havetsdatter

 

 Røros er det ultimate vintersted for meg. Jeg står ikke slalåm, og jeg har kjedelige og smørefrie ski som lager lyd. Gi meg heller en sparkstøtting og hjemmestrikkede, tovede votter, for da kan jeg sparke fra i mitt eget tempo, og jeg slipper å få neglesprett. Da har jeg tid til å legge merke til snø som har blåst igjen ei vindusrute, slik at jeg bare så vidt skimter varmt lys innenfor. Jeg kan smile av, og vinke til, en gubbe som koster trappa si i Jens Petrus-stil.

Det er vinterstemning, det.

Jeg elsker å være ute, og det beste med en skitur er frisk luft og røde kinn. Før hadde jeg vanlige smøreski, som jeg alltid smurte bort. Så gikk jeg over til smørefrie ski som jeg ikke vil bruke. Da er det bålet og grillpølsa som gjelder. Lokkematen.

Den følelsen. Når det lukter bål av både hår og klær. Da er livet varmt og godt, selv om kulda biter.

 

På en skala fra 1 til 10 så svinger pendelen i livet mitt. Noen dager er det meste et tiltak. Da hadde det vært godt med en pysj-dag, som jeg nettopp leste at en bedrift har innført. En sånn dag der jeg ikke er syk, men bare trenger å være hjemme. Gjemme meg litt bort fra virkeligheten.

Er jeg syk, så er jeg syk. Er jeg frisk, så skal jeg gå på jobb. Selvfølgelig skal jeg det. Selvfølgelig er det akkurat det jeg nesten alltid vil, også. 

Pysj-dag betyr hvileskjær. Bare være hjemme, og puste med magen. Samle energi til nye dager. 

Men det kan jeg jo ikke gjøre.

 

Da får jeg finne hvileskjær på andre måter. Gå kveldstur i måneskinn og snøvær. Hoppe rundt i alt det hvite sammen med Milla, på jakt etter en tennisball.

Og være lykkelig når vi finner den, som om den skulle være gjort av rent gull.

 

Pakke pleddet rundt meg og lese den boka jeg har spart til en gylden anledning. Hvis ei bok griper meg, så er verden glemt for en stund.

Og det er nesten synd når den tar slutt, selv om den lever videre i hodet mitt. Jeg klarer nesten ikke å bla om til siste side, for da må jeg jo ta farvel med ordene.

 

Jeg er ikke glad i å gå på ski, for her ute på øya er gresstustene i overtall. Vinter ved havet er ikke å spenne på seg nypreparerte ski, og gå tur i nypreparerte løyper. Her snubler vi i lyng, og det hender at vi går på trynet, akkurat som min store helt gjorde i et viktig mesterskap. Jeg hadde tapetsert veggen min med bilder av Bromma-ekspressen.

Pål Gunnar Mikkelsplass falt stygt i en utforkjøring – jeg kan ennå se det for meg –  og farfar gned det inn med store bokstaver. For han sa til meg: ” Einn å færra sånn å vasa og dætt når han ha fått et sånt ærefullt oppdrag for Norge! ” Ingen spontan medfølelse å spore etter den avsporingen, altså.

Hadde det ikke vært for dette fallet, så hadde aldri Oddvar Brå brukket staven. Så det var da godt for noe, for vi glemmer det aldri.

Falle gjør vi alle fra tid til annen, men ikke med hele verden som publikum. Stakkars mann.

 

Denne stripa har jeg lånt fra en tegneserie som heter Kollektivet:

Er det bedre å sette utfor enn å bli sittende igjen på toppen? Er det best å velge det trygge, eller er det bedre å finne ut hva som venter lenger nede i bakken?

En ting er det å bestemme seg for at man ikke vil eller ønsker noe. Det gir en ganske annen følelse å sitte igjen når man har bestemt seg, og attpåtil har talt til tre.

Det er vondt å svikte den andre, men kanskje aller mest vondt å svikte seg selv.

Det kommer an på øynene som ser, for øynene gjenspeiler alt.

 

Tidligere i dag så tok jeg rennfart med bilen, og kjørte inn i snøskavlen. Der ble jeg en stund. På andre forsøk gikk det litt bedre. Før tredje forsøk forbannet jeg snøen, og hente snøskuffa. Det hjalp, egentlig, for jeg fikk utløp for frustrasjon og sinne.

 Derfor ville jeg være litt barnslig i kveld. Gjøre noe godt utav alt sammen. Jeg ville tulle rundt i snøen uten ski på beina. 

Det er månelyst ute. Det har kommet mer snø, og nå som jeg har måket ferdig innkjørselen, så er vinteren vakker en stund.

 

De to små snøfnugg ropte

Kom hit, kom hit, kom hit!

Og så kom tusen snøfnugg,

og så ble verden hvit.

– Inger Hagerup –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sjøbad tar pusten fra meg. Det er forfriskende godt.

Etter at jeg sa ja til å være med Anette og bade, så angret jeg. I går var det sånt vær ute at jeg helst av alt ønsket å være inne. Men jeg skal jo fortsette å utfordre komfortsonen min i 2016, så jeg måtte gjøre det.

Når det er så kaldt i lufta, og når kroppen hutrer, så er det lettere å bade enn man skulle tro. Det er nesten litt godt å dukke unna og under for snøflakene, selv om det ikke er et blivende sted. Rart at ingen av de andre takket ja til dette.

Etterpå er det full fart på med varme klær, og så prikker det overalt.  Kroppen blir glovarm, og hodet blir klart.

 

 

Og når hodet er klart så har vi masse å prate om, mens vi drikker medbrakt og glovarm te. Et pusterom i sjøhuset. Vinden uler på utsiden, men inne er det lunt og stemningsfullt. Vi merker ikke så mye til at det er trekkfullt, for vi kaller det sjarm.

 

 

Kvelden før så var vi i bursdagsselskap, der jeg også utfordret komfortsonen min. Jeg holdt tale til 50-åringen.

 

Sånt kunne jeg bare drømme om å gjøre før, men øvelse gjør mester. 

Vi hadde en strålende kveld, og det er ikke mye som kan måle seg med å være omgitt av sånne venner. Vi kjenner hverandre så godt at alle kan slappe av og være seg selv.

Vi har endelig skjønt at ingen snøfnugg er like, og den visdommen har kommet med årene.

 

 

Det er helt greit å ta på seg briller for å se etter bein i lutfisken, Roar.  Vi nærmer oss tross alt 50 år. 

Det er helt greit å ta tidlig kveld, Tove, for nattesøvn er viktig for helsa.

 

Alt er liksom så greit når vi er samlet. Da har vi det bra, enten vi sitter i ei varm stue, eller om vi finner tilbake varmen i et sjarmerende og trekkfullt naust.

 

Jeg klarer aldri i verden å skape den atmosfæren som Anette klarer. Jeg beundrer og nyter når jeg er hos henne. Det er godt å føle seg så ivaretatt når man er gjest.

Det jeg skal gjøre, skal jeg gjøre på min måte, og det er heldigvis like bra. Når det blir min og Ellen sin tur, så skal vi gjøre det sammen.

 

 

Vi skal spise ute. Vi skal tenne bål og grille pølser. Da er det fint at vi er to vertinner, for det blir mye å holde styr på.

Jeg liker at vi er forskjellige, og at det er like fint uansett hvordan vi gjør det. Den kvelden skal stjernehimmelen være lysekrona, og vi skal ønske våre gjester velkommen ved bålet.

Frostrøyk er en del av livet, men vi finner varme hos hverandre. Og aller helst på et isbjørnskinn.

 

Mitt favoritt-dikt av Kolbein Falkeid hører med til denne historien.

 

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange
bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer,
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.
.

 

 

 

 

 

 

Når jeg tror at jeg ikke har mer på hjertet, så har jeg det likevel. Og i dag fikk jeg plutselig lyst til å lage en engel i snøen.

 

Det var vinter, det var sol og det var snø. Og det var islagt vann. 

Både Milla og jeg løp løpsk på glattisen. Det er godt å føle seg barnslig, for alvoret er der likevel.

Jeg har bare satt det til side, og sluppet inn lekenheten, slik at jeg bedre kan takle alt det andre.

Jeg er heldig som kan ta på meg varme klær og leke i snøen. Og jeg er heldig som har med en egen fotograf.

 

 

En fotograf som har lært meg å se meg selv med nye øyne.

 

Sola er livgivende. Både den og kulda brenner mot kinnet, sånn at jeg blir rød i ansiktet. Da føler jeg meg frisk som en fisk, både fysisk og psykisk.

Fysisk aktivitet og kjærlighet er nemlig medisin for kroppen min og for sjela mi.

 

 

Delt glede er dobbel glede, og julebrus smaker best når den nytes kald.

 

Det er godt å dele turglede og opplevelser med andre. Det er godt å vandre over islagt vann, og være varm inni seg. 

I kveld skal vi i venne-bursdag, og jeg er allerede varm av forventning.

 

 

Jeg ble inspirert av Drea til å skrive om jenter som inspirerer meg.

 

 

Mona Reitan inspirer meg til å være litt mer vill, gal og vågal. Hun har lært meg å gripe dagen, for det gjorde jeg ikke alltid før. Jeg gjør det ikke alltid nå heller, men jeg er mye flinkere enn det jeg var. Å rulle med tærne i varm sand, eller dele ei flaske vin og hjemmelaget blomkålsuppe med hvitløksbrød, sånn helt plutselig og uten grunn. Den eneste grunnen må være at vi lever bare en gang, og det er grunn god nok.

Padle ut til nærmeste holme for å nyte siste rest av sommerdagen. Det er henne, det. Og nå er det oss.

 

Wenche Ervik inspirerer meg til å tenke på alle rundt meg. Hun har lært meg å holde hjertet åpent, selv om det holder hardt å tenke omsorg overfor alle man møter på sin vei.

Hun er den som serverer en kopp kaffe til en som andre ville sett ned på. Det er ikke alltid det lønner seg, for en av disse ble hun nesten ikke kvitt. Hun laget matpakke til en som ringte på døra, og han presterte å klage på pålegget. Wenche lærte ingenting av det. Hun er garantert like omsorgsfull neste gang det ringer på døra.

Det er bare sånn hun er, og det er derfor jeg er så glad i henne.

 

Maren Måsøval inspirerer meg. Hun gyver på med dødsforakt. Hun tar rambukken under arma, og dundrer løs for det hun tror på. Skikkelig tøff dame, som attpåtil er myk som smør. Det ligger mye kjærlighet og kunnskap bak det hun gjør, og jeg beundrer at hun er så likefrem og uredd. Jeg skulle ønske at jeg var litt mer som henne, men det blir jeg nok aldri. Heldigvis, for hun kan være litt for høyrøstet etter min smak. Vi er ikke alltid enige. men vi respekterer hverandre etter alle disse årene. 

 

Anette Hammervold inspirerer meg. Hun har det så fint hjemme hos seg. Jeg beundrer den varmen og hjemmehyggen hun klarer å skape. Hun har veldig god smak og sans for interiør, og det har ikke jeg. Hun er hjertevarm og snill, og det er godt å krype opp i sofaen hjemme hos henne. Vi er veldig forskjellige, men deler gleden over de små gleder. Som et iskaldt bad i sjøen, etterfulgt av en rykende varm kopp te, eller et glass vin.

 

Mamma inspirerer meg. Hun er den snilleste dama på jord. Og den mest tålmodige. Hun gjør ikke så mye av seg, men når det virkelig gjelder så er hun den sterkeste. Det har jeg sett gang etter gang.

Hun bekymrer seg alt for mye om det meste, så mye at det noen ganger irriterer meg, men jeg vet at det er fordi at hun bryr seg om. Hun strikker og syr, og forsyner spesielt barnebarna med mye fint som de kan ta med seg videre i livet. Hun forsyner den med kunnskap om baking og matlaging. Og nå har de adventskalendere på veggen, duker til å legge på bordet sitt når de flytter hjemmefra, og varme votter til kalde dager.

Kjærlighet i hver en maske og i hvert et sting.

 

June Rise inspirerer meg, fordi hun er så dedikert i alt hun gjør. Enten hun baker brød, sykler rundt Frøya eller utøver yrket sitt så gjør hun det 100%. Hun går helhjertet inn i hva hun enn bestemmer seg for. Milla, hunden min, er reservert mot alle, men ikke mot June.

Hun merket nok instinktivt hvilket varmt menneske hun er.

Renathe Greve inspirerer meg. Tenk om jeg kunne være så flink til å organisere som det hun er. Hun er en sann mester, og har veldig mye guts og energi. Hun er i tillegg ei fornuftig og klok dame, som det er verd å lytte til. Synd jeg ikke lyttet mer til henne i ungdommen, for da hadde livet vært litt lettere. Hun har opplevd mange gleder, og hun har opplevd en stor sorg. For meg som kjenner henne så vet jeg at sorgen over den mellomste Bukkene Bruse for alltid vil være der, under ei skjør hinne.

Morshjertet savner alltid.

 

Ellen Wedø Jektvik inspirerer meg. Hun har det varmeste hjertet jeg vet om. Så mye moro vi har delt gjennom skolegang og London-opphold, gjennom ungdomstid og russetid. Vi har ledd mye sammen, men vi har også grått sammen.

Ellen har også opplevd å miste. Jeg kan gå ved siden av henne, men jeg kan ikke vite hvordan det er. Hun viser svakhet, verdighet, og styrke. Hun tør å le, og hun våger å gråte. Hun tør å dele, og hun våger å leve. Hun gleder seg over en rosa Vildehimmel, og hun springer rundt etter en hvit fjær som daler ned fra himmelen, fordi hun vet at det er et vakkert tegn fra datteren som hun mistet. Jenta som hun likevel aldri mister.

Fordi hun bor i hjertet.

 

Jeg blir inspirert av Heidi Hammer Skarsvåg, som mener at hver helg er en fest. Hun gleder seg over den minste anledning som kan feires, akkurat som et lite barn som fristes av godteskåla. Hun har en formidlingsevne som ingen andre har maken til. Ingen kan fortelle en historie slik som hun kan. Og hun har den rette innstillinga til jobben sin, for hun evner å se helheten. Der har hun lært meg mye.

Et herlig og sprudlende menneske. 

 

Jeg blir inspirert av Vilde Wedø Jektvik. Selv om hun er død, så evner hun fortsatt å inspirere. Jeg har aldri møtt et modigere menneske. Hennes mamma sa at Vildes motto var å sette de positive tankene på repeat. Så fint kan det gjøres. Det kostet nok mer enn noen kan ane, men hun klarte å leve et helt liv mens hun levde.

Det kan vi alle ta lærdom av. Å se det store i det små. Hun har gjort meg til et bedre menneske, og en bedre sykepleier.

 

Jeg blir inspirert av min datter. Hun er pinglete på noen rare områder, men hun reiser glatt til Skjold og førsteegangstjeneste. Hun har aldri vært redd for å si sin mening, og det har hun gjort både til foreldre og lærere. Jeg er glad for, og stolt over, at hun har gjort det på en skikkelig måte. Om jeg bare hadde hatt det motet da jeg var på hennes alder, men den tiden er forbi.

Jeg beundrer det uredde. Hun har en rettferdighetssans som tvinger henne til å stå kampen ut. 

Disse to jentene er modige og flotte mennesker, på hver sin måte.  Og det finnes mange flere flotte kvinner der ute. Det er så mange å lære av.

 

Ingen av disse har oppfunnet lyspæra, men de har sett lyset. Ingen av dem har oppdaget Amerika, men noen av dem oppdager stadig nye steder. Sånn som Mona. Hun har nettopp oppdaget Bali, og blir borte i to uker.

 

Jeg inspireres av mannfolk, også, men det er en annen historie. Den historien er kortere, og jeg vet ikke hvorfor.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette er mitt nye favorittbilde. Det ble tatt i jula, og jeg får lov til å dele det. Øynene er sjelens speil, og disse øynene glitrer. Det betyr at vi har gjort noe bra. Vi har klart å holde på familievarmen, selv om vi som foreldre ikke bor sammen.

Det er jeg stolt over. Ingenting varmer mamma-hjertet mer enn å se strålende og glade blikk.

 

 

Dette er et magisk øyeblikk, for det er ikke idyll hver dag. Stryk på kinnet er ikke akkurat hverdagskost, samme hvor mye de betyr for hverandre. Det er dager med rop og høylytt krangling. Det er diskusjoner og disputter over en lav sko. Det er dører som smeller, og det er av og til jeg som smeller dem igjen. Jeg hater å miste selvbeherskelsen, men det skjer. Jeg hermer etter eller gjør meg til. Jeg bruker ironi, og jeg gnir det inn, selv om jeg vet at det er det verste jeg kan gjøre. Akkurat da føles det barnslig godt, men ikke etterpå.

Det er sikkert et mislykket og tappert forsøk på å redde mitt eget skinn, når jeg kjenner at jeg ikke vet nok om Islam eller Bibelen, om vitenskap eller andre vanskelige tema. Jeg ror og ror, helt uten redningsvest. 

Det tåler vi, for i bunnen ligger kjærlighet til oss og hverandre.

Jeg taper alle diskusjoner, uansett hvem av dem jeg ypper med. En av dem er saklig, rolig, kunnskapsrik og faktaorientert. Den andre er glødende engasjert i det meste, og kaster seg inn i kampen med dødsforakt.

Jeg har ikke en sjanse i havet, selv om jeg er glad i havet. Og vi er ikke alltid i samme båt.

De er som natt og dag. De er som måne og sol. Den ene er sterk der den andre er svak, og omvendt. En av dem lever i nuet, mens den andre planlegger nøye.

Begge har mye på hjertet, og mye inni hjertet. Hver på sin måte.

Og jeg liker Trygve Skaug sine livs-betraktninger. 

 

Jeg håper de forblir mennesker med hjertet på rette sted. Jeg håper at de har tatt til seg den lærdommen vi har gitt dem, slik at de kan møte verden.

For jeg har også mye på hjertet. Jeg som har levd en stund, og som taper alle diskusjoner.

Nemlig.

 

 

 

 

Venner er den familien man velger selv.

Og når ei av venninnene er mormor, så drypper det også litt på meg. Jeg får lov til å være ekstra-tante. 

Vi satt der i dag, med den yngste generasjonen i fanget, og snakket om hvor heldig han er, som er født inn i en varm og trygg tilværelse. Denne lille bylten er inntullet i et lunt pledd, og han er omsluttet av kjærlighet. En heldig liten mann.

 

Det er rart og fint å følge hverandre gjennom livet. Det er vemodig og artig, og mest av alt sterkt. Vi lider tap og vi gjennomgår sorg. Vi forelsker oss, og vi sprudler over av livsglede. Vi møter veggen, og vi blomstrer. Vi går hver for oss, eller vandrer sammen. Vi to venninnene har en solid og felles plattform. Denne plattformen er bygget stein for stein, med erfaring, tillit, modning og gode holdninger som grunnpilarer. Usikkerhet og utrygghet vaker i overflata, men rokker ikke ved selve fundamentet.

Wenche er mye mer bekymret enn det jeg er. Jeg bekymrer meg også, men jeg pakker ikke ørene full med bomull når det blåser ute, sånn som hun gjør. Jeg går uten lue, og lar det stå til.

Men når jeg tviler på meg selv så er hun der, samme hvilken tid det er på døgnet. Noen ganger så skriver vi til hverandre, akkurat samtidig. Andre ganger er det stille, men vi vet at den andre er der. Akkurat det gir en enorm trygghet.

 Det hender at jeg gruer for ting jeg skal gjøre på jobb. Klarer jeg dette?

Det hender at jeg teller til ti før jeg går inn i et hus. Det forventes av meg at jeg skal være den sterke, trygge og kunnskapsrike sykepleieren. Våger jeg dette?

Tør jeg å trå over terskelen og inn i selve hjertet?

Huset er hjertet som rammer inn familien. Dette huset kan romme så mye. Kjærlighet og varme. Konflikter og uvennskap. Forventninger og glede. Sinne og frustrasjon. Tap av funksjoner eller spirer av håp. Midt inne i dette virvaret finnes jeg, og da er Wenche så god å ha.

” Dette klarer du fint “, sier Wenche.  Og da klarer jeg det, så klart.

Det er typisk oss å samarbeide godt. For en stund siden så skulle vi gi nødvendig behandling til ei gammel dame. Hun var redd, men Wenche visste råd. 

” Vil du synge eller vil du stikke? “, sa hun til meg. Wenche sang mens jeg stakk, og ingen kunne ha gjort det bedre.

Sa den elskelige gamle kvinnen.

 

Så takk då for ditt ljose smil, 
og takk for dine ord.
Lat all mi glede stige, 
slik som tonar frå eit kor.
Og stille kjem no natta,
og ditt ansikt fell til ro.
Så godt å vera saman, 
så godt å vera to.

– Olav Stedje –

 

 

 

Egentlig visste jeg det fra Amanda var ca fire år. Jeg bare visste at hun ikke ville gå i Florence Nightingale sine fotspor, og det er helt greit.

Hun er omsorgsfull, men ikke sykepleier-omsorgsfull. Hun er mild som en sommerbris, når hun er i det hjørnet. Hun er snill som dagen er lang. Hun er nysgjerrig og vitebegjærlig. Og hun er menneskekjenner.

Hun har en vilje jeg nesten aldri har sett maken til. Hun har klatret i trær og hoppet i havet fra hun satte føttene under seg. Hun kan være sint som en furie, eller myndig som en general.

Og det passer jo bra, men ikke riktig med det samme. Akkurat nå skal hun vel innordne seg nye regler og et fremmed system, og ha andre sjefer enn meg.

Eller var det omvendt?  Øverstkommanderende har forlatt redet. 

Nå venter Skjold og førstegangstjeneste. Til og med håret er klippet kort, og hun kler det.

Hva har jeg i vente når hun en vakker dag kommer hjem på perm? Er hun enda mer general, eller er hun bare veldig glad for å komme hjem til mamma?

Det er uansett en milepæl.

Jeg tviler ikke et sekund på at dette går bra. Jeg tviler heller ikke på at dette er riktig for henne. Og om det skulle vise seg å ikke være riktig, så er det helt greit.

Det handler igjen om denne luften under vingene. Flygedyktigheten. Jeg kan være der for henne, men fly må hun gjøre selv.

Og i den retningen hun ønsker.

Fugler flyr ofte i flokk, men denne jenta har alltid hatt mot til å fly alene. Hun har flotte og nære venner, men tør likevel å skille seg ut. Hun har sære meninger, etter min mening. Hun er alt for sta, etter min mening.

Hun sparer på ALT, til min fortvilelse, og ser verdien i den minste lille ting.  Det gjør jeg, også. Jeg sparer ikke på alt, til hennes fortvilelse, men jeg ser verdien i de små ting i livet. 

 

Jeg har fått ansvar for å passe fuglene på fuglebrettet mens hun er borte, og jeg har fått ansvar for at ikke planten hennes dør.

Jeg, som ikke kan noe om planter. Det er en tillitserklæring, eller….hun har ikke et valg. Noen må jo ta ansvar for planten mens hun er borte. Noen som alltid er hjemme, og det er vanligvis meg.

Vesle villfugl, syng,
bakom snøkvitt bar.
Ingen svarar – sus i lyng.
Vesle villfugl, syng.

– Hans Børli –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En av oss er tøff og herdet,

nummer to er mest forferdet.

Ja, jeg kjente hjerte dundre,

pulsen min steg raskt til hundre.

 

 

Begge frøs vi skrekkelig,

og var langt fra tekkelig.

To istapper i Evas drakt,

som havets kulde hadde smakt.

 

 

Vi glemte helt å tenke på,

at naboene kanskje så.

Omsluttet av kveldens mørke,

lot vi våre kropper tørke.

 

Termodress og glovarm te,

takk for at vi tok med det.

Deilig varme snek seg inn,

og ga begge varme kinn.

 

 

Takk og pris, det endte godt,

ekte vennskap har vi fått.

Takk og pris for denne venn,

jeg vil bade snart igjen.

 

Anette er ekte isbader. Jeg slenger meg bare med på impuls. Men jeg teller til tre, og trår vannet med skrik og skrål. Fordi jeg har en vilje av stål, når jeg først har bestemt meg for noe. Og fordi jeg er mye mer impusiv enn det jeg var før. 

Hun som snakker mest av oss to, hun bare vasser ut i sjøen uten en lyd. Det ser så enkelt ut. Men det har nok kostet, også for henne.

Da jeg kom inn etter en tur til Frøyas høyeste topp i dag, så tikket det inn en melding. ” Bading kl 15.30? “

Jeg frøs, og tanken på å bli enda kaldere fristet meg ikke. Men det er viktig å stille opp for sine venninner, selv om jeg vet at hun hadde badet likevel.

Uten meg, og uten å bli sur for at jeg sviktet.

Sånn er Anette. 

 

Det var fint på Besselvassheia, også. Kaldt og fint, og lett å gå. Alt blir så mye bedre når man deler opplevelser med andre. Da blir stegene både raskere og lettere, enten man går tur eller bare vasser ut i sjøen.

 

 

Det er godt å gå sammen med andre der veien er lett å gå, og det føles ekstra godt i motbakkene.

Hadde det ikke vært for Anette, så hadde jeg aldri i verden badet i dag. Det beviser at man kan gjøre det meste med en tullete venninne ved sin side.

Hadde det ikke vært for Kjell, så hadde jeg gått en tur alene, men turen ble så mye bedre fordi vi gikk den sammen.

Han fikk meg til å knekke sammen i latter flere ganger, og det var like helsebringende som selve marsjen. Det smakte like godt som det vi spiste på toppen.

Kaffe, brødskive med rødvinspølse, og med lefser til dessert. Det var den eneste rødvinen jeg fikk smake i dag, for planen som Anette og jeg hadde om å drikke rødvin etter isbadingen, den gikk i vasken.

Det var heldigvis bare planen som gikk i vasken, og ikke vinen, for vi bestemte oss for å ta det igjen. Det blir sikkert snart, for begge elsker rødvin.

Anette og jeg har det klart. Vi skal stjele oss til flere slike stunder. 

 

Vi stjeler egentlig ikke. Vi investerer i badelykke, som jeg er sikker på vil spre seg som ringer i vann til dem vi har rundt oss. Det er ikke sikkert de blir med og bader, men de vil merke at vi har mer å gi etter slike iskalde og hjertevarme påfyll av gode stunder.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok fram.

– Kolbein Falkeid –

 

 

Jeg tror at dette gjelder for havets sønner og døtre også. Noen har gått foran meg på svabergene og vist vei. Barske sjømenn og kloke mødre har stått støtt gjennom stormene, og vært trygge fyrlykter som har ledet oss til ei trygg havn.

Jeg er ikke kongelig, men er likevel født med blått blod i årene. Fordi jeg elsker blikkstille hav, og fordi jeg elsker sjøsprøyt som måler sine krefter mot land. 

På årets siste dag var det derfor naturlig å ta turen til Titran. Titran er den saltvannsperla du finner inne i skjellet. Dette stedet glitrer uansett vær, og gjemmer på mange historier.

Stedet ligger bare der og venter. Venter på den som gjerne vil vite og forstå.

 

 

Det handler om å være i sitt rette element, for da er det lettere å blomstre. Jeg er ikke spesielt opptatt av blomster, og foretrekker heller svaberg og gråstein. Ikke liker jeg skog heller, så det blir dårlig med kvisting. Men jeg kvister på mitt eget vis. Rydder stien for mine barn, så den blir lettere å gå. Noe må de likevel gjøre selv, for det er langt å gå og ingen kjenner veien.

Når sjøsprøyten prikker meg i ansiktet, da er livet godt å leve. Jeg liker det best sånn. Den flate øya jeg bor på gir meg oversikt og perspektiv. Jeg skjønner ikke hva våre forfedre tenkte på da de sperret utsikten med Sitkagran.

Den hører ikke naturlig hjemme her, selv om det er stygt gjort av meg å tenke sånn. Vi skal jo ta pent i mot fremmede.

 

 

I dag så jeg en dokumentar om Harald og Sonja. Stakkars Kongen og Dronningen. De måtte vente i ni år på å få hverandre. De møttes i skjul, og de møtte motstand.

De gjorde det slutt flere ganger, men det holdt heldigvis aldri. 

Jeg er fremdeles lei meg for det jeg ikke klarte. Jeg er trist over samlivsbrudd, men er glad for at vi begge gjør det vi kan for våre barn. Den mannen jeg levde med før er en klok og raus mann.

Så traff jeg en ny mann.

Heldigvis slapp jeg å vente i ni år. Og heldigvis er det ingen som har noe med hvem jeg velger. Det handler om å følge hjertet, og jeg er glad for at han valgte meg.

 

 

I går kveld listet høytidsstemningen seg inn i hjertet, selv om jeg ikke liker den siste dagen i året spesielt godt. Jeg lyttet til Kongens Nyttårstale, og jeg likte at han siterte Kolbein Falkeid. Kongen og Kolbein er to av mine favoritter.

Kongen sa mye fint. Han snakker varmt om det som er vårt, og ber oss samtidig om å ta varmt imot de mange som trenger hjelp. Det er ikke så veldig mange år siden vi selv behøvde denne hjelpen, og minnene om dette kan man se flere steder på Titran. Der ligger det merkesteiner som kan lære oss noe om at det er viktig å være rause medmennesker.

Han siterte til og med Pippi Langstrømpe:  ” Den som er veldig sterk, må også være veldig snill. “

Tenk om alle hadde vært som henne.

 

Mitt ønske for dette året er å bli litt mer lik henne.  Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert.

– Hilsen Pippi –

 

 

Jeg ser ikke på Nyttårsfeiringen som en slutt, eller som en ny start. For meg er 1. Januar en fortsettelse.

Det er mange og førti år siden jeg tok de første skrittene på min egen vei, og jeg har aldri vært så stødig som det jeg er nå.

 

 

Jeg ser det i øynene mine. Der er det både glimt og vilje. Der er det både glede og styrke, men også øyeblikk av usikkerhet og svakhet.

Jeg ser iallefall sunn og frisk ut. Som min onkel en gang sa til meg: Mager har du aldri vært. 

Jeg liker at kinnene er litt rundere igjen, for de var faktisk magre en stund. Det blir gjerne sånn når livet velter om kull. Det gjenspeiles i ansiktet.

 

 

Jeg er også veldig glad for dette hjertet som jeg fikk i julegave. Fordi det er fint, og fordi jeg vet hva det betyr. Det har fått hedersplass rundt halsen min.

Jeg håper dette hjertet bringer med seg fine padleturer og sinnsro. Jeg håper det bringer med seg varme og nærhet, god helse og gode venner.

Jeg håper at det bringer med seg kjærlighet og styrke, familiebånd og fine naturopplevelser.

Stort ansvar å legge på et lite hjerte, kanskje, men et lite hjerte kan romme mye mer enn du aner. Og i hjertet bærer jeg sinnsro-bønnen.

 

SINNSROBØNNEN

Gi meg sinnsro
til å godta de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og visdom til å se forskjellen.

 

Jula er spesiell, men for meg er hverdagskjærligheten det som betyr mest. Disse små gestene av omtenksomhet som bare skjer.

Slik som i dag.

Da bare skjedde det at Anette ba meg hjem på kaffe og søte kaker. Det var ikke kaffe og kaker som smakte best, selv om det smakte veldig godt.

Det var tanken og omtanken. Hun satte en ikke helt tilfeldig kopp foran meg, for hun synes jeg har vært modig i mine valg dette siste året.

Hun hadde heklet en ugle til meg, fordi hun vet at jeg liker ugler. 

Og vi har avtalt rødvin og nyttårsbad i sjøen.

 

 

Da skal vi ta en skål  for hverdagslykka.  For vi har begge skjønt meningen med livet. Det snakket vi om i dag, under fire øyne. 

Denne gaven hadde jeg med til Anette. En fargerik fugl som tar sats, og flyr ut i livet.

Det er henne, det.

 

 

 

Hold sinnet ditt vart og villig, som greina i brisen:
en hvileplass for fugler, med vingen blå av himmelduft.

– Hans Børli –