Dette er favorittbildet mitt, selv om de har forandret seg ganske mye siden den gang. Dette er også ett av de få bildene som jeg har fått lov til å dele, så da gjør jeg det gjerne igjen, for jeg er så stolt av dem, og så veldig glad i dem.
Det ble ganske stille etter at de dro.
En hit og en dit.
Derfor måtte Milla og jeg ut på tur i dag, for vi var rastløse, og nå er båndtvangen opphevet. Det er båndtvang hele året når situasjonen tilsier det, men enkelte ganger, og enkelte steder, kan hun løpe fritt omkring en stakket stund.
Det nyter vi begge to.
Hun nyter å løpe, mens jeg nyter å se henne løpe, Hun er atletisk til tusen denne dama, og hun vet selvfølgelig at jeg har godbiter i lomma.
Se, hun smiler, eller rekker hun bare tunge?
Dumme menneske, tenker hun kanskje, for det er jeg som serverer henne mat, klør henne på magen hundre ganger pr dag, plukker opp dritten, vasker matskålene hennes og henger etter i svingene.
Er det rart hun elsker meg?
For å kunne være glad i andre så må man først bli glad i seg selv. Det har jeg tidligere hatt problemer med, å akseptere meg selv som den jeg er, men sånne tanker er heldigvis en saga blott. Nå hender det til og med at jeg digger den jeg har blitt.
Når jeg møter kjente, og noen ganger ukjente, som takker meg for det jeg skriver, og ber meg om å fortsette å skrive, da hender det at blodet bruser.
Kanskje jeg er en ganske kul dame, after all?
I går måtte jeg forresten snakke engelsk, og det er ikke alltid lett å ta på sparket. Jeg svarte så feil som det går an å svare, men sjåføren fant heldigvis fram til Salmar, selv om han ble villedet. Min engelsk var like dårlig som dette. minst:
Det var en norsk mann som tok drosje i New York, og da han skulle betale, oppdaget han at han ikke hadde mer penger. Han sa til den mørkhudede drosjesjåføren: “Oh no, I’m blakk!”
Det var rene ord for pengene, og de var heldigvis ikke mine – men litt i samme gate.
Det blir masse skriving og mange tanker for tiden. Hopp over et innlegg om du vil 🙂
Kroppen har sin egen måte å si fra på, for nå kjennes det ut som om jeg har fått krystallsyke eller noe. Alt går trill rundt, men jeg har etterhvert blitt ganske god på å tolke signaler.
Det har skjedd mye det siste halvåret, og nå som alt holder på å falle til ro, da kommer reaksjonene. Kanskje jeg skal sette opp en vepsefelle, sånn at de uregjerlige tankene kan drukne i en blanding av sukker og gjær?
Gid det var så enkelt, men så enkelt er det ikke.
Jeg må ta grep, og det er det bare jeg som kan gjøre. Egentlig hadde det vært fint å hoppe av karusellen, og brukt all ledig tid på å skrive, for når jeg er i skrivebobla, da glemmer jeg til og med å vaske golv og bære ved.
Apropos ved, nå kom jeg på at det er på tide å bestille ny forsyning til vinteren. Hvis jeg mot formodning skulle glemme det så kan jeg bare spørre pappa, for hjemme hos dem er det så mye ved at uthuset hadde brunnet en uke – minst – om det hadde tatt fyr.
Ørene burde fungert som ventiler. Da kunne jeg ha sluppet ut trykket sidelengs, det hadde vært praktisk, men også upraktisk, for da hadde jeg garantert blitt en dårlig lytter. Det går ikke an å lytte når hodet er en trykkoker ( det ordet så rart ut, men jeg velger å ikke dele det i to ).
Ord delinger er vondt å se på, særlig når bokstavene hører sammen. Visse ting hører sammen, sånn er det bare.
Milla og jeg hører sammen. Da jeg kom ut fra badet i dag så hadde jeg allerede tenkt tanken om å sette henne i hundegården en stund. Den tanken hadde hun lest, til tross for at hun var på den andre siden av døra, så hun sprang like godt og gjemte seg. Hun får være med overalt, men ikke på badet., og helst ikke i senga, selv om det hender at hun sniker seg dit i et ubevoktet øyeblikk. Jeg mener selv at jeg er ganske god på å lese tanker og kroppsspråk, men jeg rekker henne ikke til knærne engang.
Hun visste det.
Hun visste at ungene skulle flytte også, uten at de hadde sagt noe, så hun fotfulgte dem den siste dagen.
Heldigvis er tankene vektløse, for hvis ikke så hadde jeg veid minst hundre kilo. Min erfaring er at tankene hjelper meg å holde vekta i sjakk, for når jeg tenker mye så må jeg ut å lufte dem. Derfor har fem kilo forsvunnet i løse lufta i løpet av vinter og vår, og jeg tror at to av dem er på Ørnberget, mens en av dem druknet under et isbad. De to andre ligger igjen på toppen av Romsdalseggen, for den dagen var det så varmt at kiloene bokstavelig talt rant av.
Aldri så galt, og så videre, for jeg ble sprek som ei fjellgeit.
….men akkurat nå er det ikke greit
for jeg er alt annet en ei spretten geit
kroppen er gele
den henger ikke med
beina dirrer
tankene svirrer
jeg må fikse ei vepsefelle,
så jeg slipper å telle
tanker og slikt
og plutselig ble det et dikt 🙂
Tankene mine er like rotete som dette diktet. Er det rart jeg kjører karusell, og kanskje hopper av i svingen?
I dag kombinerte jeg søndagsfrokosten med å se dokumentaren om St Halvardshjemmet, sykehjemmet som ble nedlagt i Oslo fordi fasilitetene var for dårlige etter dagens standard.
Jeg skjønner at det finnes standarder, og på Frøya skal det også bygges nytt sykehjem nå, men det var prosessen jeg reagerte på. Og jeg reagerte på omsorgen, varmen, menneskene, og hver enkelt sin historie.
Jeg måtte le, for det var spesielt ei dame der som var proppfull av humør. Hun er nok den søteste lille dama jeg noen gang har sett. Hun satt midt i flyttesjauen, med skråblikk, jeg tror hun var dement – og spurte seg selv:
Hva er det som skjer? – før hun lo en trillende latter.
Grunntanken i all sykepleie må være omsorg. Det var rørende god kjemi mellom beboere og ansatte, på grensa til personlig, takk og pris. I min jobb, hjemmetjenesten, spenner brukergruppen fra pur ung til eldgammel, men hovedsaklig er det gruppen eldre vi bistår med pleie og omsorg.
Jeg liker å tenke på hvert enkelt menneske som en del av en historie. Han som såvidt kreker seg over golvet, og som ikke kjenner igjen sitt eget speilbilde – for på innsiden er han tjue år – har danset fletta av jentene i et tidligere liv. Nei, vent litt, ikke i et tidligere liv, men i sin ungdom, for han er snart hundre.
Han blir i hundre hvis jeg tar meg tid til å høre hvordan festen var, og om de ble kjærester.
Jeg har sagt det før, at det hender jeg må telle til ti før jeg går inn i et hus, for det er ikke alltid at kjemien stemmer. Det har faktisk hendt at jeg har fått beskjed om å pelle meg ut. Sånn er livet,men jeg prøver alltid å være til fingerspissene profesjonell, selv om alt stritter i mot.
Heldigvis kan jeg telle dem på en hånd.
Jeg har forresten også vært pur ung, og det er jeg fortsatt, i alle fall i mine egne øyne.
Jeg har vært med i turngruppa, jeg har deltatt i friidrett og langrenn, og jeg har spydd av nervøsitet før hvert eneste løp. Jeg har hatt favorittlærere, særlig en, og noen av lærerne hatet jeg som pesten – særlig en. Jeg har vært rødruss, jeg har gått grunnkurs i sosial- og helsefag, og jeg har gått Hjelpepleien på KVT.
Heldigvis kom jeg inn på sykepleierstudiet i Levanger. Det ble et lykketreff, for da havnet jeg endelig på riktig hylle i livet.
Jeg har gått alle trinnene i omsorgstrappa, og kan med hånda på hjertet si at jeg har skjønt det, for nå er det slutt på å være beskjeden. Jeg vet hva jeg står for.
Vi festet til den lyse morgen, og gikk på skolen dagen etter. Jeg var så sjenert at jeg gikk glipp av mange gutter ( mmmm, faktisk ), hvis jeg regner over en tidsperiode på ti år, fra 15 til 25. Det angrer jeg på, men det er for for sent å snyte seg når nesen er borte. Jeg skulle gjerne ha vært noen erfaringer rikere.
Jeg anbefaler ingen å være så sjenert – basta bom!
Derfor har jeg sluttet med det. Nå er jeg utadvendt og uredd, bortsett fra innimellom. Hvis jeg havner på sykehjem en gang i framtiden så får ingen tre en hatt på hodet mitt, selv om det står Livsglede for eldre på den, for jeg liker ikke hatter. Jeg vil ikke sitte ved siden av en som snakker stygt, eller en som slurper i seg maten, for det liker jeg ikke. Jeg håper inderlig ikke at jeg bikker over til den andre siden, og ender opp som størst i griseprat, for det har jeg faktisk hørt med egne ører at noen kan gjøre.
Når folk blir omvendt så blir de gjerne kristne, men det kan være omvendt også, sånn at de bytter ut bibelvers med bannskap. Den tanken er min store skrekk.
Bare jeg ikke ender opp med en trang til å kaste klærne, for jeg har alltid vært bluferdig. Hvis det mot formodning skulle skje, så håper jeg at alarmen går:
VARSKO HER!!!
Jeg kommer til å være døden nær før noen får hjelpe meg med nedentilvask, for den tanken er også skrekkelig. Hvis den dagen likevel skulle komme så vil jeg ha hjelpere som legger en håndduk over hufsetufsa mens de vrir opp kluten. Og nåde den som triller meg gjennom korridoren, på vei til dusjen, forbi alle andre, kun iført nattskjorte.
Fordi det gjør livet enklere for DEM.
Det har jeg nemlig sett med egne øyne, og jeg angrer fortsatt på at jeg ikke stoppet kortesjen, og ga marsjordre tilbake til rommet. En staselig og velkledd mann til daglig, og nå var han redusert til en nattskjorte, mens understellet hang ut gjennom hullet i dusjstolen.
Ja, du kan le, men gråten tar meg, selv om det faktisk var et komisk skue.
Det handler om respekt, ikke sant?
Hvis jeg havner på sykehjem så håper jeg at jeg har egen dusj på rommet, og at jeg kan låse døra fra innsiden. Jeg vil stå opp tidlig, og jeg vil IKKE ha kaffe på senga. Jeg vil sitte i godstolen med kaffekoppen, og gomle på en brødskalk full av smør og Nugatti, for det er en god start på vakta, så fremt jeg ikke har diabetes.
Jeg har hørt at sykepleiere er de verste pasientene, så kanskje jeg kommer til å gå runder i avdelingen i den tro at jeg er Florence Nightingale? Tenk om jeg går inn på naborommet og stikker tempmålet opp i rompa på min beste venninne.
Vi som skulle drikke vin sammen, og prate om gamle dager.
Det MÅ bare ikke skje – men det vet man jo aldri, så Mona, du er herved advart:
Jeg husker en av lærerne våre på skolen; han som ikke tålte at vi hadde spiralhefter, for da ble bunken skjev. Vi ble plassert etter høyde i klasserommet, sånn at de minste satt på fremste benk. Alt dette er jo forsåvidt praktisk, men kanskje det vitner om et snev av OCD.
Jeg husker også at mormor fikk besøk av ei dame da vi var små. Dama tørket av døhåndtaket før hun tok i det, og etter at hun hadde tatt i det, pluss når hun skulle gå igjen. Jeg ble rent forskrekket over denne tildragelsen.
Heldigvis er jeg ikke sånn som hun var, men jeg har i hele mitt liv hatt tendens til tellekanter i hodet. Jeg gikk på do hundre ganger etter at jeg hadde lagt meg for natta, selv om det ikke kom en dråpe. Jeg hadde masse ritualer som bare jeg selv visste om, og noen som drev resten av familien til vanvidd.
Hjernen er merkelig,
og hjernen er alene,
men heldigvis er vi flere i samme båt.
I går sa jeg til Vegard, min yngste, at jeg ikke klarer å huske alt som jeg leser eller hører. Han trøstet meg med at kapasiteten er sprengt, og sa i samme slengen at det er vanskelig å kvitte seg med gammelt rusk. Det ruster fast på et vis. Da blir det heller ikke plass til nye tanker.
Kan jeg prøve med rustfjerner?
Det hadde blitt romslig i hodet mitt om jeg hadde brukt rustfjerner på alle unødige bekymringer, og alle idiotiske tanker. Hvis jeg kunne viske bort svartelista mi, den lista som fortleller meg hvor mange rom jeg bør vaske rundt i høst, så hadde høsten blitt makelig.
Rundvasken er som en god, gammeldags sirkeltrening. Rom etter rom etter rom, hvert eneste år, helt til i fjor, for da brøt jeg den onde sirkelen. Da ga jeg f**n i kjøkkenet og soverommet, så nå står DE for tur.
Det er ikke alt som går under betegnelsen OCD, for noe er uvaner. Jeg må ligge på høyre banehalvdel i senga, for der sover jeg best. Jeg må alltid sette i gang kaffetrakteren før jeg dusjer, for da er kaffen ferdig når jeg er ferdigdusjet.
Det er mest praktisk sånn.
Jeg hater at folk lander på kulen når de skjærer ost, for da blir brunosten seende ut som skiflygningsbakken i Vikersund.
Låste jeg døra? Trakk jeg ut kontakten etter at jeg brukte rettetanga? Hva med strykjernet? Tenk om huset brenner ned? Er forsikringene mine i orden?
Jeg dobbelsjekker hele tiden, og får tvangstanker om at jeg glemte det, selv om jeg vet at jeg alltid husker. Nå er det mange som nikker gjenkjennede, for dette er normalt for årstiden.
Alle har sånne tanker.
Mammaaaaaa, jeg får ikke sove!!!, sa jeg hver eneste kveld. Mammaaaa, det klør!!!, sa jeg hver eneste dag og til samme tid, for da fikk jeg utslett. Det ble et selvoppfyllende profeti, for jeg var så innstillt på at jeg ikke fikk sove, og jeg bare visste at det kom til å klø klokka fem på fem.
Jeg husker at jeg fikk reisesyketabletter mot kløen, for da ble jeg så trøtt at jeg glemte å tenke på det. Jeg sovnet til og med. Dermed kunne foreldrene mine håve inn to gevinster til prisen av en.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe, for den som sover slipper å gå på do.
Så alle gode ting er tre.
Jeg priser meg lykkelig over at jeg sover godt om natta, for jeg hadde en periode der jeg ikke fikk sove. Jo, jeg sovnet, men jeg våknet midt på natta og var hellig overbevist om at løpet var kjørt. Svetten rant, jeg stirret i taket, og tenkte vonde tanker samtidig. Jeg gikk til legen, og fikk sjekket hjerneaktiviteten. Det var da legen sa de forløsende ord:
It`s a beautiful brain, but it`s working too hard.
Ålesund innfridde, og viste seg fra sin beste side. Vi har kjørt flyttelass, for min eldste skal studere der. Jeg utleverer dem aldri i bloggen, hverken gjennom tekst eller bilder, så dette blir en beretning fra MITT ståsted.
Det er høst, og bladene skinner som gull.
Ålesund bader i vakker solnedgang, og er en by helt etter min smak, for det er hav på alle kanter. Vi gikk mellom fire og fem hundre trappetrinn opp til utkikksplatået på Aksla, og det betalte seg, for da fikk vi se Jugendbyen fra oven.
Jeg er ikke spesielt opptatt av arkitektur, men la merke til at byen er full av staselige bygninger. Byen er også full av turister på denne årstiden, så jeg forsto ikke et kvekk. Noen hadde burka, andre hadde fargerike hatter, men tyskerne var i flertall, for ved brygga lå et cruiseskip som hadde sluppet ut en horde av sistnevnte.
Sprechen Sie Deutsch?
Nein. Jeg har glemt alt jeg lærte på videregående, bortsett fra preposisjonene, an, auf, hinter, in neben, uber, unter, vor und zwischen, som jeg ikke har bruk for.
I alle fall ikke når de er tatt ut av sammenhengen:
Tidligere på dagen stakk vi innom en kinarestaurant for å spise, for telefonen min sa at vi hadde gått over 10 000 skritt, og da blir man sulten. Intensjonen min var å spise ekte, norsk sikringskost for eksempel saltfiskball, når jeg først var i Ålesund, men jeg mistet retningssansen og endte altså i Kina. Da vi kom inn i restauranten utbrøt en fra mitt følge:
OJ, HER VAR DET MANGE KINESERE!!
Jasså, sier du det?
Jeg er ikke en overbeskyttende hønemor, men jeg er opptatt av å hjelpe dem på vei, sånn at de kan fly avsted, og lande der de selv ønsker å være. Mitt mål har vært å gjøre dem så trygge at de våger å fly ut i verden, selv om akkurat JEG er hjemmekjær som få. Jeg er bevisst på å ikke hindre dem i å utfolde seg fritt, for deres liv er deres valg.
Da har jeg liksom gjort mitt, og mer kan jeg ikke gjøre, annet enn å ønske dem det beste.
De vet at de alltid er velkommen hjem.
” Æ har alltid visst at vingan villa bær dæ,
bort fra mæ, og at æ mått stå igjæn.
Har æ lært dæ nokka godt,
va æ ærlig i stort og smått,
og kain æ sei æ gjor mitt bæste
lille vænn “
Så lenge jeg gjør mitt beste, og de gjør sitt beste, så er det godt nok, og mer enn bra nok.
De er det mest dyrebare jeg har, men jeg eier dem ikke.
Det gjorde susen med en øl på toppen av Ålesund, for jeg vet å nyte livets små øyeblikk, selv om det er et snev av vemod bak brilleglassene. Selvfølgelig har jeg kledd meg i høstens farger, for høsten har alltid vært min årstid. Det er tiden for sjelefred og telys, men også en tid for å starte på nytt.
Jeg håper at jeg får sove like godt som denne selungen i natt,
og at jeg finner igjen svaberget mitt når jeg kommer hjem.
Vi besøkte Atlanterhavsparken med det samme vi var i byen, og der var det like mange fisk i havet som det var turister i gatene. Turistene hamstret lusekofter og troll, for det var souvenirbutikker overalt. I Ålesund ligger Norges smaleste hus, men det glemte jeg å ta bilde av, for jeg ble så fascinert av en hatt.
En bitteliten japaner hadde verdens største stråhatt på hodet, og den var full av paljetter.
Han blunket til meg, og sa: 海の娘
Jeg tror det betyr : Hei Havets datter.
Sønnen i huset kan mye om Japan og japansk kultur. Han har lyst til besøke landet, og jeg sier med bevrende hjerte: Reis! Opplev! Lær!
Men kom hjem til mamma etterpå.
Takk for nå Ålesund. Jeg kommer mer enn gjerne tilbake.
Heldigvis er jeg ikke sånn at jeg går rundt med bekymringer om sykdom, og redsel for at jeg selv kan rammes, selv om jeg vet at muligheten er der. Alle kjenner noen som har eller har hatt kreft, så det er ikke så uvanlig at noen får en sånn beskjed i fleisen.
Man skulle tro at når jeg jobber som kreftressurs og sykepleier, da er jeg ekstra engstelig, og på vakt, men sånn er det ikke for meg. Jeg blir heller ekstra takknemlig over å være frisk, så får jeg ta alt annet som det kommer.
Og det kommer kanskje aldri.
Inntil videre nyter jeg friluftslivets gleder, og bestiger stadig nye høyder. Jeg liker å få perspektiv på livet, og om jeg er riktig heldig så forblir jeg en friskus, for det meste handler om tilfeldigheter.
Jeg har skviset puppene i en sånn maskin for mange år siden, fordi jeg trodde at noe var galt, men alt var i orden. Det eneste som ikke var i orden var den arrogante legen jeg snakket med i etterkant, på sykehuset.
Det var til og med en kvinne, med egne pupper, men uten empati.
Hun behandlet meg dårlig, og når puppene attpåtil kom i klem, og ble flate som pannekaker, så hjalp det ikke akkurat på selvfølelsen. Etterpå ble jeg sendt inn til en ny lege, en mannlig sådan, som sa at jeg måtte kle av meg på overkroppen. Sett i ettertid så tror jeg at han gjorde det bare for å ta en titt, for det var en ekkel type. Jeg VET at det var sånn, for sånt vet man. Det merkes på kroppen. Jeg er 100% sikker på at han tafset.
#metoo
Hadde det vær nå så hadde jeg gitt ham et realt ballespark. Det er helt sant. Den kvinnelige legen skulle fått en kilevink hun også, for den følelsen hun ga meg var like vond.
Hvert år har vi svenske medisinstudenter som vikarer hos oss. Jeg vet ikke hva det er med disse svenskene, men de har en innebygget respekt og høflighet som det ikke finnes maken til. Det er ikke en tilfeldighet, for det skjer hvert eneste år, og jeg tenker at det er en av de viktigste egenskapene du kan ha som helsearbeider.
Hadde jeg vært tjue år så skulle jeg ha lagt an på en av dem, og bedt ham om å bli turnuslege på Frøya. På Frøya har vi det så bra at han garantert hadde endt opp som fastlege.
Forresten, det er sant, jeg har jo allerede verdens beste kjæreste. Han reparerer ikke mennesker, men biler, og det er bra, for jeg har ikke peiling på bil.
Jeg krysser fingre for at Mammografien forteller meg at jeg er frisk som en fisk!
Jeg har jobbet i helga, og besøkte en eldre dame som ikke hadde sett meg på lenge. Hun serverte et gullkorn:
Er det duuuuu??? Nå er det lenge siden du var her. Jeg trodde at du hadde gått av med pensjon.
Herre min hatt, det er helt greit å bli innkalt til mammografi, men den gått av med pensjon-meldingen var rosinen i pølsa.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg leser bloggen til Sophie Elise, Kona til og Pilotfrue, og jeg liker å følge alle tre. Jeg flyr opp og ned på blogglista, og av og til, en sjelden gang, er jeg så nær at jeg nesten kan ta på dem. Den personlige rekorden er fjortendeplass. Jeg er ikke så veldig glad i å ta på folk, så det hoder med et hei.
Jeg digger denne gjengen. Et lite knippe damer i sin beste alder, og ei av dem er til og med brud for anledningen. Det var dalagubb bak oss, så bildet ble nesten litt trolsk, som i Troll til Kjerringer.
Vi er flinke til å finne på sprell for hverandre, så også denne gangen, men det er en annen historie, som hører brudeparet til. Jeg kan røpe at vi arrangerte en ekstra vielse, der vi selv var rosa brudepiker med blomsterkrans i håret. Det var en kostelig opplevelse, som ga dem to fluer i en smekk.
Det ble både borgerlig og “kirkelig” vigsel, for å si det sånn 🙂
Vennskap er en dyrebar gave. Jeg er ikke glad i blomster ( det høres sikkert merkelig ut ), men jeg elsker å dyrke vennskapene mine.
Se, som vi blomstrer alle fem, men særlig hun i midten, bruden Ann- Iren.
Noen av oss er ulike som natt og dag, men det finnes jo en blomst som heter dag- og nattfiol, eller noe i den dur, så derfor kler vi hverandre likevel. Vi utfyller hverandre, og sammen er vi kaos, særlig når vi drar på hyttetur. Midt i dette kaoset så har vi en slags rangordning, i tilfeldig rekkefølge.
STUEPIKEN ( Bente ) rydder og ordner, og sørger for at alt er på stell til neste dag. Det er hun som lader kaffetrakteren, og hun har alltid med seg egne kleshengere, sånn at hun kan holde orden på klærne sine.
ASKEPOTT ( Siv-Tove ) bærer inn ved og fyrer i ovnen. Det er hun som blåser liv i glørne, og sørger for at vi holder varmen, for hytta er litt golvkald, og golvet knirker når vi går.
INNEJENTA ( meg ) er hun som legger seg tidlig, og som bor på kammerset innenfor de andres soverom. Hun liker å sove alene. Hvilken funksjon hun ellers har vites ikke.
ROTHØNA ( Ann- Iren ) roter. Hun hiver garn og strikkepinner rundt seg, og trives midt i kaoset av garnnøster og gærne venninner. Hun har strikket tøfler til oss.
LANGBLUNKEN ( Mona ) legger seg sist og står opp først. Hun rekker så vidt å få blund på øynene før hun er klar for nye eventyr. Ingen har sjans til å henge på henne.
Vi tar alltid en Doktor Nielsen på fastende hjerte når vi er på hyttetur, for vi har hørt at det er bra for magen. Aldri ellers, men den ene helga i året gjør vi det sånn. Vi kaller Doktor Nielsen for fastlegen vår. Og hjemmestrikkede tøfler er bra, for da unngår vi å få urinveisinfeksjon. Mona strikker på et Rørospledd som aldri blir ferdig, og to av oss snorker. Heldigvis ligger de på samme rom.
Vi går på byen, men bare på dagtid.
Nå har vi altså feiret bryllup, og det var stor stas.
Jeg festet meg spesielt ved en linje fra denne dagen, og den er hentet fra en brudemarsj:
– Førr vi får lov av livet å leve i lag –
Hvor fint er ikke det? Å få lov av livet å leve i lag <3
Jeg smelter, og ønsker at jeg hadde oppfunnet den tekstlinjen selv. Jeg blir alltid grønn av misunnelse når noen skaper tekster som går rett inn i hjertet mitt. Hvorfor har ikke JEG tenkt på akkurat disse ordene, og koblet dem sammen til magi? Neida, jeg blir ikke irrgrønn av misunnelse, som gresset om våren, bare lysegrønn.
Mintgrønn, og det må jeg gjøre noe med, for jeg liker ikke pastellfarger noe særlig. Jeg vil skrive en oransje tekst, som ligger like lavt i terrenget som høstsola, sånn at du blir blendet. Alle som sitter bak rattet vet at høstsola blender og kan være nådeløs. Jeg har funnet ut at man må være nådeløst ærlig for å nå inn til den som leser. Jeg har brukt mange år av livet på å late som, og det gidder jeg ikke mer.
Vi venninnene har også fått lov av livet å leve i lag, og det er jeg veldig glad for.
– Vi e vænna førr livet, sånne er gode ¨å ha –
Halvdan Sivertsen er det eneste mannebeinet som fikk blande seg inn i dette selskapet ( bortsett fra brudgommen da – og noen til ), for jeg liker tekstene hans.
Det er bare sånn jeg kan beskrive det; som et bittelite øyeblikk, et slag i mellomgulvet, før sommerfuglen flyr videre, og før bølgen trekker seg tilbake dit den kom fra.
Ingen er lykkelig hele tiden. Det går ikke an. Glad og fornøyd, men ikke ut til fingerspissene lykkelig. Det lille streifet av lykke rammer bare av og til, og det er umulig å holde på følelsen særlig lenge, men det som er så fint er at jeg lever veldig lenge på etterdønningene. Jeg kjenner sommerfuglvingeslaget lenge etter at sommerfuglen dro.
Bølgene hvisker ut spor i sand, sånn at jeg kan begynne på nytt. Bølgene slutter aldri å bølge. Det er derfor havet virker beroligende på meg, for bølgeskvulp representerer trygghet og bestandighet.
Lykkefølelsen slår til når jeg minst venter det, eller om jeg hører en spesiell sang. Lykka sildrer gjennom kroppen når jeg spiser rips med vaniljesaus, eller når Milla ( Voff! ) vekker meg midt på natta, bare for å forsikre seg om at jeg er på soverommet. Hun har lært seg å åpne dører, og det gjør hun ganske ofte – ca klokka 02.00. Good Girl 🙂
Da sover vi mye bedre etterpå begge to.
I kveld skal jeg bade i havet, på floa. Etterpå skal venninna mi og jeg ha ei stjernestund i naustet hennes. Vi har lovet hverandre å dele ei flaske øl, og på etiketten står det:
