Nå skal jeg prøve å beskrive turen over Romsdalseggen, men jeg tror det blir vanskelig å finne de riktige ordene. Jeg var aldri i tvil om at jeg skulle greie å gå denne ruta sånn rent fysisk, for det har vist seg at jeg er ei lita fjellgeit.
Det meste sitter i hodet, selv om det er greit å ha gått noen turer på forhånd, og for min del ganske mange denne vinteren.
Jeg har forberedt meg godt.
Mulighetene for å bli fjellgeit er vel ganske små, særlig når man bor på ei øy der den høyeste toppen rager 76 meter over havet, men heldigvis finnes det en verden utenfor.
Det finnes en verden av mektige fjell som rager mot evigheten, det er derfor jeg føler meg så lita.
Nærmere eventyret er det ikke mulig å komme, for det er tinder i alle retninger, og noen med et dryss av snø på toppene. Det er så vakkert at jeg får tårer i øynene. Jeg er priviligert som får sjansen til å oppleve Romsdalsalpene, og jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at det var så mektig som det faktisk viste seg å være.
Da vi nærmet oss Åndalsnes ble det stille i bilen, både fordi det var så fint, og fordi begge tenkte de samme tankene:
Skal vi opp dit?
Skal vi høyere enn himmelen?
Turen er ca 10 kilometer lang, og rager på det høyeste 1329 meter over havet. Vi startet i Vengadalen, jobbet oss sakte, men sikkert oppover, og i stekende sol ble det en glohet affære. Da er det ingenting som smaker bedre enn å fylle koppen med vann som renner ned fra fjellet.
Vannet er livgivende, på så mange slags vis.
Ein gong eg gjekk meg vill i fjellet, leit eg på slumpelukka. Eg hadde mist både låm og lei då eg høyrde ein bekk som klukka.
Eg visste ikkje kvarhelst eg var, stod rådvill på same flekken. Medan eg undrast kvar leia bar, men så slo eg fylgje med bekken.
Han risla og rann millom lyng og lav, frå langt her inne i skaret. Gjev eg visste så vel kvar eg skulle av, som bekken han renn i fâret.
– Jan-Magnus Bruheim –
Denne turen er rik på opplevelser hele veien, og selv om den har et utpreget høydepunkt, så var det høydepunkter langs hele ruta. Vi hadde panoramautsikt med 360 graders utsikt til noen av Norges mest kjente topper, som for eksempel Romsdalshorn, Kongen, Dronningen, Bispen og Trolltindene.
Det er til å miste pusten av.
Og jeg mistet nesten pusten opp den siste kneika. Ikke fordi jeg var sliten, selv om vi hang i en kjetting på utsiden av fjellet, men fordi jeg var redd. Et lite, lite øyeblikk ønsket jeg at en stuntkvinne kunne overtatt rollen min, men så måtte jeg snakke strengt til meg selv. Jeg hadde en alvorsprat med meg selv der oppe, og vi ble enig om å fortsette uten hjelp.
Jeg skulle opp til varden og panoramaet, koste hva det koste ville.
Det er ingen skam å snu, men den tanken slo meg aldri.
Heldigvis hadde jeg med meg kjæresten min. Jeg tror han tenkte at det er bedre å forebygge en kollaps, enn å snakke meg til fornuft etter at skaden har skjedd, for han oppmuntret meg hele veien, og sa at jeg var flink. Pluss at han ba meg vente litt med å nyte utsikten, vente litt, bare, til jeg var over det kritiske punkt.
Han snakker av erfaring, for på vei opp Dønnamannen fikk jeg den store skjelven, og var ikke mottagelig for noe som helst.
Men da som nå, jeg klarte det!
Vi klarte det sammen,
Jeg har en vilje av stål, og det visste jeg ikke før jeg begynte å vandre i fjellet. På den ene siden er jeg vettskremt, men jeg er også bergtatt. Fjellet lå der lenge før jeg ble til, og skal fortsette å være der etter mine dager.
Det står fjellstøtt.
Jeg sto også fjellstøtt på toppen av verden.
Å mestre er en inderlig god følelse. Å mestre det man gjerne ønsker – eller drømmer om – å mestre, sår nye tanker om nye opplevelser. Jeg elsker det landet jeg bor i, og vil ha mer av det. Det skal mye til å toppe denne turen, og jeg skjønner godt hvorfor den omtales som en av Norges flotteste fjellturer.
Om ikke den flotteste.
På tur ned, som ofte er mye tyngre enn å gå opp, selv om det høres rart ut, så var det hundrevis av trappetrinn. Romsdalstrappa ville ingen ende ta, for føttene dirret mer enn de hadde godt av, og hvordan hadde de orket å bygge ei steintrapp på denne måten?
Snakk om luksus.
Så gjensto Rampestreken, da.
Det er en 20 meter lang stålrampe som går ca. 8 meter ut i lufta. Herfra er det 565 høydemeter rett ned til Åndalsnes. Utsikten var spektakulær, men jeg må innrømme at dette ble en ren plankejøring, for etter eggen så klarer jeg alt.
Rampestreken ble en sann nytelse, og det ville jeg aldri ha tippet på forhånd.
Det er en sann nytelse å reise på tur med Kjell også, for vi ligner på hverandre. Det den ene ikke våger, våger den andre, og det den ene av oss glemmer, husker heldigvis den andre. Og vi bytter på å være klomsete.
Vi har for vane å le av hverandre.
I dag, for eksempel, klaget jeg over at melka var lunken, helt til jeg oppdaget at jeg hadde forsynt meg av kaffefløten, mens Kjell drakk iskald melk rett fra kua. Han, derimot, tok med sjokolade i sekken, selv om jeg sterkt frarådet det i denne varmen.
Han burde ha hørt på meg, men neida, for sjokladen rant i strie strømmer ut av sekken, nesten som et fossefall fra Romsdals høyeste topp.
Det ble et minne for livet.
1-0 til meg, for lunken melk snakker vi ikke om i denne varmen,
I dag har vi gått ut til Svalbalen på Titran for tredje gang på ei uke. For å komme til ( i mine øyne ) Frøyas perle, må du først delta i Flåklypa Rally – hvis du våger. Fest BH-stroppen, ta ut løstennene og heng deg på, for denne veien er ikke noe å skryte av.
Nå lader vi opp til sommerens fjellturer, og dem skal det bli mange av. Denne ferien blir rene treningsleiren, og jeg gleder meg. Jeg skal til fjells for å få perpektiv og forandring, for jeg har hørt at forandring fryser,
Jeg skal blant annet utfordre høydeskrekken igjen, og tenker meg til topps på Romsdalseggen. Grøss og gru, for en spennende tur vi har i vente. Det er bra at vi er to, for det står skrevet at det er fint å ha med seg en god hjelper, Det kan jo hende at nervene mine krøller seg, og da blir det spenning i lufta.
Høyspenning – livsfare.
I dag, derimot, var det bare fryd og gammen, for Mona ville være med på tur. Vinden tok med seg alt som vi pratet om, det vil si at alle spor er slettet. Vi to kan snakke om absolutt alt, og vinden sladrer aldri.
Vi er heldig som har hverandre.
” Vi eide havet, og havet eide oss.
Jeg følte meg som en dronning.
Mitt rike og mitt slott
kan ingenting måle seg med. “
Jeg vil gjerne ha et hus ved havet, men når jeg kjenner at jeg føler meg rik, og som ei dronning, så er det fordi mitt rike og mitt slott er naturen, og særlig havet og svabergene.
De vil alltid være der. De er mitt trygge og faste holdepunkt, selv om bårene fråder utenfor. Jeg terger ikke båra, for jeg har respekt for henne. Jeg betrakter og beundrer på avstand.
Søndag var jeg Utihavet, og ble bergtatt av spelet om Oda fra Havet. Denne historien bygger på trilogien om Folket i Spåhålet, som Vidar Oskarson har skrevet. Marte Hallem har tryllet bøkene om til et teaterstykke – som savner sidestykke.
( Fotograf: Brit Vie )
Vakrere ramme finnes ikke, for amfiet var selvfølgelig på kaia. Fisken som ble sløyet var ekte, måkene ville ha mat, og språket var ramsalt. Replikkene var ikke replikker, for de kom fra hjertet. Vesle-Oda og voksen-Oda VAR vesle-Oda og voksen-Oda. Jeg glemte at det var et spel, for både amatører og profesjonelle gjorde en strålende forestilling.
Musikken, lyden, ildsjelene, folkeslaget, fiskebåtene i havna, og den fæle eimen av tørrfisk.
Det må bare oppleves, selv om jeg aldri blir så desperat at jeg får lyst på tørrfisk.
SÅ sulten blir jeg aldri.
Vi satt som sild i tønne, og det passer jo bra, temaet tatt i betraktning. V fikk stadig beskjed om å rykke nærmere hverandre, og det passer ikke meg, fordi jeg har en intimsfære på størrelse med Trondheim Lufthavn Værnes. Det var sikkert derfor jeg var stiv i nakken da jeg endelig kom meg hjem, selv om jeg ikke hadde lyst til å dra hjem i det hele tatt.
Mausundvær badet i sol, og båten var full, så vi måtte vente på neste. Havna kafe var også full, så det var ikke plass i herberget. Jeg fikk desperat lyst på pølse i brød, og plutselig så jeg noe som lignet, men det var sikkert en hallusinasjon. Eller kanskje det var en finger eller to jeg fikk øye på, for har du hørt om mausundværingen som kastet sine avkappede fingre til måsen?
Katta tok den ene, jeg oppdaget den andre, og etterpå gikk han inn og tente seg en røyk.
Jeg liker folkeslaget og den ramsalte tankegangen, for den som mister to fingre har fremdeles åtte igjen.
Solo, men ikke enslig eller ensom, og aldri alene.
Alle som er født trønder vet at man må gripe dagen når den byr seg, for i dag regner det vannrett, men det gjorde det ikke i går. Foreldrene mine er alltid skeptiske når jeg er på farten, for de ser for seg at jeg går på trynet og blir liggende i ei grop, uten mulighet for å tilkalle hjelp.
Jeg er heldigvis like hel, selv om det er hull på bukseknærne, for jeg blir hel av å være ute i Guds frie natur.
Milla smiler med hele seg, og ikke spør meg om hvorfor hun rekker tunge. Hun er sikkert veldig glad, for jeg tror hun vet at hun er heldig. Den dagen hun dør – og jeg håper det blir lenge til – så har hun levd et lykkelig hundeliv. Hun får være ute, og hun får bruke kroppen sin. En husky er bygd for fart, og det er full fart på oss begge.
Vi passer sammen, som hånd i hanske. Dessuten er hun tankeleser, og vet alltid hva jeg tenker,
og hva jeg tenker å gjøre.
Så i går var vi på Svalbalen, ytterst mot storhavet. Bårene slo opp som fontener, og det er i sånne stunder jeg liker meg best på svaberget, selv om jeg elsker å være på sjøen.
Jeg hadde ikke hatt en sjanse i havet.
Litt lenger borte satt havørna. Hun satt der da vi kom, og hun satt der da vi gikk, for hun bor der.
Heldiggrisen!
Å se på bårene som måler krefter er som å sitte i en kinosal, bortsett fra at jeg har byttet ut popcorn med brødskive. Bortsett fra at her er det lyst hele døgnet, og ingen kjenner dagen før sola har gått ned. Filmer har jo alltid en slutt, men jeg ønsker at denne dagen skal vare evig.
Jeg må gi ut boka mi, så kanskje den blir film 🙂
Milla har lyst på Solo, men der går grensa. Det får holde at hun eier to-seteren når vi kommer hjem, for vi har en sofa hver til disposisjon.
Litt bortskjemt, kanskje, men det er jeg også. Jeg skjemmer meg selv bort med dager som i dag.
De må bare nytes, for de kommer aldri tilbake.
Jeg ville fylle denne dagen med flere godsaker. Heldigvis kjenner jeg en som har egen båt, og eget naust. Vi tok en impulstur til Andstein, som er en perle av de sjeldne. Andstein er et riktig SMULTRONSTÄLLE, selv om det er multene som dominerer her ute, men ikke i år. I år har multene tørket bort, og det er merkelig, ettersom vi bor i Trøndelag. Tørke og bålforbud i Trøndelag; skal det være en vits?
Da er den i så fall av det knusktørre slaget.
I tilfelle vi skulle finne på å ta en impulstur dit så kjøpte jeg med jordbær og vaniljesaus, selv om jeg ikke er romantisk.
Tenk dere; bare vi to, norske jordbær, hav, himmel. og alt man kan ønske seg.
Litt sånn Postgirobygget:
Vi reiser ut i båten min, en hvit dromedille, hun sier hun er glad at jeg spurte. Vi finner oss en holme det er fredelig og stille. jeg sier jeg er glad at jeg turte.
Bare vi to, og Herr og Fru Knott, med sine millioner av etterkommere. Hvordan kan noe som er usynlig være så plagsomt?
Jeg undres.
Vi traff havørn, vi sa hei til en nysgjerrig kobbe som stakk hodet opp av vannet, og vi så massevis av terner. Og det fineste av alt – niser som danset på blikkstille hav
Vi så mange av dem.
De er strømlinjeformede og fascinerende, og de lager en helt spesiell lyd når de kommer opp får å hilse på. Nisa har nemlig fått navnet sitt etter et gammelt norrønt ord for å nyse, noe som henspeiler på lyden av blåsten når nisene kommer til overflaten for å puste.
Nisa kan bli opp mot 25 år gammel, og den lever av å spise fisk. Noen niser drukner før den tid, selv om det høres rart ut. Den er ikke redd for bårer og fontener, sånne krefter som vi mennesker må passe oss for, men den kan gå i garnet, eller tulle seg inn i plast.
Det er synd at de drukner når de er i sitt rette element.
Nisa trives best i flokk, akkurat som oss, men noen ganger er det godt å være alene. Heldigvis er vi mennesker forskjellige. Jeg bytter gladelig ut storbyer, solsenger og eksotisk mat med dette.
Jeg vil jobbe og svette for maten. Jeg vil ut på sjøen og opp på fjellet. Jeg har så mye jeg vil oppleve i mitt eget land, at jeg har ikke tid til å dra andre steder.
Jeg vil gå, jeg vil klatre, jeg vil sykle, jeg vil padle. Jeg vil ha vind i håret og luft under vingene. Jeg vil tilbake til Vega, jeg drømmer om Lofoten, jeg skal til Blåhø, og jeg ønsker å gå Trekanten i Trollheimen.
Jeg vil oppleve Rampestreken.
Jeg vil spise en trestjerners meny – sotete grillpølse med ketchup og sennep – på ei bortgjemt sandstrand, heller enn hos Michelin. Jeg er lat når det kommer til matlaging, så jeg spiser med glede Rett i Koppen eller real turmat.
Takk for i går.
Takk for at jeg hadde vett nok til å gripe den med begge hender.
No sett du på kroken, vi padle et stykke. Du kjæm ittj dæ laus,
æ ha fiskelykke!!
Jeg, som sjelden har vinnerlykke, og aldri har hell i spill – kanskje fordi jeg aldri spiler høyt. Fiskelykke derimot, der snakker vi om jenta si som kjenner til de beste fiskeplassene.
Sannelig fikk jeg napp.
Det er bedre enn å få selveste storkveita på kroken dette. Man må lirke og lokke, og bruke kvinnelist, for å få den over ripa og vel i havn.
Vi fant ut at vi passer så godt sammen, og at det er meningen at vi skal fortsette å være det.
Sammen, altså.
Jeg har snudd båten min, så nå ror vi i samme retning. For det er ingen skam å snu. Jeg synes det er opprivende å oppleve samlivsbrudd, som jeg gjorde med pappaen til mine kjære barn, selv om det var et “lykkelig” brudd. Han er jo verdens beste mann han også, og svensk attpåtil. Lykkelige brudd finnes ikke. Det er så dyptgripende at jeg dro med meg masse tanker og ubearbeidede følelser inn i det nye forholdet.
Det endte med at jeg måtte være alene en stund, for å få orden på meg selv, men nå er jeg klar. Og jeg priser meg lykkelig over å få sjansen på ny. Den sjansen skal jeg virkelig vite å ta vare på.
Jeg hørte en sang i går, som jeg aldri har hørt før. Den er svensk, og den er veldig, veldig fin. Den beskriver det jeg selv ikke helt klarer å beskrive. Jeg tror på åpenhet, men det er fremdeles mye dere ikke vet om meg, selv om jeg velger å gi av meg selv. Jeg balanserer på en hårfin linje, og jeg faller ikke ned. Om jeg likevel skulle falle ned, så har jeg et sikkerhetsnett som fanger meg opp. Jeg blir sterkere av å dele, men noe forblir privat.
Sånn vil det alltid være.
Sånn må det være.
Hit, men ikke lenger.
TACK
Tack för att just du finns, håller dig till mig, jag ska aldrig ta för givet att somna bredvid dig. Tack för alla gånger du sträckt ut din hand, och hjälpt mig komma upp ur det jag hamnar i ibland
Tack för alla dagar som vi kommer få tillsammans med varandra, jag tror det kommer gå. Gå så mycket bättre än det gjorts till idag, att du aldrig kommer ångra att det blev du och jag.
Det tog tid att vända båten jag trodde att jag blev lämnad kvar. Det tog tid att bli förlåten, och med allt vad det innebar
Tack för att just du finns, håller dig till mig. Jag ska aldrig ta för givet att somna bredvid dig.
Heldigvis er jeg like hel etter dagens utflukt. Jeg har hørt så mye fint om Håvikfjellet på Hitra, så dit ville jeg, men jeg burde valgt en annen dag, for det er utsikten som er det fineste.
Det å stå på toppen og speide utover land og hav, det er liksom premien for å komme seg opp.
Jeg skylder fjellet å komme på besøk når himmelen er blå, og når regnet har tørket opp, for i dag ble det en møkkatur. En annen dag er det sikkert solskinn i blikket, men i dag gnistret det. Det lyste bannskap ved ett par anledninger, selv om jeg til vanlig ikke tar sånne ord i min munn.
Unnskyld mamma…
Det blåser på toppene, noe det alltid gjør, og Milla hater vind, så jeg rakk ikke å skrive navnet mitt i boka. Men vi har altså vært der, som dere ser – og det er vel det eneste dere ser, ettersom skodda ligger tjukk.
For det første så parkerte jeg ( kanskje) på feil plass, til tross for nøyaktig veibeskrivelse. For det andre så fant jeg ikke stien, og det er heller ikke så rart, med tanke på at jeg kanskje parkerte på feil plass. For det tredje så regnet det i bøtter og spann. For det fjerde så var hele verden grå, sikkert på grunn av regnet, eller kanskje fordi brillene mine var fulle av dogg.
Jeg har dem jo på nesa for å se klart, men jeg så ikke en dritt.
Eller jo, jeg så masse dritt. og det var derfor vi sporet av på tur ned, for hjortetråkk ligner på vanlige turstier. Jeg la min skjebne i Milla sine hender, men det skulle jeg ikke ha HJORT, for hun fulgte instinktivt sine instinkter, og la om kursen. Da jeg endelig fant toppen av Håvikfjellet, og skulle ned igjen, var jeg fast bestemt på å ha argusøyne på stien, men det var DA hun tok føringen. Jeg, av alle, burde jo vite at en trekkhund aldri vil gå bakerst i løypa.
Iallfall ikke om hun får ferten av skogens dyr, og det får hun alltid.
Det var ulendt utenfor turstien. Trærne var pill råtne, så da jeg grep tak i nærmeste grein så var den bare et halmstrå. Vi knakk sammen begge to, og kunne endt våre dager i et digert hull, om det ikke var for at jeg landet på beina. Jeg har mange ganger tenkt at fotballeggene min er for kraftige, men i dag gjorde de jobben sin. Eller forresten, jeg vil ikke kalle det fotballegger, for beina mine fortjener bedre skussmål enn som så, særlig etter en dag som denne. Fotballegger knekker som fyrstikker, særlig når det er VM. Mannebeina ligger strødd på gressmatta når det virkelig gjelder. Det kunne ikke falle meg inn, som kvinne, å spille skuespill for å nå til topps. Det er så mange menn som faller at vi kunne stablet dem i høyden, og satt ny verdensrekord.
Fotballegger er for pingler.
Jeg elsker leggene mine, selv om de er hvite som puddersnø, og i dag var det VM i å gå seg vill.
Da jeg endelig kom ned på veien igjen så var bilen min borte. Hvem har tatt min Skoda Octavia? Jeg gjør et nummer ut av bilmerket, for sist jeg skulle hente bilen min på verkstedet så fant de ikke nøkkelen. Jeg skjønner dem godt, for jeg påsto at jeg skulle hente en Golf. Takk og pris for at jeg har sjekket opp en bilmekaniker, eller var det kanskje omvendt?
Det var nok heller skjebnen <3
Jeg vet ikke hvorfor han falt for meg, for han spiller ikke fotball.
Kanskje bilen hadde blitt borte i tåka, for den har samme farge. Jeg tenkte rasjonelt, og begynte å gå mot venstre, for der ligger Helgebostad, og de har verdens beste grotteost. Jeg hadde sikkert fått en bit om jeg hadde funnet fram dit. Det gjelder å se lyst på livet, og det handler om å være løsningsorientert.
Ost, som er så godt!
Etter å ha gått en kilometer eller to så fant jeg bilen, på nøyaktig samme sted som jeg forlot den. Milla hoppet inn i bagasjerommet nesten før jeg fikk åpnet døra. Hun ristet på hodet, og sendte meg et oppgitt blikk, sikkert fordi jeg ikke eier retningssans. Hun stoler på meg, og jeg stoler henne, og sammen er vi kaos.
Det rare er at jeg så mye bedre etter at jeg kom på at jeg kunne sette brillene oppå hodet. Det finnes ikke logikk i den tanken, for det er på nesa de hører til, men hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det før?
Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på at brillene gjorde meg svaksynt, og nesten blind?
Den greina jeg fikk tak i egnet seg definitivt ikke som hvit stokk, og Milla kunne aldri fått jobb som førerhund.
Snart er denne dagen historie, en morsom en – særlig etter en varn dusj og et beger med Rett i Koppen. Jeg orket ikke å lage middag etter en såpass strabasiøs tur. Det var nesten tilløp til panikk på grunn av jeg gikk med bind for øynene – eller skylapper; det er helt sant. Hjertet banket som besatt, alt gikk i svart, og i hodet gikk det trill rundt. Konturene i naturen forsvant, og det før nevnte halmstrået sviktet da jeg behøvde det som mest.
Hvor hadde jeg egentlig vært, bortsett fra på toppen? OK, jeg hadde vært nede i et digert hull, men hvor ellers?
I dag var det Milla som trakk det lengste strået, for bortenfor sol og vestenfor måne fikk hun øye på et stort eksemplar tilhørende hjortefamilien. Jeg vet ikke om det var et mannebein eller ei kolle, men hjort er hjort.
Mitt stalltips er at dette var ei kolle, for den holdt seg på beina..
TRØNDER`N Endelig vart det striregn og storm, gleden i hjertet, ja, den e enorm, endelig opphæva bålforbud, no kan vi grill og kos oss – takk Gud!!
VG og Dagbladet bryr sæ ittj om, at trønderan oversvømmes av flom, men dryppe det litt på konge og knekt, det MÅ i avisa, vaddesålekt!
Ferr kjæm det ei skur over folket i sør, dæm bær sæ som va det den tyngste bør, ha ittj dæm opplevd ein vrengt paraply, takl`ittj dæm såpass i Kongens by?
Litt regnvær i pelsen, på hatten, å Giiiiid! må det nødvendigvis bli tabloid, regnet det hølje og vinden han snur, trønder`n han velge å gå sæ ein tur.
Trønder`n e tøffast og trønder`n e bæst, tar på sæ støvlan og bli ved sin læst. aill sør ferr Dovre kan ha det så godt, mens vi takke pent for det vær vi ha fått.
Denne akvarellen, som Bjørg Thorhallsdottir har laget, smeltet jeg for. Jeg fikk et gavekort til bursdagen min, og det ville jeg bruke på noe spesielt.
Dette er havets datter, som drømmer seg bort, om LIVET og sånt.
Jeg liker symbolikken, jeg liker fargene, og jeg er glad for at jeg fant det jeg visste at jeg ville ha.
Nå blir det mitt.
På havet finner jeg harmoni, og jeg ror alene.
Jeg mestrer livet i alle fall når sjøen ligger speilblank. Akkurat der som jeg ligger nå, like innenfor Sletringen Fyr, så kjenner jeg etterdønningene fra storhavet utenfor. Restene fra havbåra gjør at havet duver, selv om det ser stille ut.
Det er en mektig opplevelse, for det er akkurat som om havet gir meg en advarsel.
Nyt meg, hvil hos meg, bli hos meg en stund, men det er jeg som bestemmer.
Hvisker havet.
Jeg har stor respekt for naturkreftene, for utenfor Sletringen Fyr hendte Titranulykka. Kvinnene mistet sine menn og sine sønner, på det samme havet som jeg hviler i.
Havet gir og havet tar.
Jeg er en godværspadler, som sikter mot de syv blåner, men jeg gjør det i mitt tempo, og ikke med sjumilsstøvler. Jeg liker å padle sakte, for da rekker jeg å henge med.
Tiden flyr fort nok likevel. Som Minken Fosheim sa; ” Jeg er ikke redd for døden, men jeg elsker livet.”
Kloke ord, for det gjelder å bruke hver eneste dag på best mulig måte. Hver dag er et eventyr, selv om Milla røyter og har løpetid samtidig. Jeg er drittlei av å støvsuge, og jeg er lei av å fly rundt med vaskebøtta.
Men i går bevilget jeg meg et glass vin og ei skål med Sørlandschips etterpå, for da hadde jeg noe å glede meg til.
Det gjelder å skape hverdagsøyeblikk.
De hverdagsøyeblikkene som gir meg mest glede er naturopplevelsene, både til lands og til vanns. Noen ganger behøver jeg å klatre, for jeg vil bli andpusten. Jeg vil kjenne at jeg bruker kroppen, og jeg vil ha utsikten som jeg finner på toppen. Andre ganger holder det å sitte ved naustveggen til noen andre, for jeg har ikke eget naust. Jeg har ikke eget naust, for det er noe jeg drømmer om, men jeg har gode venner, og de har alltid plass for meg.
I dag har jeg fri, men jeg sto opp klokka halv sju likevel. Planen var å ta en varm dusj, etterfulgt av en rykende varm kopp sjokolade. Så begynte jeg å skrive, og tiden flyr. Da glemmer jeg både tid og sted, og er på et sted der jeg virkelig vil være.
I min egen skriveboble.
Det er fint å dele ordene med andre, for jeg vet at det er mange som kjenner seg igjen. Det har jeg fått høre mange ganger, og skrivinga har åpnet en ny verden for meg. Jeg har blitt mer åpen, og kommer i prat med mange spennede mennesker som jeg aldri ville ha møtt ellers.
Skrivinga er en gave.
Naturen er også en gave, som vi må lære oss å ta vare på. Vi må slutte å kaste plast ut av vinduet. Vi må slutte med å forsøple det vakre som vi har til låns.
Vi må la fugler og fisk og sjøstjerner få puste fritt, og ikke kneble dem med plastikkposer. Heldigvis har vi fått øynene opp nå, og det er mange som gjør en innsats for å rydde etter oss selv.
Imens skal jeg fortsette å drømme, og jeg vet at jeg gjentar meg selv. Jeg skriver ofte om samme tema, men jeg klarer ikke å la være, for det betyr så mye.
Tusen takk for at du malte akkurat denne akvarellen Bjørg, og takk til det tre som jeg ga meg den.
PENNESTRØK
Noen ganger er verden
blank og blå
og lydløs,
ei stripe av salte
vannperler.
Et enkelt pennestrøk
som hviskes ut
etter meg,
så ingen vet at jeg har
vært der.
Et speilbilde som
lever opp ned
under ripa,
og mykt følger mine
åretak.
Et varmt hjerte med
stø hvilepuls
innenfor,
som hvisker om
hverdagslykke.
Tankene blir klare
som vannet
under meg,
og gir meg bud om
hjertefred.
– Tove –
Nå skal jeg ta en dusj, og etterpå blir det varm sjokolade med kremtopp. Ikke laget på kakaopulver, men med ekte, mørk sjokolade.
Her om dagen sa jeg at jeg skulle bli forfatter i mitt neste liv. Han som jeg sa disse ordene til lurte på hvorfor jeg skulle vente.
Finnes det et liv etter dette?
Er det NÅ jeg skal skrive?
Min største drøm er å skrive en varm, engasjerende, altoppslukende, bestselgende bok. Ikke for å bli rik, for jeg kunne aldri skrevet noe på bestilling, eller gått på akkord med mine egne verdier og mitt eget livssyn, hva nå det er.
Livssyn.
For et krevende ord. Det må være ett av de ordene som man kan putte mest innhold i. Syn på livet; det spørs jo hvilke briller man ser gjennom, og noen er så heldige at de ser klinkende klart uten.
Jeg, for min del, skjeler på det høyre øyet. Det er ikke synlig for andre, men når jeg blir sliten så fyker det ene øyeeplet innover, selv om jeg prøver å se rett fram. Da ser jeg ikke lengre enn nesa rekker på min høyre side, og jeg må jo ha bredere perspektiv for å kunne skrive en bestselger.
Jeg kan ikke være sneversynt om jeg skal finne de riktige ordene.
Når jeg sitter ved senga til noen som skal dø så leter jeg ofte etter ord. Hvilke ord er riktige i en sånn situasjon?
Jeg har så mange spørsmål hele tiden. Jeg er så opptatt av dette temaet, og jeg vet at jeg har skrevet om det mange ganger før. Jeg reflekterer ofte rundt det, men er likevel en glad laks.
Jeg kommer jo fra Norges laksehovedstad, så kanskje jeg skal be om å bli sponset?
Selv om jeg famler etter ord, så er jeg ikke redd for å sitte der. Det gir meg en slags indre ro, så merkelig det enn høres. Selv om jeg er vettskremt, ydmyk, lita og skjør, så er jeg likevel sterk for den som behøver meg.
Det er derfor jeg elsker å være sykepleier, og særlig kreftressurs, selv om jeg ofte føler meg som en fugl som flakser ukontrollert avsted, uten å vite når neste vindkast kommer, eller hvor det kommer fra. Bare fuglene vet, for kanskje de er mye bedre til å navigere enn det jeg er.
Hvor går jeg inn for landing?
Noen fortalte meg en gang at sorg er som havtåka. Den kryper sakte, men sikkert innover mot land, og til slutt så ser vi ikke klart. Vi ser ikke lengre enn nesa rekker. Det blir vanskelig å orientere seg, og det landskapet vi var lommekjent i, er plutselig fremmed grunn.
Da er det godt å ha ein hånd å holde i, selv om denne hånda, og denne stemmen, ikke riktig vet hva de har i vente, for akkurat det er vel livets store mysterium.
Noen ganger letter tåka for en stund, og da ser vi så klart. Andre ganger forsvinner den helt.
Hva skjer etter døden?
Alt jeg kan gjøre er å trøste, varme, lindre, pleie, og være tilstede. Lytte, føle, hviske, og være usynlig, for jeg har ikke peiling. Det er ingen som har peiling, for vi kan bare tro, kanskje på noe større enn oss selv, for vi er bittesmå akkurat nå.
Hvem vet?
Noen ganger er det vanskelig å være sykepleier. Jeg skal være så tydelig og tilstede, samtidig som jeg skal være usynlig. Det er som å balansere på line, og jeg er livredd for å falle ned, for jeg eier ikke sikkerhetsnett.
Eller jo, det har jeg, for mitt sikkerhetsnett er dem jeg jobber sammen med, i alle ledd.
Det er dette jeg vil skrive bok om, og det skal ikke være en tristesse mellom to permer. Den skal være en hyllest til livet, for alle dem som jeg møter på min vei gir meg et perspektiv som jeg ikke ville vært foruten. Misforstå meg rett, for mitt største ønske er at alle skal være friske, men sånn er ikke verden. Jeg kan gå de skolene jeg vil, om jeg har gode nok karakterer, og studere til jeg blir blå i trynet, men det er disse møtene jeg lærer mest av.
Jeg gjemmer hver og en i hjertet, og der er det plass til alt for mange, for faktum er at kreft rammer hardt og nært. Hver gang jeg opplever å få spesiell kontakt med noen, for det hender, så tenker at det aldri kommer til skje igjen, men det gjør det.
Selvfølgelig hender det igjen.
Jeg glemmer ikke den gangen jeg drakk nybrygget øl midt i arbeidstiden – Gud forby, det er vel oppsigelsegrunn – fordi jeg hadde lovet å smake på varene før han døde.
Før han døde, og mens han levde, og for en stjernestund vi hadde, vi to.
Jeg hadde gjort det igjen, for en god sak.
Og forresten så skal boka mi kanskje inneholde et selvskrevet dikt, men akkurat i dag så velger jeg å låne:
Lykkebobler i venners lag, impulsivt og helt ut av det blå, er toppen av lykke. Vi sprudlet like mye som boblene i glasset, og sykkelturen hjem utpå natta hadde en smak av sykkelsvinsesvansesommer.
Pluss en smak av flue, for det var en flue som forvillet seg inn i gapet, på meg, mens jeg hadde tenna på tørk ( fordi jeg lo sånn ), og som mer eller mindre frivillig ble med på en luftig heisatur.
Som blindpassasjer.
Vi syklet så fort at jeg ble tørr i munnen, og jeg glemte et øyeblikk at vi burde latt sykkelen stå. Det var sus i serken da vi fløy hjemover, og jeg følte meg nesten litt rampete.
Jeg er glad for at jeg har en bukett med gode venner. Jeg er ikke et blomstermenneske, men vennene mine er en frodig bukett med rosa peoner. Peoner er nemlig soleklart den fineste blomsten på Guds jord.
Den har lag på lag med kronblader, noe som for meg symboliserer raushet.
Jeg blir poetisk av hav som jeg kan speile meg i, selv om jeg ikke er så glad i speil som henger på veggen. Det er bedre å speile seg i blikket til gode venner, for da reflekteres den jeg virkelig er. De beste vennene er de som gir meg ærlige tilbakemeldinger når jeg viser mitt sanne jeg. De som tåler meg når jeg er høyt oppe eller langt nede, og de som forteller meg hvor skapet skal stå.
For jeg har ikke peiling på interiør, og jeg vet at man egentlig ikke skal begynne en setning med ordet FOR.
Og nå føler jeg meg rampete igjen, for man skal ikke starte en setning med OG heller.
Men, men……….
Mona har peiling på interiør. Hun er en mester på å sette ting i system, sånn at kråkebollen får sin rettmessige plass på bordet.
Hun får den til å føle seg hjemme, selv om den ikke er i sitt rette element.
Den hører jo til mellom tang og tare.
Jeg er så glad for at Renate kom på overraskende besøk i naustet til Mona i går, for hun er en av de morsomste damene jeg kjenner. Hun er ung og spretten, men sjelen hennes er hundre år.
Takk og pris for at jeg har henne som venn og kollega og muntrasjonsråd.
Takk og pris for dem begge.
Takk og pris for at de alltid gjør dagen min bedre, til og med når jeg får så hatten passer.
