havetsdatter

Det er ingen som påfører seg selv en depresjon. Det er ikke min skyld at jeg får en slik diagnose. Kanskje er det en medfødt sårbarhet som ligger til grunn, pluss andre faktorer, men det betyr ikke at jeg er svak. Jeg vil heller hevde det motsatte. Man må være tøff og modig for å møte seg selv i alle livets fasetter.

Livet er ikke bare en dans på roser. Livet kan til tider være krevende, til og med for den som ikke har opplevd en tragedie som på en måte kan forklare hvorfor man ramler sammen. Da forstår jo alle at livet er tøft. Da skjønner alle hvorfor alt rakner – når man opplever rystende hendelser.

Men det kan bli sånn likevel. Det kan skje over tid, nesten umerkelig, eller det kan komme som lyn fra klar himmel.

Med depresjon følger søvnproblemer, og det vedvarer i månedsvis. Hvis søvnunderskuddet blir helseskadelig så endrer man nesten personlighet over natta. Humørsvingninger, sinne, frustrasjon, oppgitthet, motløshet, og en skummel tanke – er jeg i faresonen for å utvikle alzheimer? Jeg leser rett som det er at mangel på søvn er farlig, for det er gjennom natta hjernen skal restituere seg, og fornye cellene, sånn at kropp og sjel er klar for en ny dag.

Da er jeg ille ute.

Det går så sakte framover. Selv om jeg har en støttende og dyktig fastlege, bare DET, å ha sin egen fastlege, er jo gull verdt, og selv om jeg går til samtaler ved DPS, så er det to skritt fram og fire tilbake. De sier det er normalt, og at jeg må se på formen min som en aksjekurve.

Livet svinger.

Nå har jeg registrert søvnmønsteret mitt over flere uker. Resultatet av det er at jeg nå har startet på et søvnrestriksjonsprogram som skal gå over ca seks uker. Smal sak, tenkte jeg, for jeg sover jo knapt likevel. Der tok jeg grundig feil, for i det øyeblikket det blir lagt føringer så blir alt hundre ganger verre. Jeg lover. Jeg får ikke legge meg før en halvtime over midnatt, og jeg MÅ stå opp 05.30, uansett om jeg har sovet i løpet av de fem timene eller ikke. Hvis dette fungerer så kan jeg øke liggetiden med en halvtime uke for uke.

Det fungerer dårlig på dagtid, for selv om jeg unngår alkohol i denne perioden, så føles det som å være konstant på fylla. Fordelen er at jeg er billig i drift. Jeg er sikker på at jeg har minst 1,5 i promille, så jeg overlater rattet til andre. Heldigvis beviser jeg for meg selv at jeg har en vilje av stål når jeg har et mål i sikte. Der fikk jeg et klapp på skuldra fra både fastlege og lege ved DPS, for det er visst ikke uvanlig å ramle av lasset og ta seg en høneblund på dagtid.

Det er så fristende.

Jeg er i utgangspunktet A-menneske, og har alltid vært det, så det å stå opp grytidlig er til å leve med. Kvelden derimot, det er faktisk beinhardt å gjennomføre et slikt program, og det fikk jeg advarsler om på forhånd. Selv om jeg får all mulig støtte hjemme så er det provoserende og demotiverende å sitte oppe når min bedre halvdel går og legger seg, og stå opp igjen lenge før han står opp.

Jeg selv passer definitivt IKKE inn i kategorien “bedre halvdel” akkurat nå.

Samboeren vet heldigvis ikke at han lever farlig der han ligger, for jeg fantaserer om å legge puta over ansiktet hans 🙂 Han bevilger seg ofte også en daglig middagslur, noe som helt sikkert er en god investering med tanke på egen helse. Han traller, han plystrer, og er full av energi.

Det er faktisk mulig, så sånn sett er han vel et forbilde, og et eksempel til etterfølgelse. Jeg jobber mot det samme målet, men må tydeligvis jobbe mer med saken.

Det å være borte fra jobb så lenge som jeg har vært, det er også tøft, og en slags sorg. Alle som kjenner meg vet at jeg elsker jobben min. Alle vet at jeg stort sett alltid går 100% inn for å være en best mulig sykepleier og kollega. Jeg er vant til å hjelpe andre, jeg liker å lytte til andre, og jeg synes selv at jeg er god på å bistå pasienter og pårørende i forhold til deres behov. Det gjør godt å være en ressurs for andre, det å vite at man midt i deres kaos er et trygt holdepunkt.

Det er derfor fallhøyden blir så stor, når man for en periode mister en del av sin identitet.

Det er mye lettere å stå støtt i jobbsammenheng, for der har jeg selvtillit. Der nøler jeg ikke særlig mye. Jeg våger å være i stillheten, og jeg tør å svare på vanskelige spørsmål. Jeg har dessuten oppdaget at det er mye lettere å være sykepleier enn pårørende.

Ved å være lenge borte fra jobb, og ved å mangle energi og mot til å være sosial, så mister man kontakten med både kollegaer og venner. Det savner jeg, selv om jeg har en liten gruppe med enestående mennesker som støtter og heier meg fram. De som er tilstede når livet butter, og ikke bare når livet er en fest.

Jeg trenger ikke så mange av den sorten for å holde meg flytende.

Jeg vet hvordan det er, for i en travel hverdag så har jeg sikkert selv glemt å sende den meldinga som betyr så mye, for dagene og ukene flyr, og det blir bare med tanken. Jeg har også glemt å gi noen det lille sparket bak, sånn at man mestrer å være sosial, for det er alt for lett å trekke seg unna. Hverdagen sluker oss; det er sånn det er.

Den tanken jeg har om at usynlig sykdom er vanskelig å definere, vrien å håndtere for alle parter, meg selv inkludert, den er for meg en sannhet. Helt usynlig er den allikevel ikke, vil nok min samboer si, for han merker det stadig på kroppen. Heldigvis tåler han en støyt, noe jeg er glad for. Det er ikke uten grunn at han er ankeret mitt, selv om jeg litt for ofte ønsker han dit pepper’n gror.

Når to så ulike personligheter skal bo under samme tak, da gjelder det å ha et åpent sinn, og det har jeg ikke hatt på lenge.

Jeg våger nesten ikke å poste hverken padlebilder eller andre ting i sosiale media, selv om det er aktiviteter som gjør meg godt. Noen tenker sikkert at DET klarer hun, men hun er ikke på jobb. Jeg er skråsikker på at noen tenker sånn, men de aller fleste har klokskap og innsikt nok til å applaudere enhver opplevelse som kan lede til framgang.

Nå går det sakte men sikkert rette vei, og jeg håper jeg har sett den siste depresjonen i hvitøyet. To av dem får holde, det rekker til et helt liv.

Jeg har trua på åpenhet, og en type åpenhet som denne tror jeg kan være til hjelp også for andre. Denne type utlevering av meg selv er i mine øyne helt innafor, for jeg velger det selv. Ingen sensitive opplysninger, og ikke så personlig at det ikke tåler dagens lys.

Dette er også verdifull livserfaring, og nyttig kompetanse, selv om jeg skulle vært det foruten. Jeg blir godt kjent med her eneste krik og krok på innsiden av meg selv, og jeg opparbeider meg raushet og verdifull innsikt, som igjen gjør at jeg lettere kan forstå og respektere andre mennesker.

Det er godt jobbet av ei som ofte ikke forstår seg selv.

Det handler ikke om å ta seg sammen, det handler ikke om at man er svak eller mislykket, og det finnes ingen som IKKE har en psykisk helse å ta vare på. Jeg savner en AV-knapp; det burde vært mulig å koble hjernen fra resten av kroppen, særlig når det er natt. Jeg vet at det finnes en sånn knapp, for det ser jeg på nært hold hver eneste kveld, hos ham som lever farlig uten at han vet om det.

Det man ikke ikke vet har man ikke vondt av, heter det.

Det dummeste ordtaket jeg vet er dette: Det er tanken som teller. Det er ingen som vet hva andre tenker. Det hjelper ikke å tenke at man skal gjøre gode gjerninger hvis man ikke gjør dem. Det hjelper ikke å holde tankene for seg selv, for da vokser de ut av proporsjoner, og kan til og med bli til sannheter som egentlig er blank løgn. Mine tolkninger av mine tanker kan være fullstendig på villspor, det er derfor jeg behøver å speile tankene i møte med mennesker jeg stoler på.

Sier hun, som ikke har et godt forhold til nettopp speil. Selvmotsigelsene står i kø, det er sikkert bare ett av mange symptomer. Nå går det sakte, men sikkert framover, og tenk – jeg fikk et blaff av skrivelyst.

Det har jeg virkelig savnet. Håpet er at ordene etterhvert skal trille like lett som før.

Dette er min måte å prøve og være et forbilde på. Det er skummelt å dele, men det gjør ofte mer skade å stenge alt inni seg. Jeg ønsker at barn og unge skal vite at det er greit å ikke alltid ha det greit. Livet kommer ikke med en fasit; det er ikke sånn at vi kan sette to streker under riktig svar. Det er ikke alle som passer til å sitte på skolebenken, men de finner sin retning gjennom praktisk arbeid. Er det ene bedre enn det andre?

Det viktigste er å bli anerkjent, sett og forstått.

Samboeren overlevde denne natta også, og er endelig klar for dagens første kaffekopp, mens jeg er inne på kanne nummer to. Så forskjellige kan vi mennesker være, og nå skal jeg øve meg på å være raus. Det er viktig å unne andre det man selv ikke har for øyeblikket.

Noen ganger holder det hardt, for en depresjon er som å se verden gjennom mørke briller. Man skammer seg litt, for man burde være positiv, glad, takknemlig og kreativ. Jeg er jo alt det der også, det er jo sånn jeg egentlig har lært meg selv å kjenne. Heldigvis lysner mitt indre nå som det gradvis blir mørkere ute.

Sånn er det å være septemberbarn. Høsten gir meg en slags indre ro, og det kan strengt tatt behøves, for jeg har et rikt indre landskap, der ugresset tar litt overhånd av og til.

Jeg er dårlig på hagearbeid, så det ligger kanskje noe der.

Mest av alt gleder jeg meg til å finne igjen min humoristiske sans, og den evnen jeg har fått til å vri og vende på ord så lett som ingenting.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Tinder – hvem har sagt at det bare hører ungdommen til?

Dette fortjener et blogginnlegg, for livet snur fortere enn man aner. Det får jeg påminnelser om hver eneste dag, så det gjelder å gripe sjansen når man får den.

Livet kommer ikke i reprise.

Det skal egentlig ikke gå an dette, å treffe en kar midt i tjukkeste pandemien, men det skjedde altså med meg. Det er ganske nøyaktig et halvt år siden jeg takket ja til en friluftsdate. Jeg fikk bestemme destinasjonen selv, så jeg dro ham med til skogs, i trygg forvissning om at de på hjemmebane ville melde meg savnet om jeg ikke var tilbake etter to timer.

Jeg holdt meg klokelig til avtalen, for hadde jeg snudd situasjonen på hodet, da hadde jeg vært skeptisk på ungdommen sin vegne jeg også, altså om DE hadde stukket til skogs med en ukjent.

Det er ikke noe jeg vil anbefale sånn uten videre.

Det skjedde i de dager, nærmere bestemt 2.juledag, at jeg stappet sekken full av hjemmebakte smultringer og trasket i vei med hamrende hjerte. Det var forresten den eneste gangen han var stille, akkurat mens han hadde munnen full av smultringer, for makan til talegaver har jeg ikke hørt hverken før eller senere.

Nå hører jeg det nesten hver dag.

Han snakket så mye at jeg ikke la merke til at han ikke var trønder. Han snakket til og med så mye at jeg ikke la merke til at han hadde verdens mest iøyenfallende bil. Herregud, for en doning som ankret opp i innkjørselen min.

Det oppdaget jeg først lenge etterpå, men da var jeg allerede solgt.

Jeg kan love dere at hverken mann eller bil var særlig diskre, men distre – DET kan han være. Jeg vet ikke hvem sin feil det var, men vi kom litt for sent til en viktig begivenhet her om dagen. Han prøvde å dra en spøk underveis, men den falt død til jorden. Han fikk klar beskjed om å klappe igjen brødbomma, og det gjorde han.

Han ble stille som ei mus, og sist jeg var i byen så kom det faktisk ei mus inn på soverommet. Katta hoppet stolt inn gjennom vinduet med trofeet sitt, og slapp henne ned på gulvet. Jakten endte med at musa gikk i dekning i den ene BH-cupen min, og slik gikk det til at både mann og mus for alltid vil huske at jeg bruker 85C.

Men tilbake til begynnelsen.

Da date nummer 1 var unnagjort så tenkte jeg at jeg like gjerne kunne smi mens jernet var varmt, så vi møtte hverandre på nytt dagen etter. Selvfølgelig utendørs, for jeg er sykepleier og var over snittet opptatt av smittevern selv om hodet mitt var kaotisk. Jeg er vant til å ha kaos i hodet, ikke når jeg er på jobb, for der har jeg full kontroll, men sånn ellers i livet.

Smittevern ligger alltid langt framme i panna, selv om han stjal en klem som han påsto at jeg ga ham. Jeg ga ikke noe som helst den dagen, bortsett fra at jeg ga alt jeg hadde i løypa.

Jeg var så nervøs som jeg aldri har vært før, for dette var midt på dagen, i fullt dagslys, og uten gløgg innabords. Jeg gikk det remmer og tøy kunne holde, og selv om han er stor og sterk så hadde han ikke sjanse til å henge på.

Det var ikke romantisk i det hele tatt.

Han er min rake motsetning på mange vis, og jeg er rykende uenig i noen av synspunktene hans, men resten dere – alt det andre veier opp for hver eneste gang jeg rister på hodet og mener det motsatte.

Han skjemmer meg bort, og han har til og med hus ved havet. Det er ikke det som er det viktigste, men for en bonus dette er for havets datter. Jeg er ikke overtroisk, men jeg har tenkt og drømt ett par ting som plutselig faller på plass nå. En av drømmene handler om en ørn som flyr høyt til himmels og passer på meg; jeg tipper det er HAN.

Jeg tipper sjelden, så jeg vet.

Stavangermannen ( rart jeg ikke la merke til dialekten ) er raus og omsorgsfull til tusen, og bærer meg på hendene selv om jeg liker å gjøre ting selv. Han har to flotte sønner, ei svigerdatter og et barnebarn som jeg er så heldig å få bli kjent med, og han har sneket seg (ikke ubemerket) inn i min familie.

Alt dette er gull verdt.

Apropos anker, disse ordene av Trygve Skaug sier det meste, i alle fall for ei som er over gjennomsnittet opptatt av symbolikk:

Jeg har mine sære sider jeg også, selv om jeg ikke leser høyt fra avisa. Når jeg blar opp i VG så har jeg nemlig hørt alt før. Det har allerede rukket å bli gammelt nytt. Jeg får servert nytrukket kaffe, tre brunostskiver og dagens nyheter hver eneste helg, uten at det koster meg en kalori.

Han godtar meg – og vil ha meg – akkurat sånn som jeg er, og det er vel noe av det fineste man kan gjøre mot et annet menneske.

Gid jeg var like raus og overbærende, men det tror jeg ikke at jeg er. Jeg mangler noen ganger trua på meg sjøl, men da er han der med en gang og gir meg bedre selvfølelse. Han gjentar seg selv rett som det er, og når temaet er bil eller aksjer så blir jeg drittlei, men han gjentar også ofte at han er glad i meg.

Jeg ser det selv på dette bildet, som han etter mye om og men fikk ta, at jeg er lykkelig. På dette bildet ser jeg ikke alt det jeg innbiller meg at jeg ser på dårlige dager.

Akkurat her ser jeg bare ei forelsket dame som har funnet den rette.

Det er uvanlig til meg å være – det å være så åpenhjertig som jeg har vært her på bloggen. Det har gitt så mye tilbake, kanskje mest fordi jeg har våget å bevege meg utenfor komfortsonen. Åpenhet er skummelt, og det går en hårfin grense mellom personlig og privat. Selv om jeg fremdeles er tilkneppet på enkelte områder, så har jeg tråkket over noen ganger.

Det kan være vanskelig å se grensa, særlig hvis den er under vann.

Det er et privilegium at så mange setter av tid til å lese det jeg skriver. Jeg er fremdeles stolt over året 2018, som ga meg to priser under Frøyawards. Jeg kunne knapt tro det. To av tekstene som jeg har skrevet er til og med tonesatt, og det er nesten enda mer uvirkelig.

Jeg har delt tanker omkring vindkraft, jeg har beskrevet soloppganger og solnedganger, familien er beskrevet i varme ordelag, og i tillegg så er venner den familien jeg velger selv.

Jeg har heldigvis mange venner, og noen få av dem kjenner meg ekstra godt.

Samlivsbrudd, strikking, og gleden ved et glass vin. Havet, som jeg simpethen elsker, og bokdrømmen som gikk i oppfyllelse.

Toppturer, padleturer, båra og svaberget – alt er beskrevet med den inderlige kjærligheten jeg har til naturen, med unntak av sitkagrana. Den er en pest og en plage.

Å skrive dikt er vågalt, for det er snakk om så få og enkle ord. Det er liksom ingenting å gjemme seg bak, så jeg føler meg avkledd, og det er en følelse jeg sliter med.

Alle som kjenner meg vet at jeg ikke kaster klærne sånn uten videre. Jeg synes til og med at det er skummelt å gi bort en klem, selv om jeg vet at det egentlig gjør godt for begge parter.

Jeg VET at det gjør underverker, selv om jeg innbiller meg at jeg ikke har behov for kroppskontakt. Det var Milla som fikk den nærheten, og jeg savner henne sårt. Nå høres det ut som om jeg er kald, men det er jeg ikke, for jeg øser ut både omsorg og kjærlighet selv om det ikke virker sånn når jeg beskriver meg selv.

Jeg har brukt mange ord på å beskrive jobben min som jeg er så glad i. Sterke opplevelser, fine stunder, tunge stunder, innviklede prosedyrer – og pilletrilling. Det hører med det også, men å fylle dosetter er det jeg liker minst av alt.

Jeg vil ut og møte folk – sier hun som i barndommen knapt våget å møte blikket til andre. Nå vet jeg at et blikk kan fortelle alt.

Jeg har blitt kjent med mange fine mennesker som jeg sikkert aldri ville ha snakket med ellers. Nære, gode samtaler med folk jeg knapt har sagt hei til før.

Det føles godt.

Humor, DET er viktig det, både på jobb og ellers. Favoritten min er forresten trener i Brann, og fikk sitt eget dikt da han røyk ut av RBK:

Jeg har skrevet om depresjon og dysmorfofobi, om kloa i brystet og om spiseforstyrrelser. Alt dette har jeg kommet meg ut av, med god hjelp fra andre, men mest av alt takket være meg selv. Jeg er tydeligvis innmari sterk og sta når det gjelder.

Vildestyrke, kanskje.

Det var Vilde som ga meg sparket til å bli så åpen som det jeg har blitt. Hun delte raust, og jeg fikk lov til å fortelle videre at hun ble et forbilde for meg med tanke på både mot og styrke.

Hun lærte meg kunsten å dele med andre, både det som var godt og det som gjorde vondt. Brosjyren som er utarbeidet for kreftomsorgen i Frøya Kommune er inspirert av henne.

Nå vil jeg bruke tiden min på å skrive andre ting, så bloggen skal få en lang pause, kanskje for alltid. Hvem vet; det er det ingen som vet.

Det er forresten helt tilfeldig at Pilotfrue og jeg suler opp og ror heim på samme dag 🙂

Takk, bloggen min.

Jeg elsker øya mi og havet som omringer den, men akkurat nå savner jeg en skikkelig fjelltur. En taggete tur som gir meg sug i magen, og som gir meg perspektiv og utsikt.

Det hender nemlig at jeg tvinner meg inn i maurtaum, og blir sittende fast. Det gjør meg ikke redd, for jeg er, med visse unntak, ikke redd for det som finnes i havet. Da er det mye verre å vasse ut i et vann, og kjenne bunnen gi etter.

Det liker jeg ikke.

Jeg er trygg på tang og tare og martaum, og jeg er rimelig trygg på nervebunten i mellomgulvet – for jeg vet hva det er. Jeg vet hvordan det føles, og jeg vet hva som hjelper.

Det hjelper å se ting i fugleperspektiv, både til lands og til vanns.

Jeg har visst, i følge fysioterapeuten, mellomgulv som en proffbokser. Ikke sixpack nei, for magen er både rund og mjuk, men det som er innenfor der igjen. Der er det mye som har samlet seg opp, og som ligger lagret. Det er sikkert derfor jeg blir så irritabel etter behandling, for hva skjer når panseret ikke er der mer?

Herregud – kanskje det utløser et skred. Alle vet at en sixpack forsvinner fort.

Det er fint om jeg er høyt oppe hvis det skjer, for da slipper jeg at alt ramler ned i hodet mitt. Der er det nemlig fullt fra før.

Det er mye som ligger lagret, og heldigvis er det meste positivt. Jeg er lett å glede; jeg ler av mye rart, jeg elsker ordspill og situasjonskomikk, men er ikke fullt så glad i vitser, for da ligger det en forventning i rommet om at alle skal le. Det er bedre om noen snubler uforvarende, eller dundrer inn i ei glassdør – sånne ting som bare skjer, og som vi ønsker ikke skal skje, i alle fall om noen ser på.

Redselene for å bli tatt på fersken mens man går på en smell, den er verre enn selve smerten.

Jeg har også møtt veggen, og ble liggende på sofaen i nesten ett år. Det er noen år siden, men jeg husker fortsatt hvor vondt det gjorde. Samlivsbrudd er ikke å spøke med, for det innebærer tap av et fellesskap som man egentlig ikke vil gå glipp av. Likevel så er det ikke alltid det blir som man hadde tenkt. Til og med når det foregikk i fredelige former, som hos oss, så var det opprivende.

Ungene har fløyet ut av redet, men vi har gitt dem så mye luft under vingene at det rekker for et helt liv. Jeg er glad for hver gang de har anledning til å fly over grensa til Sverige, for der bor han som de henter allmennkunnskap hos. Det er til meg de kommer når det er snakk om følelser.

Sønnen sa klart i fra da han var liten: Mamma, vi snakker med pappa om kunnskapgreier, det er han vi liker å diskutere med, så kommer vi til deg når det er noe med følelser, eller hvis vi lurer på hva onomatopoetikon betyr.

Grei arbeidsfordeling.

Hjertet ligger noen ganger utenpå kroppen; det er defor jeg lengter etter fjelltopper og nytt perspektiv. Det er godt og vondt på samme tid å traske til man får blodsmak i munnen, men når jeg kommer til toppen så er det som å lesse av seg en tung ryggsekk. Da er det bare plass til mestringsfølelse og matpakke. Jeg får lyst til å fly, selv om jeg har høydeskrekk.

Den har jeg øvd meg på å trosse. Jeg får et skikkelig kick av å trå utenfor komfortsonen, og det vedder jeg på at ingen tror om meg.

Alt føles mer ekte nå som jeg ikke bruker Zoloft. Jeg tyr lettere til både gråt og latter, og selv om jeg merker at det er litt mer tankespinn etter at jeg sluttet, så er det verdt det. Jeg mener ikke at man skal droppe medisiner for enhver pris, for den har vært en uvurderlig støtte på veien videre. Det er ikke et nederlag å begynne igjen heller, men denne gangen skal jeg klare det.

Når jeg våget å sitte på kanten av Måtinden, da klarer jeg dette også.

“Jeg har vært på vei hjem helt siden jeg dro.”

– Trygve Skaug –

Denne teksten har jeg på ett av mine favorittkrus, og det er neppe tilfeldig, for jeg elsker symbolikk. Jeg elsker Trygve Skaug sine kloke ord og vendinger, og nå skal han være med i Hver gang vi møtes.

Jeg gleder meg til høsten. Det gjør jeg forresten alltid, sikkert fordi jeg er septemberbarn. Helt siden jeg var lita jente så har jeg hatt det best med meg selv når lufta blir skarpere.

Da senker roen seg, og jeg tenker like klart som høstlufta. Da slipper jeg å gå lettkledd, jeg kan parkere gressklipperen, jeg kan tenne lys, og jeg kan være litt mer usynlig når jeg går kveldstur.

Løvet gnistrer i akkurat de fargene som jeg liker best, og i dag satt plutselig rødstrupen der hvor Milla, hunden min, hviler. Jeg har samlet steiner fra turene våre, og bygget en bitteliten varde under treet. Hver gang jeg går dit så er varden revet overende, og nå skjønner jeg hvorfor.

Det er rødstrupen som gjør det, og jeg tipper at rødstrupen er Milla i forkledning. Det er typisk henne å spille meg et puss.

Snart skal jeg henge opp masse godt til fuglene over hodet hennes, og tanken på at det myldrer av liv akkurat der, den er fin.

Jeg har vært på vei hjem helt siden jeg dro. Jeg tror det betyr at jeg begynner å finne meg selv, og det er kanskje på tide. På jobb har jeg funnet meg selv for lenge siden, jeg vet hva jeg brenner for, der er jeg trygg, men alt er på en måte lettere i forkledning. Når jeg er lettkledd, eller avkledd, og bare meg selv – det er da jeg noen ganger har vært ille ute.

Heldigvis har jeg vokst fra tvangrutiner fra barndommen, som å gå på do hundre ganger etter at jeg hadde lagt meg, i tillfelle det var noen dråper igjen i blæra. Prestasjonsangsten som ga meg spiseforstyrrelser er en saga blott, og mine dysmorfofobiske tanker er under kontroll.

Jeg tenker at jeg har lært masse av dette, og at jeg på den måten har opparbeidet meg et åpent sinn som gjør at jeg er lydhør og mottakelig for det som andre bærer på. Til tider for åpent, i følge mine reflekterte barn, for noen ganger er de klokere enn meg. Jeg tror nemlig det beste om folk inntil det motsatte er bevist, og da lukter det svidd hvis ungene får rett.

Det luktet også svidd den gangen vi smugrøyket og satte fyr på skogen bak huset (det er lenge siden). Vi våget ikke å fortelle at det brant, men det hjalp selvfølgelig ikke å tie det ihjel.

Etter å ha etterforsket saken fant de fyrstikkeska i lomma mi.

Jeg har trua på åpenhet og ærlighet, og det skyldes delvis denne hendelsen. Jeg måtte bikke 50 før det løsnet, så det har sannelig modnet en stund. Ved å dele mine tanker så oppdaget jeg at jeg ikke er alene om å føle det jeg føler. Det visste jeg ikke før, men nå vet jeg det.

Åpenhet gir åpenhet tilbake.

Maria Mena skal også være med i årets sesong – henne beundrer jeg, særlig med tanke på at hun våger å dele av sitt innerste med oss.

Hvis du bærer alt alene, så blir det til slutt for tungt. Det er helt i orden å lesse noe over på andre, så kan man bære litt hver. Du behøver heller ikke å fylle sekken til randen, for mye av det vi bekymrer oss for kommer aldri til å skje.

Det er helsefremmende å øse ut noe av det som skvulper rundt på innsiden – det gjør jeg stadig vekk – men målet er ikke at blæra skal være tom, som i mitt tilfelle.

Hun rommer ganske mye – hvis jeg bare gir henne sjansen.

Jeg er forresten meget fornøyd med den tittelen jeg fant opp til meg selv da jeg fikk ansvaret for alt som har med urin å gjøre på jobb. URINLEDER  –  det er det nærmeste jeg kommer en lederstilling, for jeg vil helst være på golvet.

Jeg har ikke tjent ei krone på bloggen min, men jeg har blitt rik likevel. Først og fremst så er det befriende å skrive; det er befriende å balansere på en knivsegg mellom personlig og privat.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det er hårfin beregning, og noen ganger ramler linedanseren av lina.

Jeg har ramlet og reist meg noen ganger, men du verden så modig jeg har blitt på de fleste områder – bortsett fra når det blir snakk om sang og teater.

Jeg strekker meg til å skrive, og er stolt over at en av mine tekster er tonesatt og har havnet på Spotify:

Det trodde vel ingen, da jeg som sjetteklassing nærmest ble tvunget inn i rollen som Jesper, en av røverne i Kademomme By. Jeg blånektet å snakke, det er sant – jeg nektet til jeg ble blå i trynet.

Jeg slapp, men unnslapp ikke helt, for jeg måtte jo ha en rolle. Det endte med at jeg ble papegøye, for da kunne jeg tre ei strømpebukse over hodet. Dermed kunne jeg opptre anonymt, og bruse med fjærene uten at noen visste hvem jeg var. Eselet og kamelen var allerede opptatt, så da ble jeg papegøyen fra Amerika.

“Jeg er en papegøye fra Amerika, der ble jeg født for veldig lenge siden.

Jeg snakket ikke da, men papegøye-mamma sa:

Du lærer nok å snakke litt med tiden.”

Nå er det mange som vet hvem jeg er, for jeg har valgt å være åpen. Jeg har blitt kjent med mange fine folk, og jeg har funnet ut at de aller fleste av oss tenker de samme tankene. Vi tror at vi er alene, men det er vi heldigvis ikke.

Jeg er stolt over at jeg våger å trå varsomt over terskelen til andre, eller trampe i klaveret, for den som intet våger intet vinner.

Jeg har passert 50, og har liksom ikke tid til å ikke våge.

Jeg sliter ofte med tanken om å ikke være bra nok, fin nok, god nok, sprek nok, flott nok. Jeg har alltid båret på dette, helt siden barndommen, og jeg vet ikke hvorfor.

Jeg vet at jeg heller burde omfavne meg selv og si som enkelte av mine venninner sier:

Take it or leave it 🙂

Jeg har alltid vært en sårbar sjel. Jeg har lett for å sette meg inn i følelser som andre bærer på, og det er oftest en velsignelse – men noen ganger en forbannelse. Radaren tar inn alt for mange signaler, og da er løsningen å seile på etterdønningene av havbåra.

Det burde alle prøve, for å være i sitt rette element fungerer som en renselse, og etterpå er jeg god som ny.

Jeg hadde forresten enda en rolle i skuespillet. Ettersom jeg nektet å spille en av hovedrollene så måtte jeg også være trikkekonduktør, i tillegg til å opptre i parken. Den dagen reiste alle passasjerene gratis, for konduktøren hadde mageknip, og gikk ned i knestående – akkurat så lavt at ingen kunne se ham fra salen.

Da lærte jeg at det lønner seg å spille hovedrollen i sitt eget liv. Jeg lærte det på barneskolen, men det er først nå jeg virkelig forstår det.

Ting tar tid, og heldigvis har jeg medfødt humoristisk sans.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Å skrive er for meg noe av det fineste som finnes, og Løkta er det diktet som står mitt hjerte aller nærmest. Lite ante jeg om hva som skulle skje videre.

Jeg skulle vært der, for jeg er stor fan av alle fire, og særlig han som spiller saksofon – men han var heller ikke der 🙂

Bare se her:

Steinar Krogstad, Skjalg Raaen, Morten Skaget og Unni Helen Hattmyr.

Unni har tidligere fått hjelp av Charlotte Stav, det er hun som har skrevet notene, og sangen har blitt framført både under Hitterkveld og på Frøyawards 2018.

Nå altså i ny prakt.

Det startet med at Terje Sletta tagget henne i et facebook-innlegg som omhandlet kompdager i Nidaros Studio. Dette er et tilbud for ikke-etablerte musikere som ønsker å gi ut musikk, så nå har Unni skrevet historie og jeg har skrevet teksten.

Det ble til musikk i våre ører – takket være denne gjengen.

Hun lyser av stolthet, og er muligens litt starstruck.

Jeg har mye å takke henne for, for uten henne så hadde ingenting skjedd. Jeg visste absolutt ingenting om dette – før etter innspillingen.

Jeg padlet intetanende til Rabben Marina ( som forøvrig anbefales på det varmeste) sammen med ei venninne som Unni og Terje hadde alliert seg med, og ble overrasket med denne gaven.

For det er en stor gave, dette.

Alt som har skjedd etter teksten skal hun ha æren for, og det er en glede å samarbeide med henne. Hun har bidratt til å skape ordene om til magi, og jeg er takknemlig for at både hun og musikerne hele veien har hatt respekt for teksten.

Den drukner ikke i musikken, for den fremheves. Musikken understreker betydningen av ordene, og til sammen blir det gull, selv om vi nok aldri kommer til å selge til gull.

Det er heller ikke målet, for målet er å følge sine drømmer. Det er det som er rikdom, for begge har andre jobber som sørger for smør på brødskiva.

Nå skal sangen gies ut på Spotify og andre strømmetjenester, og det skjer den 14. august.

Alle bildene fra Sletringen er tatt av Knut Reitan. Han og fruen, de er bosatt på Titran (heldiggrisene), tok oss gjestfritt med i båt ut til fyret i mitt hjerte. Unni, som er fra Flatanger, minner meg på at at andre mennesker kanskje har andre løkter og fyr som betyr mye for dem, og det er bare fint, for da kan de gjøre tekst og melodi til sin egen om de vil.

For meg er det Sletringen Fyr, mens andre ser lys i mørket et annet sted. Når det er sagt, så er løkter langs leia noe av det vakreste og tryggeste som finnes. Jeg elsker disse lyspunktene,enten det er lys i dem eller ikke.

De er et symbol å navigere etter, og det behøver alle i blant.

Jeg liker tanken på at sangen om noen dager er fri til å leve sitt eget liv. Da er den fri som fuglen, og kan fly vidt omkring, eller den kan ta et hvileskjær på svaberget.

Sangen er også til ære for den pjuskete fuglen som mestrer kunsten å gå inn for landing, til og med når båra er høyere enn himmelen. Til og med når vinden rusker så mye i den lille kroppen at tanken på et perfekt nedslag er utenkelig, så gjør hun det likevel, for det er dette som er hjemme.

Det er hit hun skal, for det er her hun har hjertet sitt.

I går var jeg urolig og rastløs; visste ikke helt hvordan jeg skulle gripe dagen – men det visste Mona.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Hun følte det nok på seg, for vi er nære venninner. Plutselig tikket det inn en melding med spørsmål om jeg hadde planer for dagen. Det hadde jeg ikke, annet enn at jeg lengtet til havet, og så smått hadde begynt å forberede padletur til Sletringen Fyr.

Vi har ikke møttes på lenge, og jeg har savnet henne skikkelig, så selvfølgelig var svaret ja. Hun ba meg ta med sovepose og liggeunderlag, slik at jeg kunne få følelsen av ekte rorbuferie.

Et uimotståelig tilbud, for hvem kan motstå omgivelser og gjestfrihet som dette?

Det kverner i hodet for tiden, så jeg benyttet anledningen til å filosofere litt underveis.

Mona benyttet anledningen til å skape liv og røre og gode sommerminner.

Minner som vi heldigvis deler.

Vi kaklet om alt mellom himmel og jord – det var så etterlengtet.

Havet er lykka i livet, så vi måtte selvfølgelig bade.

Å bade er balsam for kropp og sjel, og jeg foretrekker helt klart saltvann.

Det er så trygt og godt å være inntullet i tang og tare. Det føles som dyna mi hjemme.

Vi samlet trimpoeng og øyeblikk som er gull verdt.

Se opp for løse fugler.

Mona fortalte om en fugl langs løypa som hun var litt redd. Redd en fugl??  – rakk jeg (litt spydig) å si,rett før en tjyvjo med mord i blikket stupte ned for å ta meg.

En målbevisst rakker som fikk meg til å skjønne hva hun snakket om.

Jeg tror alltid på det hun sier, det er ikke det, men denne gangen trodde jeg hun overdrev en smule.

Jeg gikk i dekning ved Marenstua. Ikke rare stua, men der var det takk og lov åpent hus. Dermed ble jeg bønnhørt for andre gang denne dagen.

Hos Mona er det alltid åpent hus, og der vet jeg at jeg alltid er velkommen.

Skål for at vi er venner, og takk for et kortreist eventyr.

Blandet på slump, men det smakte himmelsk.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Dette bildet er tatt på Mausund, men for noen dager siden gikk jeg til Besselvassheia, Frøyas høyeste punkt ( så lenge det varer). Jeg gikk i egne tanker, og hoppet fra stein til stein fordi det var så bløtt i marka.

På tur tilbake sto det plutselig to damer foran meg, to damer i sin beste alder, og de spurte meg om det var langt igjen. Nja, et stykke, og løypa har vært lettere å gå enn akkurat i dag, men rundt neste sving ser dere toppen og den røde postkassen lovet jeg.

De hadde det ikke travelt i det hele tatt, og vi sto der og pratet i en halvtime. Det er nesten utenkelig, særlig med tanke på at jeg er elendig på småprat. Først hjalp jeg den ene av dem med å laste ned trimpoeng-appen, deretter nevnte den andre at hun hadde sett ansiktet mitt før, og så innrømmet begge to at de hadde lest bloggen min opptil flere ganger.

Jeg innrømmer at det er smigrende.

Det endte med at jeg ikke rakk å hente trimpoeng ved postkassen i Stutvassdalen, for jeg skulle i bursdag klokka 17, men damene er tilgitt.

Særlig snakket vi om psykisk helse. Vi snakket om alt mellom himmel og jord, og alle tre mente at kropp og sjel henger sammen. Jeg har vært åpen om det på bloggen, og de våget å åpne seg for meg.

Derfor ble det en stjernestund.

Jeg fikk også en tankevekker i går, da ei som jeg er facebook-venn med la ut bilder av seg selv og den nye strikkegenseren sin. Genseren var nydelig, jenta er nydelig, men det var ordene som traff.

Alltid er vi så kritiske mot oss selv; nesten alltid sier stemmene i hodet at vi ikke er bra nok.

Bra nok for hvem?

Hvorfor var jeg ikke fornøyd med meg selv da jeg var tjue år og fastere i fisken?

Fordi jeg ikke visste bedre.

Hvorfor tror jeg at jeg ikke er flott nok nå som jeg er midt i livet, og liksom skal vite bedre?

Det er vankelig å finne svar, for svaret ligger sikkert hos meg selv. Jeg har så lenge jeg kan huske vært veldig selvkritisk og perfeksjonistisk, bare ikke når det gjelder hagen. Ugresset får stort sett vokse fritt, for jeg vil heller bruke tiden min på å luke vekk uregjerlige tanker.

Men de er standhaftige som løvetanna tankene mine.De trenger seg opp og fram, men det er kanskje bra, for å løfte ting fram i lyset hjelper mot det meste.

Da sprekker til og med trollene.

Jeg synes det er vanskelig å leve opp til alle kravene som jeg stiller til havets datter. Jeg legger nok lista alt for høyt. Det er beintøft til tider, og ganske utmattende. På den måten er jeg ikke et forbilde, men jeg håper at jeg kan være et forbilde gjennom å vise min sårbarhet. Jeg søker alltid mot havet i slike stunder, og ettersom jeg søker dit ganke ofte – ja, så sier det kanskje sitt.

På tur ut til Svalbalen hører jeg alltid lyden av havbåra. Når jeg går tilbake hører jeg bare stillheten. Det betyr at båra og jeg har blitt ett.

Jeg vet at det høres merkelig ut, men for den som er glad i naturen er det den mest naturlige sak i verden.

Jeg elsker Frøya av hele mitt hjerte, og innerst inne så vet jeg at man må være glad i seg selv for å kunne si ja til andre.

Det er av og til vanskelig å knekke den koden, selv for ei som er midt i livet.

(Foto: Jan-Egil Eilertsen)

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

– Haldis Moren Vesaas –