Vi venter i spenning på nedslaget, og nedslagsfeltet var stort, for plutselig hadde vi tennene i tapetet.
I og med at dette er et offisielt arrangement så tar jeg sjansen på å dele noen bilder fra et herlig opplegg.
Søte damer forresten 🙂
I dag fløy det gebiss veggimellom, bokstavelig talt, for Livsglede For Eldre på Føya, i samarbeid med Frøya Motorsportsenter, arrangerte Øylekene 2018. Men det var ikke et tannløst arrangement, for opplegget gikk knirkefritt av stabelen. Det var en og annen hofte som knirket, men gamlingene stablet på beina en innsats som det står respekt av.
Det samme gjelder arrangørene. Jeg har stor respekt for den innsatsen de legger ned for å få til dette. Det er lett å melde seg som ledsager når det meste er klart på forhånd, så de fortjener gullmedalje alle som en, som en av de eldre herrene også bemerket.
De legger sjela si i å skape LIVSGLEDE FOR ELDRE.
Mitt bidrag var et lite dikt under åpningsseremonien, pluss at jeg fikk ansvaret for gebissene. Jeg vil bare nevne at i mine ører er gamling en hedersbetegnelse, så jeg håper at ingen blir fornærmet.
Om det regne så my at det nesten bli flom, ka har det å sei? – det e bære å kom, te Frøyahallen, det e der det skjer, det e fine forhold og tørt inni der.
Sei mæ, har du råd te å miss, at gamlingan flire og kaste gebiss? Pssst!! – det e ein ting æ må røp, dæm stille topptrent te rullatorløp.
Dæm stille te start med nykvæssa dækk, og glise rått, men gebisset e vækk, teinner`n va laus og datt ut i farta, bli du med og stille te start da?
LIVSGLEDE kalles det, heilt te du dør, dæm ha vorri ut ein vinterdag før, at oldisan spurte først inn te mål, det må både onga og ungdomma tål.
Men vent litt, kåss ska æ få te å kast, når gebiss e avlegs og teinner`n sett fast? æ har ittj rullator, men e sporty kvinne, og stille te start: MÅ DEN BESTE VINNE!
Det var både quiz og gebiss, pluss balanse- og presisjonsøvelser over en lav sko. Etterpå serverte kjøkkengjengen laks og potetsalat, pluss pølser med brød. Det var pølse jeg sto i kø for å få tak i, men jeg snakket meg bort, og dermed fikk jeg laks på fatet før jeg rakk å si kake.
Vi fikk kaffe og kaker til ettermiddagskaffen, for de hadde tenkt på alt, og selvfølgelig premie til alle. Alle deltagerne fikk diplom og pokal, selv om det ble kåret en verdig vinner. Som ei dame i åttiårene sa: Nå får jeg pokal for første gang i mitt liv! Det var jamen meg på tide. En annen skulle hjem og bygge seg et pokalskap, så han har tydeligvis tenkt å leve lenge, sånn at han kan delta flere ganger.
Det er bare å legge seg i hardtrening, for hitterværingene stakk av med både første- og andreplassen.
Sånn kan vi ikke ha det.
Andreplassen ( snakk om balansekunst1 ):
og førsteplassen ( Snakk om balansekunst 2 ):
Jeg er imponert, og jeg digger hitterværinger når jeg tenker meg om.
Her er det oppvarming på gang, og den vinner vi garantert, for ingen gjør det bedre enn Lisa.
Jeg glemte å ta bilder selv, men heldigvis var både lokalavisa HitraFrøya ( akkurat i dag passer det at Hitra står først, men ikke ellers ) og Frøya.no tilstede, pluss at noen av ledsagerne knipset de fremmøtte.
Måtte den beste vinne, så lenge det er en frøyværing 🙂 Neida, det mener jeg ikke, for dette er et bra tiltak som skaper fellesskap og samhold. Neste år er det Hitra sin tur.
Vi stiller selvfølgelig lag.
Og jeg har deadline før lokalavisene, så her fikk dere siste nytt. Beklager at jeg avslørte vinneren.
Vi har til stadighet lærlinger hos oss, takk og pris! Ikke så ofte sykepleierstudenter, muligens fordi det er for avsides. Muligens også fordi de tror at det ikke skjer spennende ting på Frøya, men der tar de feil.
Grundig feil.
Det er et uttrykk som heter å ta ting på strak arm, og det er sånn vi jobber. Vi kan mye om noe, og litt om alt. Jeg har skrevet om det før, men det ligger mitt hjerte så nær at jeg gjør det igjen.
Jeg kunne gjerne stillt meg opp med megafon – på torget – og kauket høyt om hvor fint vi har det. Jeg skulle ropt til meg alle som kjenner sin besøkelsestid, og rekruttert dem til omsorgsyrket.
Vi bor i Norges laksehovedstad, og naturlig nok er det gode tider for havbruksnæringa, og gode tider for lærlingene som velger blått. De fortjener hver ei krone, men det gjør våre lærlinger også, når jeg tenker meg om. Hvis vi sammenligner lærlingelønna for disse to, så går omsorgsarbeideren med dundrende underskudd i forhold.
Men hun, for vi ønsker oss flere han(n)er – det er for få menn i denne delen av næringa, får kanskje sin lønn i himmelen.
Inntil videre så lever vi godt på den lønna vi har, og vi lever enda bedre på frynsegodene våre. Da mener jeg ikke den obligatoriske julestjerna fra kommunen, absolutt ikke bleieprøvene fra Tena Lady, eller kulepenna fra Boots Apotek, men jeg mener selvsagt alt det andre som gir livet mening.
Små gyldne øyeblikk, betroelser fra under dyna, det siste stykket med bløtkake som har stått uten lokk i kjøleskapet i over ei uke, for det skulle JEG få.
Tusen takk, men jeg har akkurat spist…..
Jeg hadde ikke hjerte til å si nei selvfølgelig, så jeg smuglet kakestykket inn i en serviett, og puttet det i lomma. Et annet sted ligger det så mange druer i grøfta at jeg sikkert kunne ha tappet en kasse vin.
Det at noen kaller meg rosenkropp eller engel, mens en annen, lettere sammenbitt, sier at jeg ikke skjønner bæra, og den tredje da, som synes det er så lenge siden sist at hun var sikker på at jeg hadde gått av med pensjon – det er da jeg får lønn for “strevet”.
Da har jeg til smør på brødskiva, og vel så det.
Da lever jeg godt.
Eksempel på gode kollegaer:
Jeg er glad i dem alle, nei langt i fra, men noen ganger så kryper et menneske inn i hjertet mitt. Sånn er det å være menneske, vi føler det vi føler, men jeg er alltid profesjonell. Noen liker mora, mens andre liker datra, og den samme omsorgen skal alle få.
Det skulle bare mangle.
I denne omgangen ble det ikke sånn at jeg begynte på videreutdanning i palliasjon, kanskje jeg angrer litt på at jeg takket nei, men det kommer nye tog og nye muligheter. Jeg er i ferd med å modnes, og det er på tide for nå er det høst. Jeg skal ikke gå av med pensjon riktig enda, så jeg har trua.
Det som gjør det hele så bra, er samarbeidet. Det er en lek å være sykepleier og kreftressurs når vi spiller på lag. Alle mine kollegaer er driftige folk, som kaster seg rundt, og som ser muligheter i stedet for begrensninger. Lederne er på vår side, legene spiller på lag med oss, hjelpemiddelkoordinatoren, ergoterapeuten, fysioterapeuten, insitiusjonskjøkkenet, hjemmehjelpa, regional kreftkoordinator ( Liv Ågot er en pådriver som vi ikke vil miste for alt i verden, selv om stillinga hennes er i fare – hun har en stor del av æren for at jeg gjør det jeg gjør ), poliklinikk, sykehusavdelinger, studentene, lærlingene, ja hele hurven er unike.
Eksempel på lagspill:
Jeg håper inderlig at den regionale koordinatorstillinga får bestå i en eller annen form, for hun er med og gjør gråstein om til gull.
Jeg bobler over av gode ord om mine samarbeidspartnere, og det må da vel være lov? Det er helt på sin plass, for vi må bli flinkere til å gi hverandre ros.
Poenget med dette innlegget er å reklamere for yrket mitt, sånn at vi får lærlinger og studenter i fleng. Jeg kan anbefale denne sektoren på det varmeste.
Jeg sier som Wenche Foss:
Jeg blir på jorden så lenge det er bruk for meg. Og kanskje får jeg en rolle der oppe.
Tallene er skyhøye, mye høyere enn Romsdalseggen, men ingen er bare et tall, for vi tilhører flokken. Årsakene er mange, og det skjer i alle samfunnslag. Noen ganger undres vi – hvordan kunne hun ta livet sitt, hun som var så livsglad og frisk? Hun som alltid var der for andre. Hvordan kunne han gjøre det, han som var en del av en stabil og trygg kjernefamilie? Han som var så ressurssterk og vellykket.
Det skjer, og hvordan kan vi la det skje?
Det er mye vi ikke rår over, og ingen har gitt oss signaler om at noe er riv ruskende galt. Vi sitter igjen med tusen spørsmål og ingen svar. Kanskje med en enorm skyldfølelse, for burde jeg visst? Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Fikk jeg et ørlite tegn – et tegn som jeg overså?
Det er det som må være så vondt i sånne situasjoner. Skyldfølelsen, uten at det er din skyld. Fortvilelsen, fordi det allerede er for sent. Sinne, fordi du føler deg sveket. Hvorfor forlot du oss?
Hva kunne jeg gjort annerledes?
Selvmord er ofte forbundet med skam, og noe som skal ties ihjel, men da blir det bare vondere, tror jeg.
Nils Arne Eggen sa det så klokt:
Livet er heldigvis slik at hvis det alltid er lyst, så kan vi ikke se stjernene.
Likevel er det vondt å tenke på at mange velger denne siste utveien, for det må da være siste utvei, etter at alt annet er prøvd. Eller? Mange synes det er feigt, men jeg tror ikke at det handler om feighet. Jeg tror de tenker at det blir en lettelse, og de tenker kanskje at verden er et bedre sted uten dem. Kanskje de føler seg som en belastning. Kanskje de har en gigantisk kjærlighetssorg som overskygger alt annet. Kanskje de blir mobbet, eller utsatt for overgrep, natt og dag. Nå som vi har sosiale media så har du ingen mulighet til å slippe unna sårende ord, heller ikke når du skal sove. Kanskje det er flere ting du ikke unnslipper når nattemørket senker seg.
Odd Nerdrum har sagt: Selvmordet – lettelsen over å være kvitt seg selv.
Hvis du er dødssliten av å leve med deg selv, hvordan skal da andre orke å ha deg i livet sitt? Er det sånn de tenker?
Jeg har så mange spørsmål.
Mange har demoner i hodet, som forteller dem at de er ingenting verd. Hvordan skal du finne livsglede når du til stadighet blir matet med løgn?
For INGEN er verdiløse.
Ingen skal få deg til å tro at du ikke har verdi som menneske.
Alle har ansvar for sitt eget liv, men vi er en del av noe større, og det betyr at vi har et samfunnsansvar. Vi har et politisk ansvar, og et ansvar på nasjonalt og internasjonalt nivå. Selvmordsstatistikken er høy som en skyskraper, a touch of heaven, og da har ingen regnet med antall selvmordsforsøk
Jeg tror at til og med himmelen gråter sine modige tårer.
Jeg digger Else Kåss Furuseth. Hennes forestilling KONDOLERER er knallgod. Den er sørgelig morsom, for hun mestrer balansekunsten til fulle. Hun har mistet både mamma og bror, og hun setter fokus på dette temaet på en vidunderlig måte.
Jeg beundrer henne.
Kanskje vi burde bli flinkere til å beundre hverandre. Kanskje vi må ha mer fokus på å rose hverandre, istedet for å kritisere? Vi må bli flinkere til å SE hverandre, for det er lett å gå seg vill, og det er vondt å være ensom.
Den som mobber andre til døde må gjerne kjenne på skyldfølelsen, men i mange tilfeller er det ingen som på noen som helst måte har skyld i det som skjer. Det finnes diagnoser som gir et mørkt sinn, og da er det kanskje vanskelig å se stjernene, selv om de er der.
Det er alltid stjerner på himmelen.
Jeg så nettopp en dokumentar om en ung gutt som valgte å ta sitt eget liv. Han ble mobbet og utestengt. Stakkars gutt, og stakkars familie. De gjorde alt de kunne, men historien fikk en trist slutt. Jeg har bilde av ham på netthinna mens jeg skriver dette innlegget.
Han er en av mange – alt for mange.
Noen legger igjen et brev, mens andre forlater livet uten å etterlate seg så mye som et pennestrøk. Likevel har de satt dype spor. Jeg er på en måte glad for at jeg aldri har sett så mørkt på tilværelsen, selv om jeg har vært langt nede. Jeg vet ikke hva det er snakk om. Jeg er glad for at jeg ikke forstår hvordan de kan finne mot til å ta sitt eget liv.
VI MÅ ALDRI SLUTTE Å BRY OSS.
Vi må våge å møte blikk, og vi må våge å stille spørsmål. Vi må våge å være tilstede for dem som sitter igjen, og har mistet alt. Smil et smil, bak ei kake, inviter på middag, del ut en klem, for noen ganger er ord overflødige.
Ikke gå omveier, selv om du helst vil synke ned i et hull i bakken. Vær synlig, selv om du helst vil ta på deg usynlighetskappen. Det finnes ikke dumme ting å si, eller jo, det gjør det faktisk, men da kan man le det bort – sammen.
Det er ingen av oss kan kreve,
at andre har lyst til å leve,
men jeg ønsker så inderlig, og av hele mitt herte, at de skal forstå at de er av stor verdi,
I helga er det duket for bryllupsfest, men ikke min egen. Lillebror og svigerinne tok innersvingen på både meg og alle andre, og giftet seg i Sjømannskirka i San Fransisco i vår.
Nei, det er for seint, for krølltoppen som har fulgt hakk i hæl på meg helt fra vi var små, han tok plutselig kråkefot på søstra. Krøllene er borte, eller i alle fall klippet inn til skinnet, men før levde de sitt eget liv. Hver morgen sto han foran speilet på badet, i ren fortvilelse, og vannkjemmet hår. Han tvinnet krøllene, og tvang dem inntil hodet, men da han etterpå la seg foran vedovnen for å lese Donaldblad – selv om han hadde dårlig tid – så tørket håret, og DA, da ble han seg selv igjen, med lokker i vilden sky.
Same procedure, hver morgen.
Jeg studerte sammen med søstra til June i Levanger. Vi ble raskt enige om at hennes søster og min bror burde få øynene opp for hverandre. Det gikk troll i ord, men han har ikke fått ei troll til kjerring, for hun er verdens snilleste. Hun er også verdens flinkeste til å skrive lapper, særlig når hun skal være borte fra hjemmet en dag. Da skriver hun små gule lapper til min bror, som hun klistrer overalt. Ikke sånne glad i deg-lapper i matboksen ( tror jeg ), men mer på dette nivået:
Gjør ditt, husk datt, ta ut av oppvaskmaskina, puss tenner, skift boxer, kjøp sjokolade, hent Johan klokka 18, stå opp med riktig fot, spis kveldsmat, ikke sovne på sofaen, ja, du vet….
Det er godt ment, men han er mer selvstendig enn hun tror.
Tror jeg da.
Nå ble jeg plutselig litt usikker.
Da vi var yngre, og det var vinter, så surret jeg Arild fast i sparken og tok ham med overalt. Jeg husker ikke om han skrek seg med, om mamma forlangte at jeg skulle ta ham med, eller om det var jeg som absolutt ville – av egeninteresse. Jeg tipper at han ikke hadde et valg, for er du tre år yngre, så er du det.
Derfor kommanderte jeg ham ut i sitkagranskogen for å tre blåbær på strå. Han fikk aldri smake, og skjønte ikke bæra stakkar. Når jeg tenker på det nå, så går det opp et lys for meg. Det var sikkert derfor han sprang inn og sladret da jeg satt bak en stor stein og smugrøyket. Venninna mi hadde rappet en sneip fra tobakkspungen til mora, og den delte vi på. Vi ble avslørt, for jeg fikk røyk i lungene og måtte hoste – og spy.
Hevnen er søt som blåbær, tenkte han sikkert.
Jeg har massevis av gode minner, og i morgen blir det bryllupsfest. Det er nesten ikke til å tro, men jeg er glad for at begge sa YES, og valgte hverandre. Begge to har gjort et godt valg.
Jeg satt i sofaen en morgen i mai, da det plutselig tikket inn ei melding:
– E du våken?
– Selvfølgelig e æ våken, klokka e jo halv sju.
– Ta telefonen når den ringe da!
– OK.
Hva skjer??….rakk jeg å tenke, og ble nesten litt redd. Det er noen timers tidsforskjell, så det var kveld der og morgen her.
– Nei altså, vi ha no gifta oss i dag vo no da.
– What???
Det er lenge siden jeg har blitt så overrasket og glad. Jeg følte meg ikke engang snytt for et bryllup, for dette var som om jeg skulle ha gjort det selv, men ikke i USA. Jeg hadde heller valgt en øde øy.
De to eldste var forlovere, og den yngste var ringbærer. Tre staute, dresskledde gutter, som til forveksling lignet bodyguards. Kevin Costner kan gå hjem og vogge.
Jeg gleder meg til i morgen, og kanskje har jeg en overraskelse på lur jeg også.
I går hadde jeg sikkert mye jeg burde gjort hjemme, for jeg hadde fri før arbeidshelg, men vi pakket heller tursekken. Det er ingen bombe at valget falt på Svalbalen og Titran, for der går det an å løpe fritt nå som det ikke er båndtvang.
Ingen sauer i sikte, men fugler, derimot…..
Jeg må smile.
Så kommer jeg til tannlegeskrekken.
Da jeg var lita så var jeg vettskremt bare jeg hørte ordet tannlege. Selv om det er et stykke fra A til Mathisen, så gikk det alt for fort å bla gjennom alfabetet. Akkurat da så ønsket jeg at jeg hadde et etternavn som begynte med bokstaven Å, og at de kanskje benyttet seg av det engelske alfabetet, for der finnes hverken Æ, Ø eller Å.
Det kalles ønsketenkning, for jeg ville være usynlig.
Jeg ville ikke finnes.
De fant alltid hull i tennene mine, selv om jeg pusset dem både morgen og kveld. Ikke spiste vi godteri heller, annet enn ei lita skål med potetgull hver lørdag, presis klokka 18. Ett glass brus, for jeg kan ikke huske at vi fikk påfyll.
Og nå kommer jeg til poenget.
I går kveld var jeg på kaffedate sammen med de to som var redningen min i barndommen, nemlig tannlegesekretærene. Eva og Anita er to damer som jeg setter veldig stor pris på. To flotte, livlige damer som prater meg i senk. To damer som har opplevd tøffe tak i livet sitt, men som likevel står han av.
Vi har masse å prate om, og mye å le av, for spesielt den ene av dem er et unikum når det gjelder å fortelle historier. Hun forteller ikke historien, men formidler den så levende at vi må gi oss ende over.
Hun ER historien.
Det to gir seg aldri ende over, for de er har en tilnærming til livet som jeg beundrer, og som jeg kan lære mye av. Derfor suger jeg til meg lærdommen deres som en svamp.
Den andre er så gjestfri at det ikke er til å tro, selv om hun beklaget at Napoleonskaka ikke var hjemmebakt. Hva gjør vel det, når kaka er god, og atmosfæren enda bedre?
Hun ER selve gjestfriheten.
Begge to tenner et lys for andre, og snapper opp det gode som livet har å gi, selv om sorgen ligger under overflaten. Det vil den nok alltid gjøre.
Livene våre veves sammen, og jeg er evig takknemlig for at de holdt meg i hånda da jeg lå i tannlegestolen, stiv som en pinne. Sånn ligger jeg fortsatt, selv om skrekken har sluppet taket, for det kan jo plutselig gjøre vondt, og da er det best å være forberedt på det verste.
Det verste jeg visste var tannpine, men jeg vet jo nå at det er mye som er verre.
Jeg er alltid ute i god tid, samme hva jeg skal gjøre her i livet, bortsett når jeg skal til tannlegen. Både lukt og lyd får meg til å grøsse – det henger igjen fra barndommen – så jeg ankommer i siste liten, og håper at de ikke er forsinket. Det hjelper ikke at det ligger en stabel med Se og Hør på bordet, eller at det henger fine bilder på veggen. Jeg ser det ikke, så det kunne de godt ha spart seg.
Det er forresten en ting som har blitt bedre med årene:
NULL HULL, og penger spart.
Jeg kjøpte heller garn for pengene og strikket sitteunderlag til de to damene, for de er nemlig sporty begge to. Selvfølgelig fikk de et dikt på kjøpet, og om jeg ikke husker feil så var det cirka sånn:
Du som går på tur nesten hver eneste dag,
det er klart at du må ha ditt eget sitteunderlag.
Dette kommer til å varme bakenden din, det kan jeg love,
jeg setter stor pris på deg
– hilsen Tove
Jeg hadde aldri i livet drømt om at det skulle komme noe positivt ut av å gå til tannlegen, men der tok jeg feil. De er positive begge to, og det er godt å kunne gi noe tilbake.
Synd jeg ikke tok bilde av dem, men Milla er også positiv, særlig når jeg spør henne om vi skal på TUR. Du kødder ikke med ordet TUR når du har hund.
Da er det ramme alvor, som livet alltid er, men heldigvis er det mye som er fint, og mangt som er til å le av.
Det er visst noe som heter grønn resept på ordentlig, altså en sånn resept som leger skriver ut. Det gjøres en avtale mellom lege og pasient, der det blir dosert fysisk aktivitet i stedet for medisiner, hvis mulig.
VI har ei hel blokk med sånne resepter i lomma, og signerer dem selv.
Jeg, som aldri skulle ha hund, har nå min egen lykkepille, nesten uten bivirkninger. Som regel er det oppramset så mange bivirkninger for et gitt preparat at det fyller ei hel A4-side, men med hund i hus kommer jeg på bare tre stykker:
– røyting
-fotefar
– dårlig ånde ( selv om griseører aldri står på menyen – Gud forby! )
Jeg tror hun er født i feil kropp, for hun oppfører seg som en fuglehund. Hun leter opp fugler overalt, og er spesielt ivrig på ryper. Hun løper med elegansen til en fuglehund, iblandet en god dose trekkhund, og er en Alaska Husky.
Vi stiller hverandre et enkelt spørsmål hver eneste dag:
Han Per er visst en av disse som tåler en knekk, for nå skal han jamen meg begynne å selge dekk. Han peiser på, og det synes jeg er digg, hvorfor har ikke JEG tenkt på å selge pigg?
Han satser stort og tjener garantert rått, mye mer enn jeg som sykepleier ville fått. Vi jobber nemlig ræva av oss som bare det, mens Per la gullegget og kapret Bahareh.
Nå har han også tenkt å jobbe som en gal med dekk, kultur og bok og festival. Alt det der, jeg fatter ikke at han greier, kanskje han har bruk for en dyktig sykepleier?
For vi er ganske vant til å jobbe innmari hardt, og, JA, jeg tar selvfølgelig telefonen hvis han ringer snart. Jeg kan hjelpe ham med å holde journalistene vekk, så kan han heller konsentrere seg om å eksportere dekk.
Ofte så hører jeg folk si at om det hadde vært meg, da hadde jeg aldri i verden klart det.
Jo, det hadde du, for vi har ikke alltid et valg, annet enn å stupe inn i situasjonen med både hode og bein først. Alt blir til en eneste stor floke, som det tar tid å løse opp i, for hvor er enden, og hvor begynner nøstet?
Noe av det beste jeg vet er å ha en pose full av nye garnnøster, for jeg liker ikke floker. Før jeg begynner på et nytt strikkeprosjekt så er nøstene hele, og enkle å håndtere, men så skjer det noe underveis. Noen ganger går det knirkefritt, men så plutselig, uten at jeg skjønner hvorfor, så har alt ballet seg sammen til en uregjerlig, stram knute.
Noen ganger har jeg en sånn knute i mellomgolvet – i solar plexus – og den skal jeg hilse og si at det er vanskelig å løse opp i. Der samles de til fest, alle nervene som jeg har i kroppen. De gir meg fylleangst uten at jeg har drukket en dråpe vin.
Da jeg var lita så husket jeg at farfar satt og bøtte garn på kjøkkenet, som var husets hjerte. De fisket med noe som heter Trollgarn, og en gang hadde garnet floket seg så grundig sammen at han utbrøt: Her har trollene moret seg!!
Han hadde i alle fall ikke ei troll til kjerring, for farmor var verdens snilleste dame.
Jeg fascineres av hva livet gjør med oss mennesker, og hvilke små og store hendelser som former oss til den vi har blitt. Å bli glad i er å legge grunnsteinen til et savn, er det noen som har sagt. Tenk om vi skulle reservert oss mot å bli glad i noen, i tilfelle at vi en dag skulle miste dem. Da hadde livet blitt stusselig.
Selv om det er vondt å savne, og vondt å sørge, så har vi minner som ingen kan viske ut. Lars Saabye Christensen sier det så fint:
Det er min eneste trøst i dag. At sorgen ikke har tilbakevirkende kraft. At sorgen i dag ikke kan viske ut fargene fra i går.
Kloke ord.
Men det er ikke alltid vi gjør kloke valg. Jeg har tatt noen feil valg i stort og smått, men heldigvis flest riktige. Jeg er spesielt glad for at jeg har valgt åpenhet, for innesluttethet har jeg prøvd, og det valgte jeg å velge bort.
Jeg byttet det mot noe mye bedre.
Jeg har valgt å se på flokene med nye øyne, og sier som farfar: Her har trollene moret seg. Han var helt sikkert oppgitt, men valgte en humoristisk snert, og fant noe positivt midt oppi all elendigheten.
Hvis du har opplevd noe selv, smått eller stort, gledelig eller smertefullt, så hjelper det ofte å dele. Du kan drysse glede over andre sånn at den dobler seg, eller ti-dobles, og hvis du setter ord på det som gjør vondt, så blir kanskje smerten halvert. Og når alt er hulter til bulter, så kan du glede deg over et lite dikt:
Tallene og bokstavene møttes en dag og ville slåss. Vi vinner alltid, sa tallene. Vi gir oss aldri, sa bokstavene. Dermed lå de der hulter til bulter.
– Inger Hagerup –
Det finnes ikke et tall i verden som har hjulpet meg mer enn det bokstavene gjør, for jeg liker ikke å telle. Jeg setter bokstavene sammen til ord, og da glemmer jeg at jeg egentlig skulle gjøre andre ting i dag.
En, to tre, på det fjerde skal det skje, på det femte gjelder det, på det sjette smeller det, så nå må jeg begynne å vaske huset 🙂
