Jeg leste nettopp om ei som snart skal dø. Hennes siste ønske er at vi avvikler begrepet ” tapte kampen mot kreft”. Jeg er så enig, selv om jeg aldri har hatt kreft selv. Jeg liker ikke ordlyden.
Det er meningsløst å si noe sånt.
Hvilken kamp?
Jo, man kjemper og håper og sloss, men man taper ikke. Skal du ha dårlig samvittighet over å ha blitt syk, og så taper du attpåtil? Sånne begrep gir rom for både skyldfølelse, sorg og sinne.
Begrepet gir ikke mening.
Jeg elsker høsten, og for meg så er høsten en ny start. 1. august er mye bedre enn 1. januar. Jeg er fullstendig enig med Brit Vie, som også har sin egen blogg. Den heter Brits små puslerier. Jeg leste nettopp at hun ser på 1. august som en ny begynnelse.
Jeg anbefaler dere å lese hennes ord.
Tilbake til det med å tape. Du kan tape i Ludo, eller når du spiller Monopol, men ikke mot kreft. Den er ikke en motstander, og iallefall ikke en verdig en. Noen typer er veldig agressive. Flaks og uflaks, nye behandlingsmetoder eller medisin som ikke hjelper; det er sånne ting som avgjør.
Men du gir ikke tapt.
Jeg vil være med å støtte henne som lever sine siste dager. Jeg vil heie på henne, fordi hun bruker sin stemme til å fortelle oss noe viktig. Hun skriver også at hun har planlagt sin egen begravelse, men det fineste av alt, sånne ord som blir sagt i en begravelse, dem har hun allerede fått høre av sine nære og kjære.
Mens hun lever.
Hun ber oss om å leve.
Det kan vi lære noe av, for på den måten blir vi vinnere alle sammen, selv om det er trist at noen dør. Vi kan fortelle hverandre det vi har lyst til å si, før det er for seint.
Nærhet – av Stein Mehren
Jeg kan bære din sorg ett stykke på veien og åpne min glede i din. Men jeg kan ikke leve ditt liv eller dø din død
Vi kan bytte blikk og kjærtegn, veksle ord og krefter mellom oss. Men du er ikke meg og jeg er ikke deg
Derfor kan vi finne frem til hverandre, for å være oss selv hos hverandre en liten stund i tiden.
Etter fire dager i fjellet, var jeg overlykkelig over å se havet igjen. Vi kjørte Atlanterhavsveien i solnedgang, og det var vakkert.
Sånne øyeblikk som får plass i den fineste minneboka.
Ettersom august er en ny start, så syklet vi til Titran og spiste vafler i dag. Det ble 6,4 mil på sykkelsetet, og turen var ikke like kortreist som med bil.
Langt i fra.
Men vaflene smakte bedre, og lufta var renere. Regnskura kom som bestilt, så fikk jeg avkjølt motoren. Jeg tenkte på det jeg leste i dag tidlig, mens jeg syklet, og la litt ekstra merke til lukter og lyder og utsikt. Det er det som er så fint med å oppleve verden fra sykkelsetet, selv om jeg ikke tenkte så edle tanker på hjemturen. Da hadde jeg nok med å holde motet opp, for det er ikke alltid en fordel å kjenne til hver sving, og hver eneste dolp i asfalten.
Det verket i lår og legger – jeg hadde visst tatt meg vann over hodet – men det går over.
Det er ikke dødelig, jeg bare kjenner litt ekstra godt at jeg lever. Takk og pris at jeg lever, forresten, for enkelte kjører som idioter.
Jeg må fortelle om de fine naturopplevelsene som landet vårt har å by på. Det er sånn jeg henter inspirasjon og ideer selv også, gjennom bilder og tekst fra andre.
Så kan flere finne fram.
Og de som av en eller annen grunn ikke kan gå sånne turer, har mulighet til å bli med likevel, selv om det sikkert føles sårt for noen.
Jeg vandrer opp i høyden og ut mot havet for å finne indre ro. Nå som det er oppbruddsstemning i heimen, siden begge barna skal flytte, så må jeg finne roen et sted, og den finner jeg ute.
Det er ikke trist at de skal ut å fly, men jeg har en underlig følelse inni meg likevel. En slags uro. Ikke fordi jeg er bekymret, men fordi endringen blir så merkbar.
Det blir alt for stille hjemme, selv for ei som søker stillhet.
Skrivinga er mitt fristed. Da glemmer jeg alt som er rundt meg, og forsvinner inn i min egen verden. Jeg glemmer til og med å vaske hus. Det er nesten som en rus, som gir abstinenser hvis jeg prøver å la være.
Men hvorfor skal jeg la det være?
Det er fint å være inni den bobla. Den svever som en ballong i lufta, og ser livet i fugleperspektiv. Høyt til værs, men aldri langt unna. Jeg sitter som ørna, på den øverste toppen, eller lengst ute på svaberget, og speider utover mitt rike.
Mitt rike og min rikdom.
Å skrive har hjulpet meg mer enn noe annet.
Bitihorn er en fin topptur i nærheten av Beitostølen. Det høyeste punktet er 1608 moh, og toppen kan nås fra to sider, den ene brattere og kortere enn den andre.
Vi valgte den lengste ruta, som er ca 4 kilometer lang.
Ikke lengre enn til Frøyas høyeste topp da, Besselvassheia ( 76 moh ), men desto brattere. Jeg elsker øya mi, men utsikten fra Bitihorn er uslåelig.
Vi hadde hele Jotunheimen for våre føtter
Vi stoppet flere ganger underveis for å nyte utsikten, og for å hente tilbake hvilepulsen, men det sa vi ikke høyt.
Vi sa at Norge er et vakkert land.
Til og med Milla var stum av beundring.
Himmelen er like dramatisk som jeg er på innsiden. Det er derfor noen kaller meg dramaqueen, fordi det hender at jeg ser ei mus og tror det er en elefant.
Dessuten liker jeg varder. De ligger som små landemerker ,og er veivisere i naturen.
Noe trygt og godt og bestandig, og et sted der jeg kan hvile.
Det er flere enn meg som nyter matpakken og utsikten.
Underveis så hørte jeg en far som sa til jentene sine: Det er ikke på tur opp vi plukker stein. Noen må likevel ha gjort det, for det var flere varder på toppen.
Jeg skjønner hva han mener. Vi behøver ikke å legge stein til byrden, når det er slitsomt fra før. Hvis jeg tenker symbolsk, som jeg ofte gjør, så er det nettopp da, når det er tungt, at vi tenker de tyngste tankene. Det blir som en negativ spiral, som det er vanskelig å komme ut av.
Jeg begynte i det små. Jeg sådde et positivt ord, som ble til flere. Jeg trodde ikke på ordene først, men litt etter litt, stein for stein, så bygget jeg en solid varde som tåler vær og vind.
Heldigvis fungerer en positiv spiral på samme måte som den negative. I begynnelsen er den skjør og ustabil, og blåser bort med vinden, men så, en vakker dag, gir vinden oppdrift.
Da kan jeg nyte utsikten på toppen av min verden.
Gjerne alene, men aller helst sammen med noen.
Jeg tror på det, at når man deler en sorg, så blir den lettere å bære, og når man deler en glede, da blir den dobbelt så stor.
Etter Bitihorn så tok vi turen innom Beitostølen, og spiste verdens beste rømmegrøt.
Kva er det med desse mennene som får oss til å spinna draumar og bli fulle av dirrande lengsler Som får oss til å gå rundt og lengta etter romantikk og ein draumeprins og eventyret Så ofte gløymer vi å drøyma om han som ber den tyngste kofferten Han som går ut i regnveret og hentar inn ved Han som stiller opp med bilen når vi kjem med siste bussen heim og det enno er eit stykke igjen å gå Han med dei små nesten usynlege gester Han som er det også på bad hair dagane.
– Bente Bratlund –
Hverdagsdikt om hverdagsmenn. Jeg måtte bare låne det. Vi kan spinne drømmer helt inn i himmelen, men det er flest hverdager. Så kan vi heller velge å gjøre hverdagen til en fest.
Sammen eller hver for oss.
Noen ganger må jeg stoppe opp, og tenke over hva alle disse små gestene betyr, som å skifte dekk på bilen min, eller hente meg når bilen min ikke er hjemme. Jeg er ikke ei hjelpeløs dame med et forvrengt syn på likestilling, for jeg klarer det meste selv, men om jeg får velge så vasker jeg heller hus enn bil.
Om jeg har et valg, så lar jeg andre slå plena mens jeg skrubber bad, selv om jeg elsker å være ute.
Jeg liker den fordelingen, for da kan vi gjøre det vi liker best, eller det vi avskyr minst.
Genialt!
Heldigvis liker begge å padle.
I går var vi på sjøen hele dagen. Søndagsturen ble ganske lang, så jeg pådro meg ei vannblemme i håndflata. Vi padlet fra Strømsholmen marina, litt hit og dit, og rundt Vågøya.
Turen ble 18,5 kilometer lang, og Gud vet hvor mange åretak det handlet om.
Vi rastet sånn ca halvveis. Først mente Kjell at han hadde funnet en fin plass, så han parkerte glad og fornøyd, men jeg blånektet å spise i lyngen. Jeg ville spise spekemat på svaberget, og fikk det som jeg ville.
Glad og fornøyd.
Ingenting er bedre enn å spise ute, og pysja fra Brimi Sæter smakte bedre i havgapet enn den gjorde i Lom.
Det er helt sant.
Ølpysja har godt av å oppleve noe annet enn fjell og fjord.
Dette måltidet var en gest, men fra min side denne gangen. Her har vi både spekemat, potetsalat, eggerøre og servietter med mening. Kjell ymtet om grilling, men i dag fikk han klar beskjed:
Jeg fikser maten!
Det handler om å gi og ta, selv om det høres ut som om jeg bestemmer alt
Sånn er det ikke, heldigvis, for hadde han vært tøffel, så hadde jeg blitt ei trollkjerring. Litt motstand gjør underverker, for det verste jeg vet er folk som sier det de tror at jeg vil høre.
Det er bedre at de kaller en spade for en spade, selv om jeg blir sur.
Det går som regel over.
Smale sund og åpent hav, som i livet ellers. Noen ganger er passasjene så trange at jeg får ei klo rundt halsen, sånn at det blir vanskelig å puste. Det er en vond følelse, men jeg har lært meg at etterpå – etterpå kan jeg puste fritt.
Jeg klarte det denne gangen også.
Vi tar vel ofte hverandre som en selvfølge, vi mennesker. Hverdagen sluker de gode hensiktene. Krav, plikter, fartsbøter og bekymringer legger en demper på alt som er fint.
Dagen i går var en dag på blå resept. Små og store bekymringer lå igjen på brygga. Sånn er det alltid når jeg setter meg i kajakken. Da klarer jeg å finne en indre ro som jeg ikke finner andre steder.
Når jeg sitter helt i ro, lukker øynene, og bare hører stillhet, da kan jeg visst sovne om jeg vil. Det er nesten en meditativ tilstand.
Helt til idyllen blir brutt.
Helt til jeg hører sukk og stønn fra reisefølget mitt, som må baske seg opp i kajakken alene, fra brygga. Det er mye vanskeligere å sette seg i en kajakk fra bryggekanten enn fra fjæra, nemlig. Sjøsetter du i fjæresteinene er det bare å sette en fot på hver side, og lirke seg nedi.
Først hjelper han meg. som den gentleman han er. Etterpå må han klare seg selv. Jeg spurte forsiktig om han villa ha hjelp, men mannfolk vil gjerne vise at de er macho.
Da kan han bare ha det så godt, og jeg kunne bare glemme å meditere.
Han brøt søndagsfreden.
Selvfølgelig er han tilgitt.
Vi er tålmodige begge to, det skal vi ha. Han er tålmodig med meg og mine nykker av alle slag, og jeg er tålmodig når han ikke hører hva jeg sier. Han skylder på at han hører dårlig, og det vet jeg at han gjør, det er ikke den hørselshemmingen som irriterer meg.
Når jeg forteller noe, og han lytter ( tilsynelatende ) oppmerksomt. Når han tre dager senere forteller meg det samme, og glemmer at han fikk det fortalt av meg, DA…..klikker jeg.
Det har ikke noe med nedsatt hørsel å gjøre. Det er et mannefenom, så takk for at jeg har venninner som lytter på en annen måte. Som husker, og som lever seg inn i, og som vet akkurat hva jeg mener, selv om jeg ikke sier noe.
Egentlig er det et mysterium at to så forskjellige mennesker, en mann og en kvinne, kan leve sammen. Er det motsetningene som tiltrekker hverandre? Er venninner ment som noe annet? Behøver jeg begge deler?
Definitivt.
Jeg behøver en som jeg kan dele nesten alt med, iallefall det han hører, og som gjennom alle sine små gester viser at han er glad i meg. Vi er heldigvis samstemte på sjøen, bortsett fra når han padler en kilometer foran meg, noe han som regel alltid gjør. Når han stopper for å strekke ryggen, og jeg endelig tar han igjen, og håper på en pustepause, da padler han videre.
Da stormer det i vannglasset.
Egentlig liker jeg at han padler foran, sånn at han kan vise vei. Jeg liker å padle i fred med godværstankene mine, men det sier jeg ikke høyt.
Han hører meg ikke likevel.
Men han er verdens beste og mest oppmerksomme kjæreste og venn,da, selv om jeg ikke er flink til å si sånne ting høyt.
Vi tok Gjendebåten fra Gjendesheim til Memurubu, og gikk over eggen tilbake.
Til og med sola var med oss denne dagen.
Og jeg hadde fint reisefølge.
Vi var ikke alene om å ta denne turen, hverken i dag eller andre dager, for det er Norges mest berømte fjelltur. Vi var omgitt av språk fra alle verdens kanter, selv om jorda er rund. Masse folk, men det gjorde egentlig ingenting. Jeg var så oppslukt av omgivelsene at menneskene ble krydderet i hverdagen.
Vi var mange i samme båt.
Fargene og kontrastene var nesten ubeskrivelige.
Det første partiet var temmelig bratt, og sola varmet godt, så en pust i bakken var kjærkommen. Kaffe og Gjendekjeks ( tilfeldig valg, helt til jeg kom på at det passet perfekt på en dag som denne! ), og vann til Milla.
Masse vann, for hunder tørster mye i varmen, akkurat som oss.
Dette var første gang vi hadde med hund på ferie, så spenningen var til å ta og føle på for oss alle tre. Nye omgivelser, mye folk, og hundevenner og -uvenner alle steder.
Mest venner, heldigvis, men en gang i blant er kjemien dårlig, akkurat som med oss mennesker.
Hun satte pris på å få være med på dette eventyret.
For det var virkelig en fantastisk reise. Jeg følte meg som prinsessen i eventyret, nei,
som ei fjelldronning.
Intet mindre.
Dette landet bor vi i, og jeg er på oppdagelsesferd i mitt eget rike.
Fargene skifter fra det mykeste myke, over til mørkt og dramatisk.
Dette fargespillet som naturen gir oss er bedre enn den beste film. Jeg hørte forresten at de skulle stenge av Prekestolen i høst, for at Tom Cruise skal spille inn film der.
Lykke til!
Det platået frister ikke meg, for jeg har høydeskrekk. Eller hva med en utfordring? Jeg tror at jeg kommer til å gjøre det.
Kan Tom Cruise, så kan jeg.
Uten stuntman ( -kvinne ), for det har sikkert han. Stuntman er for pingler.
Dette var egentlig det fineste partiet, i mine øyne. Eggen venter et stykke lenger fram.
Kjekk kar, med tidsriktig t-skjorte.
Løypa varierte mellom lette, luftige, og litt mer krevende partier. Det mest krevende var å gå nedover, men det vet jeg ikke ennå.
Det er brattere i virkeligheten, og ganske smalt en stund. Det er vel derfor det kalles en egg.
Besseggen.
Både Milla og mamma fikk høydeskrekk samtidig. Hun måtte løftes opp et platå, mens jeg kravlet. Jeg er glad for at Kjell tok ansvaret for henne akkurat der, for jeg hadde nok med meg selv.
Det hjalp å ha folk foran seg og bak seg i løypa, for da hjalp vi hverandre uten å vite det.
Jeg slettet ett av bildene fra toppen, for der så jeg ut som Sinnataggen. Jeg tror det var alt adrenalinet som skulle ut.
Her ser jeg fornøyd ut, når kroppen har fått roet seg.
Langsmed eggen var det lett og fint å gå. Vi tok oss tid til flere små pauser underveis, og Milla er født nysgjerrig.
I flokk og følge.
Her er vi neste nede, og tærne verker. Det gikk fint med legger og lår, men stakkars tær, særlig tå nummer to på høyre fot, som er et nummer for lang.
Jeg vurderte å kappe av et ledd underveis, for det hadde sikkert ikke vært like vondt som dette var.
Medfødt skavank, som ikke plager meg til daglig.
Det kunne vært verre.
GIMME FIVE!!
Vi klarte brasene. Jeg burde rettet opp ryggen og holdt inn magen, men det orket jeg ikke.
6 timer og 40 minutter, med noen små pustepauser underveis.
Takk for turen.
Nei, forresten, jeg hadde ikke slettet det likevel, og jeg husker ikke hva jeg sa.
Visst er jeg vel heldig, som kan vandre i fjellet om jeg vil. Jeg har lyst til å skrive om turen over Besseggen, men det blir en annen gang. Det var så mektig og stort, at jeg har ikke funnet ord for å beskrive den turen ennå.
Jeg satt på en stein, og tenkte mest på hvor rik jeg egentlig er.
Jeg er rik på turopplevelser, og jeg er rik på menneskemøter. Jeg møtte Zuccarello på turen, men det er ikke sånne menneskemøter jeg tenker på, for vi satt bare med ryggen til hverandre.
Z for Zuccarello. Den superstjerna!
Sikkert en helt vanlig fyr.
Milla snudde visst også ryggen til, og tenkte sine egne tanker.
Jeg tenker på de sterke møtene jeg har gjennom jobben min som sykepleier. Jeg tenker på dem som ikke rakk å gå denne turen, og på henne som ikke kan strekke seg etter drømmen. På alle dem som på en eller annen måte er forhindret fra å oppleve det de gjerne vil.
DET tenkte jeg på da jeg satt på steinen og lot beina og blikket hvile.
Utsikten er som et eventyr, og jeg er prinsessen. Ikke har jeg kreft, og ikke har jeg ALS eller ME. Jeg var bare utmattet etterpå, men på en god måte. Leggene mine er hvite som snø, men de bærer meg dit jeg vil.
De bar meg opp til Bitihorn to dager etter Besseggen, men den turen fortjener også sin egen historie. Jeg har kreftforeningens logo på T-skjorta, og bærer den med stolthet og letthet.
Og noen ganger er det tungt.
Hjertet mitt banker for jobben som kreftressurs, og for alle dem som må møte den harde virkeligheten. Den som vi ikke tenker over til daglig; takk og pris for det. Vi kan jo ikke gå rundt og tenke det verste hver eneste dag.
Vi må heller ta beina fatt.
Finne en varde eller et fjell, eller kanskje et svaberg. Min erfaring er at naturen gjør det lettere å puste, selv om jeg blir andpusten i de bratteste partiene. Akkurat da, når jeg må stoppe for å roe ned pusten, det er da tankene mine flakser avgårde.
Barn, ikkje le av den fuglen
som flaksar så hjelpelaust av stad.
Vinden har skilt han frå dei andre
som flyg over havet i ei jamn, tett rad.
– Haldis Moren Vesaas –
Å gå over Besseggen var som å følge et grågås-trekk. Vi vekslet på å fly i spiss, mens resten hvilte i vinddraget.
Jeg flakst vilt med vingene en liten stund, fordi jeg fikk litt høydeskrekk, men de andre fanget meg opp.
Og opp kom jeg.
Sånn er det i livet ellers også. Noen ganger kommer det en storm og kullkaster alt vi har drømt om. Andre ganger flyter vi avsted på ei sky av bomull.
Det hender at vi ligger på bakken, og ser fjellet rage så så mektig over oss at vi mister motet. Dette klarer jeg aldri.
Jeg beundrer dem som lever livet sitt på en varm og sterk måte, til og med når de vet at fjelltoppen og utsikten er uoppnåelig. De finner et platå lenger ned, og ser mye bedre enn det jeg gjør, som står på toppen.
Det er helt sant.
Jeg har hørt og sett og opplevd. De som finner enkle, små hverdagsgleder innenfor rekkevidde, for den beste utsikten er ikke alltid på toppen. Det hender at vi ser oss blind, og tar ting som en selvfølge.
Disse menneskene som jeg møtte, de gjorde aldri det. De tok ingenting som en selvfølge. De hadde et mot og en styrke som jeg bare kan drømme om.
Og strekke meg etter, sånn at jeg kan leve min drøm.
Jeg kommer aldri til å glemme dem, for de har gitt meg en utsikt til livet som ingen fjelltopp kan måle seg med, selv om verden er vakker.
Kanskje er de den fuglefjøra som seilte forbi, eller det vindpustet som strøk over kinnet.
Jeg gjør som Arne Brimi, og begynner midt i smørøyet, eller smørauget, som det sikkert heter på hans dialekt. Det som var før, og det som kommer etter, får plass i et annet blogginnlegg.
Midt i miniferien besøkte vi Brimiland, for det heter så.
Jeg vet også at han har skapt sitt Vianvang, som betyr fjelldronning. Tenk å være så levende opptatt av matkultur og gestfrihet som det han er. Her er et utdrag fra hans visjon:
Draumen om å gjera noko heilt spesielt med eit måltid, for ei oppleving for kvar og ein einskild gjest. For ein gong som for fleire gonger, for noko å leva lenge på. Støtt skal det vera godt å hugsa å ha opplevd å ha vore her. Støtt skal det vera godt å lengta att til min del av dette landet. Støtt skal det vera godt å koma att.
«Eg ynskjer at du skal oppleva Vianvang som ei kjelde til å ause ut av, ikkje berre for å bli mett, men for å kunne reise heim att med kunnskap om samanhengane som knyter kvar og ein inn i den naturlege veven som vi alle er ein del av.»
Arne Brimi
Sukk.
Vi var i Lom, som seg hør og bør, og den første vi traff var sjølvaste Brimi. Vi snakket om det på tur dit, at tenk om vi ser ham, tenk om vi møter ham.
Og det gjorde vi.
Dette stedet heter Brimibue, og de har verdens beste øl. Det var ganske skøy å sitte der med øl og spekemat, mens en ekte kokk grillet mat til gjestene. Hadde det vært for tre år siden så hadde jeg ikke gjort det, men nå gikk jeg bort og prikket ham lett på skuldra.
Hei! Ettersom jeg kommer helt fra Frøya og hit til Lom, kan jeg få ta et bilde sammen med deg?
Nei! sa han først, men jeg så at han ikke mente det. Han slengte ei arm rundt nakken min, og spurte hva vi spiste på Frøya.
Fisk, stotret jeg.
Har dere noen gode restauranter der ute?
Jeg ble litt fjetret av at han var så vennlig og pratsom, så han ble ikke særlig mye klokere, stakkar. Etterpå kom jeg på at jeg burde spurt om han liker saltfiskball og ferskfiskball, eller kanskje gammelsalta sei.
Jeg burde ha invitert ham hjem, til havlandet.
Jeg falt for det lokale ølet, og jeg falt pladask for glasset. Så pladask at jeg stakk innom to dager seinere, bare for å spørre om de var til salgs.
Det var de dessverre ikke, og ikke var Brimi der heller.
Vi var også innom Brimi sæter. De som driver denne sætra har skapt en perle av et sted, og de lager verdens beste vafler.
Sikkert også verdens beste rømmegrøt, men da var vi så mette på rømmevafler at vi hadde ikke sjanse i havet til å prøve den.
Det får bli en annen gang, for jeg ønsker meg tilbake.
Jeg ønsker meg tilbake, både for å overnatte, og for å smake deres lokale spesialiteter
Jeg blir mett bare ved synet, samtidig som jeg vil ha mer. Jeg er overstadig begeistret,
og varm i (vaffel)hjertet.
På låven har de mange brisker som man kan overnatte i, og alle har eventyrlige navn.
Askeladden og de gode hjelperne, for eksempel.
Tenk å ta med seg venninnegjengen hit, så kan vi fnise fra hver vår brisk, og glede oss til frokost ved langbordet neste morgen. Bre hver vår skinnfellen over oss, i varm takknemlighet over å ha det så fint.
I hvert vårt lune rede, men i samme rom.
Vi møtte en bobil som hadde en inskripsjon i akterenden. Heter det forresten akterenden når det ikke er en båt? Iallefall, det sto følgende:
Vi drømmer ikke,
vi lever vår drøm.
De drømmer sikkert, men jeg skjønner hva de vil fram til. De vil fram til neste drøm, sånn at drømmen blir til virkelighet.
Jeg har også sånne drømmer, og nå har de blitt sanne. Jeg drømte om Besseggen, Geiranger og Atlanterhavsveien, for det er så mange steder i mitt eget land jeg ennå ikke har besøkt.
Nå har drømmen blitt levende.
Jeg må nesten slenge med et bilde av stavkirka sånn avslutningsvis. Det hører med, og jeg burde vært mer opptatt av den type arkitektur og historie, men det er jeg ikke.
Jeg kan falle i staver over en brisk på låven, eller bli stum – sikkert av beundring – når jeg møter en av Norges beste kokker, kanskje den beste ( unnskyld Hellstrøm ), mens jeg går rett forbi kirka.
Jeg elsker salmer, og jeg får høytidsfølelse når jeg går inn i et kirkerom, men likevel gikk jeg rett forbi, mens jeg tok et bilde i farta.
Alt for fort.
Dessuten, hadde det vært Hellstrøm som hadde stått der, så hadde jeg aldri våget meg bort. Han virker så morsk. Hvis HAN hadde spurt meg om hva jeg bruker å spise, så hadde jeg sikkert stotret fram noe sånt:
Midt i uka spiser vi fisk, og på søndag eter vi sild.
Det snakket vi om på jobb i dag, at de som ligger på toppen av blogglista tjener langt mer enn det en sykepleier kan våge å drømme om. Blogging har blitt en jobb, på lik linje med andre jobber. Hadde jeg hatt mulighet til å leve av blogginga så hadde jeg sikkert mer enn gjerne gjort det jeg, også.
Hva skulle jeg reklamert for, eller promotert? Hvilke sponsorer hadde passet inn i mitt bloggprosjekt?
– Sørlandschips
( som er det beste jeg vet )
– Rødvin
( nei, det går ikke, for alkoholreklame er forbudt )
– Makrell i tomat
( aldri verden! – heller laks da, for jeg bor jo i et lakseparadis )
– Hundeleker med lyd
( for jeg blir alltid fristet til å kjøpe dem, selv om de er lydløse etter fem minutter )
– Kateterutstyr og uridomer
( ettersom jeg er selvutnevnt urinleder på jobb – den eneste lederjobben jeg noen gang har hatt )
– Tena Lady
( fordi det aldri er et do å oppdrive når jeg behøver det som mest i jobbsammenheng – enten står det en doforhøyer i veien, eller så er det ikke rent nok for min bak, og jeg nekter å tisse utendørs )
– Garn
( for jeg elsker å strikke )
– Kari Traa
( det er helårssesong for Kari Traa i Trøndelag )
– Bøker
( jeg elsker å besøke bokhandlere, og har alltid gjort det )
– Skrivesaker
( som også finnes hos bokhandlerne – ny blyant og nytt viskelær; jeg kan ennå kjenne følelsen fra den gang )
– Padleutstyr
( verdens fineste hobby )
– Turklær og fjellsko
( jeg utfordrer høydeskrekken og meg selv, og tar den til nye høyder )
– Stillhet
( fordi stillhet er undervurdert )
Jeg kunne aldri ha reklamert for klær, selv om jeg liker å pynte meg av og til. Jeg tar like gjerne på meg ei utvasket joggebukse, for jeg bor bare tre minutter unna arbeidsplassen min, og der skal jeg skifte til blått og hvitt likevel. Jeg krysser alltid fingre for at jeg ikke møter noen andre i mellomtiden, altså i løpet av de tre minuttene.
Jeg kunne visst aldri ha reklamert for sminkeprodukter og annet stash, for det er kun til fest, bortsett fra litt eyeliner og mascara. Dessuten liker jeg naustfester best, og der er det gjerne sminkefritt.
For tre år siden så kunne jeg sikkert ha reklamert for speil og ansiktskremer, for da så jeg meg i speilet 1000 ganger pr dag. Jeg kunne reklamert for tvangstanker, for det vet jeg alt om.
Eller en snikreklame for dårlige tider.
Veskene mine koster maks 500 kroner, eller mindre, så det er heller ikke noe å skryte av. Ikke noe å skrive hjem om, med andre ord.
Det finnes ikke en gartner som ville satt pengene sine på meg, heller, for jeg kan ikke fordra hagearbeid.
Og iallefall ikke Hellstrøm, hvis det ble snakk om mat.
Interiør? Nei.
Jeg vil gjerne ha det fint, men ikke SÅ fint. Ikke så hvitt og minimalistisk at jeg blir blendet. Jeg vil helst at en påskekylling skal se ut som en påskekylling, og jula skal være rød, selv om jeg ikke liker rødt. Jeg vet at noen har det så stilrent at dorull-nissene får fyken, lenge før jula ringes inn.
Jeg vil at det skal være godt skiføre i vinduskarmen min, sånn at nissen på ispinneski får god glid.
Så blir de stående disse tre. tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten. Kjærligheten til det som betyr noe for meg; til livet og jobben, til vennene og familien, til ordene og skrivinga.
Naustet ved Strømsholmen Marina viser seg å være en investering i sosialt liv, for her kjøres det drop-in på en helt annen måte enn når vi er hjemme hos oss selv.
Impulsivt og kjempekoselig!
Jeg sendte en snap i øst og vest, og plutselig kom det en bitteliten båt over sundet, med to havfruer oppi. Det er en egen sjarm med å få besøk sjøveien.
Og sjarm hadde de med seg, i bøtter og i spann.
Ro din båt på nattsvart fjord
høsten står i døra
Mørket kjæm så fort her nord
tung blir vinterbøra
Bred din båt og bøt ditt bruk
gnæg dæ inn på åran
Lengt mot lyset, lengt dæ sjuk
drøm om alle våran
Nynn ei vise, syng dæ glad
du kan trenge trøsten
Mørket e en venn å ha
best blir kanskje høsten
– Trygve Hoff –
Her sitter JEG, ved naustveggen, og gjør ingenting. Naustet er nytt og nymalt, og jeg er bare en gjest. Da tenker jeg på de eldgamle, værbitte naustene som står i fjæra rundt omkring. Trekkfulle, enkle naust som gjemmer på mye historie, og masse slit. Dette naustet gjemmer på noen historier det, også, men det er historier er av det festlige slaget.
Før var naustene en arbeidsplass, og et hvilested for båten. Her renset de fisk og bøtte garn, og varmet hendene sine inni store, tovede sjøvotter etterpå, for neglesprett er vondt. Det er mange som gjør sånne ting fortsatt, men naustene har også blitt et møtested på annet vis i vår tid.
Fordi det er så sjønært som det kan bli.
Fordi det er medisin å hvile øynene på havet.
Fordi vi har muligheten.
Ingen tvil om at vi er perlevenner.
Utover kvelden kom det flere folk, både til lands og til vanns. Naustnaboer og fastboende i skjønn forening. Nye bekjentskaper, artige historier, og en liten knert som løsnet ordene som hadde satt seg fast i halsen min. Jeg er ikke så god til å prate, men det var det ingen som merket i går. Jeg sang ikke, da, men det var det andre som gjorde.
Plutselig var det en nydelig stemme som sang Gabriellas sång, fikk jeg høre. Det var sikkert en magisk opplevelse, men jeg hadde dessverre lagt meg, som vanlig.
Jeg er Frøken Kveldstrøtt, og dette var den eneste tørrpinnen vi traff i går.
Ikke mannen, men fisken.
Jeg fatter ikke at det går an å spise tørrfisk. Jeg prøver å venne meg til det, så i går tok jeg en bit i hånda. Dit, men ikke lenger, for det lukter grusomt stygt.
Jeg holder meg til grillpølsa, mens jeg lurer på hvem som fant opp tørrfisken.
Skjedde det ved et uhell?
Det var hell i uhell da, sikkert, for alle andre enn meg synes at det er en delikatesse.
ROP PÅ SOMMER`N!
Her i vakre, kalde nord,
der hvor havfruene bor,
her som vi og fisken bader,
selv når det er minusgrader.
Her er ingen nye fregner,
for det nesten bare regner,
kjære, send oss noen stråler,
det tror jeg at huden tåler.
Kan du ikke bare gi,
godvær til ei trønderpi`?
det er nok med 20 pluss,
da skal du få klem og nuss.
Det kan gjerne blåse godt,
heller vind enn tusen knott,
bare ikke nordavind,
den er verst for kropp og sinn.
Takk for alt det som vi får,
sommer, vinter, høst og vår,
trønderne får alt i ett,
gavepakke, rett og slett.
Takk for at fuglene forteller oss at sommeren er her, og takk for at vi trøndere har en egen evne til å nyte hvert eneste, dyrebare sekund som vi får.
Ikke får vi spalteplass i VG eller Dagbladet, heller, selv om det skulle finne på å hagle i juli. Det gjør ingenting – det tåler vi – for vi har vært ute en vinterdag før.
I går kveld ble jeg liggende å tenke på en prest, av alle ting. En helt spesiell mann. Hvis alle prester var sånn, så skulle jeg ha drukket kirkekaffe hver eneste søndag. Jeg hadde gladelig trosset både snøstorm og stiv kuling for å komme inn i varmen.
Prestemannen heter Thormod Høyen, og det er ingen ulempe at han minner meg om Bjørn Eidsvåg.
Jeg var i begravelse, og begravelse har alltid et slør av tristhet og sorg over seg. Det er en tid for alt. Det ver en av de fineste begravelsene jeg har tatt del i, selvfølgelig på grunn av en fin familie, men veldig mye på grunn av at presten klarte å formidle budskapet på en så varm og klok og levende måte. Vi snufset, vi smilte, vi lo høyt, og vi applauderte til og med. Akkurat det var litt uvanlig, men i går så passet det fint.
Vi applauderte det livet som avdøde hadde levd, og blåste sløret til himmels for en stund.
Akkurat det var veldig rørende og fint, selv for en utenforstående som meg.
Og jeg tror at Anton likte det han hørte.
Når en prest snakker om sin tro, og samtidig ikke skråsikkert forfekter en sannhet som ingen sikkert kan vite, da blir jeg varm i hjertet. Da lytter jeg med andektighet, og kjenner at det er håp, til og med for presten.
Jeg la merke til at han hadde en ny vri på ordene som avslutter en kirkelig handling. I stedet for ” Gå i fred, tjen Herren med glede “, så sa han ” Gå i fred, tjen HVERANDRE med glede “.
Hvis jeg ikke hørte feil.
Og det gjorde jeg ikke, for jeg lyttet med alle mine sanser.
Jeg har sittet mange ganger på kirkebenken og tenkt mine egne tanker, mens presten snakket om sitt. Jeg har vært i flere upersonlige begravelser, der presten var mer opptatt av dommedag enn av avdøde. Selvfølgelig skal man snakke om Gud og Jesus i en begravelse, det hører kirken til, men ikke på en sånn måte at den avdøde dør flere ganger. Aldri på en sånn måte at sorgen blir tynget av dystre ord.
Sorgen er stor nok likevel.
Skulle jeg få behov for å snakke med en prest, så hadde jeg klokelig holdt munn om jeg ble møtt med skråsikkerhet og arroganse. Nei, det måtte være en som åpner opp for den gode samtalen. En som vektlegger det gode i mennesket, og som sår tvil om troen, samtidig som han tror. Denne presten kan like gjerne være ei kvinne, iallefall i mine øyne, selv om mange mener noe annet.
Det bryr jeg meg ikke om.
Jeg er veldig glad i salmer, og det har jeg alltid vært. Jeg elsker salmer! Ikke alle da, men noen. Jeg tror det er fordi jeg alltid ramet inn i stua til farmor og farfar midt i kveldsandakten. Det var noe trygt og godt, og kjent og kjært, over disse salmene. Jeg husker at de sang spesielle salmer på årets merkedager, som julaften og nyttårsaften.
Alltid de samme.
Heldigvis var det mest hverdager, og da satt de der med meg, med sin tro og sine salmer, og sine foldede hender. Det var nok de eneste gangene jeg ikke var midtpunktet i livet deres, for akkurat da var det Jesus.
Jeg husker en gang vi barna hadde rollespill i Bedehuset. Vi spilte Den Barmhjertige Samaritan så godt vi bare kunne, og etterpå runget applausen. Alle applauderte, bortsett fra EN, og det var ikke Jesus. Nei, det var en bibelmann som mente at det å klappe hendene sammen var stor synd. Han skremte vannet av oss barna, og sa at onde ånder var på ferde.
Heldigvis slo farfar i bordet, og ga oss en ekstra applaus.
Det glemmer jeg aldri. Derfor klappet jeg ekstra mye i går, i ren og skjær skadefryd, men mest av glede. Jeg hadde nemlig et lønnlig håp om at dommedagspredikanten hørte det, helt opp til himmelen, hvis det er der han er. Jeg håper han slapp inn i himmelen, sånn som han strevde for å være et godt menneske. Han var tvers gjennom gudfryktig, pluss at han skapte frykt.
Hva vil det egentlig si å være et godt menneske?
Det sa presten så klokelig i går, at vi bør bry oss mer om hverandre. Vi bør slippe mer glede og musikk inn i kirkerommet og livet. Glede oss over de små og nære ting, akkurat som denne salmen forteller.
Han sang den for oss, og jeg hadde så lyst til å gi ham en applaus etterpå, men jeg våget ikke.
Den fingeren ser grusomt lang ut, og jeg ser ut som et lemen, men jeg ønsker kreft dit pepper`n gror, så det passer utmerket. Jeg håper at jeg når langt med innlegget mitt, også. At jeg når langt med tankene og refleksjonene, både som privatperson, sykepleier og kreftressurs.
Vi syns vi kunne se te verdens ende og visste åssen åra ville bli da livet pluts?lig svinga av fra veien og tok en kronglete og ulendt sti. Der stengte fjellet steilt på alle kantær. Da sa du stille: “Vi kan klatre vi.” Vi følte kronglesti`n langs bratte stupet. Og ingen av oss torde se i djupet.
Nå har vi føllt den bratte, trange stien med stup på si`ene i mange år. Det kan nok hende vi misunner andre den strake landeveien der de går. Det ser så lett ut, men en veit jo aldri, og kronglestien har blitt veldig vår. Det var den sti`n vi fikk, det hjælper ikke å følge andres jevne vei med blikket.
Og vi har lært å ikke sture over den rette veiens rike blomsterflor. For det gror blomster også langs med sti`n vår, og gleden over dem er like stor. Ja, kanskje større, for de er så sjeldne, en må se nøye for å se de gror. De ligger ofte skjult blant vissne bla`er, men duftær ekstra sterkt på fine da`er.
La gå at det kan komma vonde ti`er da sti`n vår kjennas vanskelig og bratt. Men den har lært oss at det vokser blomster på både slåpetorn og nypekratt. Og ingen ting i verden er så vakkert som nyperoser i ei St. Hans natt. Og når vi sitter sammen kan vi kjenne at også vår sti når te verdens ende.
– MARGARET SKJELBRED –
Vi velger ikke selv. Jo, vi kan velge bort sigaretter og rødvin og snus og potetgull og lightbrus og sukker og koffein og velmente råd, men det meste er tilfeldig.
Rett og slett tilfeldig, mens arvelighet kan være en faktor.
Selvfølgelig finnes det risikofaktorer, sånne ting som det er lurt å holde seg unna. Solstråler, for eksempel ( heldigvis bor jeg i Trøndelag ), eller en usunn livsstil, hva nå det vil si.
Alt er relativt.
Jeg kan bytte ut Sørlandschipsen med gulrøtter, og få kreft likevel. Jeg kjenner en kar som er frisk som en fisk, og som tok sin første røyk som 11-åring. Jeg kjenner også en som alltid har levd asketisk, men som har hatt uflaks med celledelingen.
Likevel råder jeg alle til å legge røyken på hylla, eller droppe å ta det første draget.
Noen ting er det lett å holde seg unna, mens andre ting handler om livskvalitet. Jeg har lest mange steder at rødvin kan spille en rolle i forhold til utvikling av brystkreft, men jeg drikker min rødvin likevel, og satser på at jeg er heldig.
Jeg vil leve mitt liv, på min måte.
Jeg tror at mange sliter med tankene sine når de får diagnosen. Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Er det min skyld? Hvorfor akkurat meg? Jeg fortjener ikke dette. Det er urettferdig.
Disse ordene har jeg hørt mange ganger, men jeg har også snakket med flere som ikke vil fokusere på hvorvidt det er urettferdig eller ikke. De er så tapre og sterke midt i alt som er vondt. Hvor henter de denne styrken fra? Jeg skjønner ikke hvordan de klarer det, for jeg har lettere for å forstå at noen synes det er rasende urettferdig.
Begge deler er urkraft.
Og for min del spiller det ingen rolle. Jeg hjelper like gjerne storrøykeren som maratonmannen. Jeg hjelper like mye henne som velger bort de negative tankene, som henne der hvor alt går i svart.
Dessuten er ikke alt svart-hvitt, for i går ble jeg påmint en hendelse fra ungdomsskolen. Atleten, han med trikot og piggsko, ble rent i senk av outsideren, som stilte på startstreken med sneipen i kjeften, og med tresko på beina. Vi har forskjellig utgangspunkt, og ingen vet hvem som krysser målstreken først.
Noen ganger er det umulige mulig, og ingen kjenner dagen.
Det hender at vi får virkeligheten slengt i trynet. Noen ganger hjelper ikke behandlingen, annet enn for en stund. Det må være fryktelig tøft å få en sånn beskjed. Fryktelig, forferdelig tøft.
Jeg har ingen anelse.
Jeg aner bare en liten bit av det, nemlig den delen jeg tar del i som sykepleier, men det opptar en stor del av hodet mitt og hjertet mitt, da, for akkurat DET er heldigvis uunngåelig.
Jeg sier heldigvis, for jeg vil ikke være nøytral. Jeg vil ikke bli vant til noe som dette, selv om det er en del av hverdagen min. Det blir ikke en rutine, sånn som det er å spise to knekkebrød til frokost, med akkurat det samme pålegget, hver eneste dag – bortsett fra på julaften.
Gjesp……
En annen ting jeg tenker på er alle vidunderkurer ( jeg har liten tro på sånne ), og alle nye typer behandling som kommer på markedet. Noen gir falske forhåpninger, mens andre koster for mye. Noen er heldigvis effektive, og dem vil vi gjerne ha.
Vi tar i mot all den hjelpen vi kan få. Vær så snill og hjelp oss!
Vi ber en bønn, men vet ikke til hvem. Noen har sin barnetro, og noen tror på ingenting, eller bare på seg selv. Jeg tror at vi mennesker er skapt til å tro på noe eller noen, samme hva det er. Trua, den har vi alltid med oss, fra den dagen vi blir født. Den er en slags trøst, og en form for trygghet, men likevel forundres jeg over at mange tror så sterkt på noe de ikke kan vite helt sikkert.
Eller vet de noe som jeg ikke vet? Har de hatt en åpenbaring eller noe?
Farmor og farfar var slike mennesker, for de var misunnelseverdig faste i sin tro. Det er sikkert en god følelse, for da har de alltid noe å lene seg mot. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro på, jeg, men jeg tror på det gode i mennesket. Jeg tror på det som gjør meg godt, og på dem som vil meg vel.
Det har jeg lært av disse to.
Jeg tror på dem som viser hverandre omsorg og omtanke, og på dem som ærlig våger å møte den andres blikk når tøffe beskjeder ska gies. Ingen omveier eller sidespor, for dem har vi allerede gått. Vi kjenner hver krinkelkrok av livet, og nå er det bare resten tilbake. De som er med oss hele veien er gull verd. Jeg elsker dem som kaller en spade for en spade, men også de som pakker meg inn i bomull, for jeg behøver begge deler.
Resten kan bare ryke og reise.
Det som hjelper for deg, hjelper kanskje ikke for meg. Kanskje lover noen mye mer enn de kan holde. Kanskje er enkelte til mer hjelp enn vi på forhånd våget å tro.
Håpet er det grønneste av det grønne. Håpet er lykka og halmstrået. Vi kan miste det på veien, eller vi kan finne det under ei grein. Så lenge det er tvil er det håp, sier Lars Lillo-Stenberg, og jeg er enig.
Jeg håper at det er sånn, for håpet er en bærende kraft.
La tvilen komme tiltalte til gode. Kanskje føles det som om man sitter på tiltalebenken i en rettssak, og ikke har gjort noe galt. Du bare håper på medvind, sånn at du kan seile din egen sjø. Jeg vet ikke. og jeg håper at jeg slipper å finne ut av det.
Diktet øverst i teksten forteller mye om hvordan vi kan lære oss å leve med den veien som blir vår. Kanskje er villblomsten like vakker som rosebuketten. Det glasset med vin, dere vet, i fjæresteinene, på en godværskveld, sammen med jordbær, sammen med ei venninne, i flukt med tjelden,
