri til å vaske ferdig kjøkkenet, for jeg ble alldeles ikke ferdig i dag. Jeg, som alltid svinger meg rundt og får gjort det jeg skal, gjerne før frokost. Nå har pipa fått en annen låt, og den er falsk.
Sist jeg hadde innlegg i lokalavisa så oppdaget jeg en orddeling som jeg ikke hadde laget selv. Da var jeg på tråden tildlig søndag morgen, og kommanderte redaktøren til å rette det opp – FØR han spiste frokost. Han etterkom ønsket mitt.
Der har du meg.
Der hadde du meg, for nå er jeg ikke sånn. Hender og føtter er som bly, og det er ike vinen sin skyld. Det ligger en historie gjemt på kjøkkenet, og den historien gjør meg hudløs. Derfor nøler jeg med å fylle vann i bøtta. Det føles som om jeg skurer bort minnene, samtidig som jeg føler meg litt fortapt.
Jeg både vil og ikke vil.
Jeg ser framover, og jeg har det fint. Jeg har en ny kjæreste som bærer meg på hendene, om jeg slipper ham til da. Det er ikke alltid jeg gjør det. Jeg er et avstandsmenneske. Jeg liker å være sammen med andre, men noen ganger må jeg være alene. Sånn har jeg alltid vært, og jeg vet ikke hvorfor.
Jeg er så merkelig sammensatt, for jeg er liksom en salig blanding av skjemt og alvor.
Noen ganger har jeg for mye følelser, mens andre ganger er jeg livredd for at jeg ikke skal være i stand til å virkelig FØLE noe som helst. Jeg kan sitte i en begravelse uten og felle en eneste tåre, mens jeg kan bli på gråten for ingenting.
Hvordan skal andre bli klok på meg, når jeg tydeligvis har en skrue løs?
For ei dame!!
Se hun blomstrer,og har litt mer kjøtt på beina enn for ca fem år siden.
Nærast er du når du er borte. Noko blir borte når du er nær. Dette kallar eg kjærleik eg veit ikkje kva det er.
( Bildet har jeg rappet fra VG, for jeg elsker å være frekk )
ACTION-FRANK
No ha æ fått nok av rævball og skank, og Boratdrakten hass Action-Frank, litjkar`n hass den ha godt med plass, men dansen? – nei, den gikk rett i dass.
Kroppen hass va så flott og stram, han vist oss ka som va att og fram, men kle sæ naken – O store Gud! han brøyt iallfall det fjerde bud.
TV2 dæm ha snudd i saken, og ga herr Løke et klaps på baken. ut med Løke og inn med Sand, lætt oss få sjå ein rettelig mainn.
Han Aune har både bukse og trus`, og snakke så varmt om jordbærmus. han prise kvinnfolkan opp i sky, mens Frank, han gir mæ løst te å spy.
Fins ittj ein mainn som kler Borat-trikot, ittj eingang Jan Thomas, det tvile æ på, men han har ein fordel som gjær at han seire, ferr “føggel`n” e stør, som ska legga i reiret.
