Flyg avsted

flyg avsted

æ e her

men i hjertet e æ med

Flyg avsted

å, flyg avsted

ut i ville vakre verden

avsted

– Åge Aleksandersen –

 

 

Ålesund innfridde, og viste seg fra sin beste side. Vi har kjørt flyttelass, for min eldste skal studere der. Jeg utleverer dem aldri i bloggen, hverken gjennom tekst eller bilder, så dette blir en beretning fra MITT ståsted.

Det er høst, og bladene skinner som gull.

 

 

Ålesund bader i vakker solnedgang, og er en by helt etter min smak, for det er hav på alle kanter. Vi gikk mellom fire og fem hundre trappetrinn opp til utkikksplatået på Aksla, og det betalte seg, for da fikk vi se Jugendbyen fra oven.

 

 

Jeg er ikke spesielt opptatt av arkitektur, men la merke til at byen er full av staselige bygninger. Byen er også full av turister på denne årstiden, så jeg forsto ikke et kvekk. Noen hadde burka, andre hadde fargerike hatter, men tyskerne var i flertall, for ved brygga lå et cruiseskip som hadde sluppet ut en horde av sistnevnte.

Sprechen Sie Deutsch?

Nein. Jeg har glemt alt jeg lærte på videregående, bortsett fra preposisjonene, an, auf, hinter, in neben, uber, unter, vor und zwischen, som jeg ikke har bruk for.

I alle fall ikke når de er tatt ut av sammenhengen:

 

 

Tidligere på dagen stakk vi innom en kinarestaurant for å spise, for telefonen min sa at vi hadde gått over 10 000 skritt, og da blir man sulten. Intensjonen min var å spise ekte, norsk sikringskost for eksempel saltfiskball, når jeg først var i Ålesund, men jeg mistet retningssansen og endte altså i Kina. Da vi kom inn i restauranten utbrøt en fra mitt følge:

OJ, HER VAR DET MANGE KINESERE!!

Jasså, sier du det?

 

 

Jeg er ikke en overbeskyttende hønemor, men jeg er opptatt av å hjelpe dem på vei, sånn at de kan fly avsted, og lande der de selv ønsker å være. Mitt mål har vært å gjøre dem så trygge at de våger å fly ut i verden, selv om akkurat JEG er hjemmekjær som få. Jeg er bevisst på å ikke hindre dem i å utfolde seg fritt, for deres liv er deres valg.

Da har jeg liksom gjort mitt, og mer kan jeg ikke gjøre, annet enn å ønske dem det beste.

De vet at de alltid er velkommen hjem.

 

 

” Æ har alltid visst at vingan villa bær dæ,

bort fra mæ, og at æ mått stå igjæn.

Har æ lært dæ nokka godt,

va æ ærlig i stort og smått,

og kain æ sei æ gjor mitt bæste

lille vænn “

 

Så lenge jeg gjør mitt beste, og de gjør sitt beste, så er det godt nok, og mer enn bra nok.

De er det mest dyrebare jeg har, men jeg eier dem ikke.

 

Det gjorde susen med en øl på toppen av Ålesund, for jeg vet å nyte livets små øyeblikk, selv om det er et snev av vemod bak brilleglassene. Selvfølgelig har jeg kledd meg i høstens farger, for høsten har alltid vært min årstid. Det er tiden for sjelefred og telys, men også en tid for å starte på nytt.

 

 

Jeg håper at jeg får sove like godt som denne selungen i natt,

 

 

og at jeg finner igjen svaberget mitt når jeg kommer hjem.

 

 

Vi besøkte Atlanterhavsparken med det samme vi var i byen, og der var det like mange fisk i havet som det var turister i gatene. Turistene hamstret lusekofter og troll, for det var souvenirbutikker overalt. I Ålesund ligger Norges smaleste hus, men det glemte jeg å ta bilde av, for jeg ble så fascinert av en hatt.

En bitteliten japaner hadde verdens største stråhatt på hodet, og den var full av paljetter.

Han blunket til meg, og sa:  海の娘

Jeg tror det betyr : Hei Havets datter.

 

Sønnen i huset kan mye om Japan og japansk kultur. Han har lyst til besøke landet, og jeg sier med bevrende hjerte: Reis! Opplev! Lær!

Men kom hjem til mamma etterpå.

 

 

Takk for nå Ålesund. Jeg kommer mer enn gjerne tilbake.

En vakker dag,

og før du vet ordet av det.

 

 

Du vet du har passert femti når du blir innkalt til mammografi. Tenk at det ruller en buss innom øyriket, med et så enestående tilbud.

Det er jeg glad for.

Heldigvis er jeg ikke sånn at jeg går rundt med bekymringer om sykdom, og redsel for at jeg selv kan rammes, selv om jeg vet at muligheten er der. Alle kjenner noen som har eller har hatt kreft, så det er ikke så uvanlig at noen får en sånn beskjed i fleisen.

Man skulle tro at når jeg jobber som kreftressurs og sykepleier, da er jeg ekstra engstelig, og på vakt, men sånn er det ikke for meg. Jeg blir heller ekstra takknemlig over å være frisk, så får jeg ta alt annet som det kommer.

Og det kommer kanskje aldri.

Inntil videre nyter jeg friluftslivets gleder, og bestiger stadig nye høyder. Jeg liker å få perspektiv på livet, og om jeg er riktig heldig så forblir jeg en friskus, for det meste handler om tilfeldigheter.

Jeg har skviset puppene i en sånn maskin for mange år siden, fordi jeg trodde at noe var galt, men alt var i orden. Det eneste som ikke var i orden var den arrogante legen jeg snakket med i etterkant, på sykehuset.

Det var til og med en kvinne, med egne pupper, men uten empati.

Hun behandlet meg dårlig, og når puppene attpåtil kom i klem, og ble flate som pannekaker, så hjalp det ikke akkurat på selvfølelsen. Etterpå ble jeg sendt inn til en ny lege, en mannlig sådan, som sa at jeg måtte kle av meg på overkroppen. Sett i ettertid så tror jeg at han gjorde det bare for å ta en titt, for det var en ekkel type. Jeg VET at det var sånn, for sånt vet man. Det merkes på kroppen. Jeg er 100% sikker på at han tafset.

#metoo

Hadde det vær nå så hadde jeg gitt ham et realt ballespark. Det er helt sant. Den kvinnelige legen skulle fått en kilevink hun også, for den følelsen hun ga meg var like vond.

Hvert år har vi svenske medisinstudenter som vikarer hos oss. Jeg vet ikke hva det er med disse svenskene, men de har en innebygget respekt og høflighet som det ikke finnes maken til. Det er ikke en tilfeldighet, for det skjer hvert eneste år, og jeg tenker at det er en av de viktigste egenskapene du kan ha som helsearbeider.

Hadde jeg vært tjue år så skulle jeg ha lagt an på en av dem, og bedt ham om å bli turnuslege på Frøya. På Frøya har vi det så bra at han garantert hadde endt opp som fastlege.

Forresten, det er sant, jeg har jo allerede verdens beste kjæreste. Han reparerer ikke mennesker, men biler, og det er bra, for jeg har ikke peiling på bil. 

Jeg krysser fingre for at Mammografien forteller meg at jeg er frisk som en fisk!

 

Jeg har jobbet i helga, og besøkte en eldre dame som ikke hadde sett meg på lenge. Hun serverte et gullkorn:

Er det duuuuu??? Nå er det lenge siden du var her. Jeg trodde at du hadde gått av med pensjon.

 

Herre min hatt, det er helt greit å bli innkalt til mammografi, men den gått av med pensjon-meldingen var rosinen i pølsa.

 

EN HIMMEL FULL AV STJERNER

 

Jeg raste ned i nattens mulm og mørke,

sånn akkurat før blekket rakk å tørke,

en bitte- bitteliten stjernestund,

og jeg er ganske stolt i bunn og grunn.

 

Pilotfrue og jeg var ganske nære,

men lille meg har ennå litt å lære,

av Sophie og Andrea og de andre,

da er det jamen godt vi har hverandre.

 

For kan det være lurt å spørre dem,

om hvordan havets datter skal gå frem,

om hun vil oppnå like stor suksess,

det må da kunne være mulig det?

 

Men hun er sjelden lettkledd denne dama,

og styrer unna alt som heter drama,

har Havets datter virkelig en sjanse,

hun er jo ikke med i ” Skal vi danse “

 

Min psyke kjører ofte karusell,

så kanskje noen leser likevel,

og kanskje vil de kjenne seg igjen,

og tenke: ja, jeg er jo en av dem.

 

Jeg satser heller på min åpenhet,

og kjører på med lettkledd ærlighet,

å sprade freidig rundt i bare truse,

det gjør jeg ikke engang her i huset.

 

Og sminke kan jeg ikke skrive om,

for sminkepungen min er nesten tom,

å fylle den med ord er bedre det,

for vakre ord blir garantert suksess.

 

Jeg skriver heller nye dikt og slikt,

og kanskje når jeg toppen sånn på sikt,

da kan jeg gjøre blogg til levebrød,

for bloggere de lider ingen nød.

 

 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg leser bloggen til Sophie Elise, Kona til og Pilotfrue, og jeg liker å følge alle tre. Jeg flyr opp og ned på blogglista, og av og til, en sjelden gang, er jeg så nær at jeg nesten kan ta på dem. Den personlige rekorden er fjortendeplass. Jeg er ikke så veldig glad i å ta på folk, så det hoder med et hei.

Men det er stas!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg digger denne gjengen. Et lite knippe damer i sin beste alder, og ei av dem er til og med brud for anledningen. Det var dalagubb bak oss, så bildet ble nesten litt trolsk, som i Troll til Kjerringer.

Dette er Strikkeklubben Stiv i Maska.

Vi er flinke til å finne på sprell for hverandre, så også denne gangen, men det er en annen historie, som hører brudeparet til. Jeg kan røpe at vi arrangerte en ekstra vielse, der vi selv var rosa brudepiker med blomsterkrans i håret. Det var en kostelig opplevelse, som ga dem to fluer i en smekk.

Det ble både borgerlig og “kirkelig” vigsel, for å si det sånn 🙂

Vennskap er en dyrebar gave. Jeg er ikke glad i blomster ( det høres sikkert merkelig ut ), men jeg elsker å dyrke vennskapene mine.

Se, som vi blomstrer alle fem, men særlig hun i midten, bruden Ann- Iren.

Noen av oss er ulike som natt og dag, men det finnes jo en blomst som heter dag- og nattfiol, eller noe i den dur, så derfor kler vi hverandre likevel. Vi utfyller hverandre, og sammen er vi kaos, særlig når vi drar på hyttetur. Midt i dette kaoset så har vi en slags rangordning, i tilfeldig rekkefølge.

STUEPIKEN ( Bente ) rydder og ordner, og sørger for at alt er på stell til neste dag. Det er hun som lader kaffetrakteren, og hun har alltid med seg egne kleshengere, sånn at hun kan holde orden på klærne sine.

ASKEPOTT ( Siv-Tove ) bærer inn ved og fyrer i ovnen. Det er hun som blåser liv i glørne, og sørger for at vi holder varmen, for hytta er litt golvkald, og golvet knirker når vi går.

INNEJENTA ( meg ) er hun som legger seg tidlig, og som bor på kammerset innenfor de andres soverom. Hun liker å sove alene. Hvilken funksjon hun ellers har vites ikke.

ROTHØNA ( Ann- Iren ) roter. Hun hiver garn og strikkepinner rundt seg, og trives midt i kaoset av garnnøster og gærne venninner. Hun har strikket tøfler til oss.

LANGBLUNKEN ( Mona ) legger seg sist og står opp først. Hun rekker så vidt å få blund på øynene før hun er klar for nye eventyr. Ingen har sjans til å henge på henne.

Vi tar alltid en Doktor Nielsen på fastende hjerte når vi er på hyttetur, for vi har hørt at det er bra for magen. Aldri ellers, men den ene helga i året gjør vi det sånn. Vi kaller Doktor Nielsen for fastlegen vår. Og hjemmestrikkede tøfler er bra, for da unngår vi å få urinveisinfeksjon. Mona strikker på et Rørospledd som aldri blir ferdig, og to av oss snorker. Heldigvis ligger de på samme rom.

Vi går på byen, men bare på dagtid.

 

 

Nå har vi altså feiret bryllup, og det var stor stas.

Jeg festet meg spesielt ved en linje fra denne dagen, og den er hentet fra en brudemarsj: 

 – Førr vi får lov av livet å leve i lag –

 

Hvor fint er ikke det? Å få lov av livet å leve i lag <3

Jeg smelter, og ønsker at jeg hadde oppfunnet den tekstlinjen selv. Jeg blir alltid grønn av misunnelse når noen skaper tekster som går rett inn i hjertet mitt. Hvorfor har ikke JEG tenkt på akkurat disse ordene, og koblet dem sammen til magi? Neida, jeg blir ikke irrgrønn av misunnelse, som gresset om våren, bare lysegrønn.

Mintgrønn, og det må jeg gjøre noe med, for jeg liker ikke pastellfarger noe særlig. Jeg vil skrive en oransje tekst, som ligger like lavt i terrenget som høstsola, sånn at du blir blendet. Alle som sitter bak rattet vet at høstsola blender og kan være nådeløs. Jeg har funnet ut at man må være nådeløst ærlig for å nå inn til den som leser. Jeg har brukt mange år av livet på å late som, og det gidder jeg ikke mer.

Vi venninnene har også fått lov av livet å leve i lag, og det er jeg veldig glad for. 

– Vi e vænna førr livet, sånne er gode ¨å ha –

Halvdan Sivertsen er det eneste mannebeinet som fikk blande seg inn i dette selskapet ( bortsett fra brudgommen da – og noen til ),  for jeg liker tekstene hans.

Halvdan er en dyktig formidler.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lykka er et streif

et flyktig kyss fra

en sommerfuglvinge

et bølgeslag

som treffer land

 

Det er bare sånn jeg kan beskrive det; som et bittelite øyeblikk, et slag i mellomgulvet, før sommerfuglen flyr videre, og før bølgen trekker seg tilbake dit den kom fra.

Ingen er lykkelig hele tiden. Det går ikke an. Glad og fornøyd, men ikke ut til fingerspissene lykkelig. Det lille streifet av lykke rammer bare av og til, og det er umulig å holde på følelsen særlig lenge, men det som er så fint er at jeg lever veldig lenge på etterdønningene. Jeg kjenner sommerfuglvingeslaget lenge etter at sommerfuglen dro.

Bølgene hvisker ut spor i sand, sånn at jeg kan begynne på nytt. Bølgene slutter aldri å bølge. Det er derfor havet virker beroligende på meg, for bølgeskvulp representerer trygghet og bestandighet.

Lykkefølelsen slår til når jeg minst venter det, eller om jeg hører en spesiell sang. Lykka sildrer gjennom kroppen når jeg spiser rips med vaniljesaus, eller når Milla  ( Voff! ) vekker meg midt på natta, bare for å forsikre seg om at jeg er på soverommet. Hun har lært seg å åpne dører, og det gjør hun ganske ofte – ca klokka 02.00. Good Girl 🙂

Da sover vi mye bedre etterpå begge to.

I kveld skal jeg bade i havet, på floa. Etterpå skal venninna mi og jeg ha ei stjernestund i naustet hennes. Vi har lovet hverandre å dele ei flaske øl, og på etiketten står det:

Good Girl`s  🙂

Alle gode ting er tre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg blir sliten når det skjer for mye rundt meg, til og med når det som skjer er morsomt, så i dag har jeg en skikkelig blåmandag.

Full fres på jobb etter ferie, og ei helg krydret med Frøyafestival, holder i massevis kjenner jeg. Rock`n Roll fiskeboll to netter til ende, det blir nesten for mye av det gode, selv om jeg er glad i fiskeboller. Det er ikke regnværet si skyld at jeg er daff til sinns, for nå skinner sola igjen, og jeg er i gang med å vaske huset – på en mandag, selv om jeg ikke orker. Jeg MÅ liksom gjøre det i dag, for da er det unna veien. Jeg tåler ikke at ting hoper seg opp når jeg blir sliten, så da gjør jeg vondt verre med å henge i stroppen fra morgen til kveld.

Det blir jo så godt å legge seg i rent sengetøy etterpå. Da har jeg ryddet mye unna veien, sånn at jeg har plass til å gruble mer.

Pjuh….det er slitsomt.

Jeg har antennene ute, og tar inn hele verden om jeg vil, men det vil jeg ikke, for da blir det alldeles for mye for meg. Jeg orker ikke å lese om jordskjelv, flyktningekatastrofer og andre katastrofer, for da kommer det en tsunami av følelser hit, og inn  på soverommet mitt. Her inne, i min egen seng, vil jeg helst være i fred, og da vil jeg mye heller drømme søte drømmer, enn å ha mareritt i våken tilstand. Det er sikkert egoistisk å stenge det ute, og det er samtidig så fjernt for meg det som skjer i resten av verden, at derfor ender det alltid med at jeg reagerer mye mer når ei jente på 12 blir drept her hjemme.

Det blir mer nært og kjært på en måte, og så skremmende virkelig.

Mine antenner har lett for å ta inn alle slags stemninger og sinnsstemninger, særlig andres. Hvis noen har slått på nødpeilesenderen så tar jeg inn signalene tvert, men det er ikke alltid jeg kan være til hjelp, og det kan være frustrerende nok i seg selv.

Det er ikke noe enestående i være sensitiv, for de aller fleste har antennene mer eller mindre på vakt, det er bare det at noen ganger føler jeg at jeg er på vakt 24/7. Jeg burde hatt overtidsbetaling i følge arbeidsmiljøloven, eller tatt en dag fri innimellom.

Det er helt perfekt å trekke seg tilbake til sneglehuset en gang i blant, for det hender det at jeg gjør, med god samvittighet, selv om den noen ganger er dårlig.

Gid jeg kunne bli flinkere til å tolke mine egne signaler, sånn at jeg kan lese meg selv som en åpen bok – fra perm til perm.

Noen ganger når jeg blar tilbake, fordi jeg har glemt hva jeg leste, så forstår jeg mer enn jeg gjorde før. Det går opp et lys, og da er det lettere å se hvorfor jeg er der jeg er akkurat nå. Det var lyset som viste vei.

Jeg er min egen veiviser.

I dag tidlig kjentes det ut som om jeg dro en diger stein etter meg på vei til jobb, helt uten grunn, for jeg har ingenting å sette fingeren på for tiden. Jeg har det godt på alle plan, og jeg har nettopp ladet batteriene. Jeg gikk rett og slett på en smell, en blåmandag, men blåtimen kan være fin som dere vet, hvis man snur på flisa og gjør det beste ut av hvert eneste minutt.

Håpet er lyseblått, og blått er havets farge. Jeg elsker havet, og i går fant jeg fine blåskjell som jeg ikke spiste, for der går grensa. Jeg spiser ikke sjømat, bortsett fra fisk. Det er forresten bra jeg bare er sensitiv, og ikke høysensitiv, for det kom en krabbe og beit meg i tåa.

Er blåskjell naturell godt, eller må den dynkes i hvitløk? Nå kan jeg ikke spørre hele Norges matmor heller, for hun er død 🙁  Jeg tror jeg må kjøpe en dusk med kruspersille for å hedre hennes minne.

Jeg kjente henne jo på et vis. Hun lærte meg å lage mat fra bunnen av, noe man ikke skulle tro, for jeg lager nesten aldri mat fra bunnen av. Det hender til og med at jeg kjøper ferdig pizzabunn.

Men aldri Grandiosa, for jeg vil toppe det hele selv.

 

 

 

 

 

 

TAKK

Bjelleklang, bjelleklang,

over land og strand,

hør på bjellens muntre klang,

og Heines rockesang,

SKÅL!

Bjelleklang, bjelleklang,

over mo og myr,

når kontrabassen drar i gang,

da blir jeg helt på styr.

Det klinger over øya en munter melodi,

og de som får den ære, ja, det er faktisk VI.

Bjelleklang, bjelleklang,

hjertet går amok,

dette er musikkmagi,

og jeg får aldri nok.

 

Jeg priser meg lykkelig over at jeg droppet vorspiel i går, for denne dama kjenner tydeligvis sin besøkelsestid. Jeg ble blåst av banen rett og slett, for makan til fyrverkeri!

Det må bare oppleves.

Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke droppet sjenansen og gikk bort til to av gutta etter konserten, for å fortelle hva jeg mente om teltmøtet, og for å ta en selfie med dem. Heine Totland og kontrabassisten sto nemlig utenfor, i sivil, og jeg gikk rett forbi.

Det skulle jeg aldri ha gjort.

Jeg fikk et blinkskudd likevel, som jeg la ut på instagram. I dag oppdaget jeg at bildet har blitt repostet, og det er stor stas, for jamen var det ikke mannen med kontrabassen som gjorde det.

Nå har jeg kastet sjenansen over bord, og booket dem på utescenen til neste år.

Jeg har fikset en skriftlig avtale 🙂

 

 

 

 

Vi som satt på første rad ble kalt for bjellesauer, fordi vi gikk foran som et godt eksempel sikkert, og møtte opp tidlig. Neste år skal jeg ringle så mye med bjellene at hele Frøya kommer for å høre på det som mange gikk glipp av i år.

Jeg skal vise vei.

 

Heine Totland Rock & Roll Circus, og sirkus ble det.

Ingen nevnt, ingen glemt, heter det, men jeg nevner dem likevel, for makan til trøkk. Det er så artig når spilleglede og energi smitter over på publikum. Det er DA det blir fest for alle pengene, og det er bare DA at hjertet banket i takt med rockefoten. Det merkes når musikere spiller med glede, hjerte og sjel, og ikke bare lirer av seg låt etter låt.

 

Vær så snill og kom tilbake.

Hilsen bjellesauen på første rad.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har dårligere padleteknikk, og jeg er svakere på alle vis, så det er sjelden vi padler side ved side. Det gjør ingenting, bortsett fra når jeg har stått opp med feil fot, for jeg liker å danne baktropp.

Når jeg blir overopphetet så tar jeg bare et bad, for da blir jeg ren og forfrisket.

Etterpå padler jeg videre med et smil.

 

 

Da vi padlet i går så funderte jeg over dette med god og dårlig ledelse. Jeg tror at en god leder ser like mye bakover som framover. Ser han bare framover så aner han jo ikke om han har padlepartneren med seg eller ikke.

Ikke vet han om vi padler i samme retning heller.

 

Dette er overførbart til arbeidsplassen min, tenker jeg, eller hvilken som helst arbeidsplass. God ledelse er å vite hva som skjer på golvet. Da er tilstedeværelse et nøkkelord. Gode arbeidsteknikker kan læres, og gode holdninger sitter i ryggmargen. Da er det viktig at den ryggen vi ser foran oss er hel ved.

Når jeg har med en lærling eller sykepleierstudent ut i felt, så er det visse ting jeg vektlegger mer enn alt annet. 

– Respekt

– Høflighet

– Blikkontakt

– Tid

– Hygiene

Første bud er å hilse når vi tråkker inn i andre sitt hjem. Et godt, gammeldags hånddtrykk, ledsaget av blikkontakt. Sitt ned i fem minutter i stedet for å stå ved dørkarmen, og ta gjerne av ytterjakken, for da blir fem minutter plutselig til femten minutter, som ved et trylleslag. Tidsbruken er den samme, men da har vi tjent ti minutter som kommer alle til gode.

Vask hendene før du smører brødskiver som andre skal spise. Vask hendene etter at du har utført et stell, selv om du bruker hansker. IKKE ta telefonen midt i et sårstell, mens du fremdeles har hanskene på, for det har jeg sett en garvet pleier gjøre.

Det forplikter å være forbilder.

 

Jeg har forventninger til mine ledere. Jeg forventer at de ser oss, at de trår til når nøden er størst, at de gir konstruktive tilbakemeldinger, og peprer oss med ros når vi fortjener det. Jeg forventer at de ser like mye bakover som framover, for å være sikker på at vi padler sånn noenlunde i takt, og i samme retning.

Vi skal tross alt dra lasset sammen.

Jeg blir glad hvis lederen klarer å skille sak og person, for noen ganger er hønseflokken rykende uenig. Da blir ei fjær til fem høns, som om vi ikke er mange nok høner fra før.  Det er alt for få menn i omsorgsyrkene, i alle fall på golvplanet. Når det er sommer overøses vi av medisinstudenter, mange av dem menn, og da blir stemningen annerledes – og bedre, selv om vi har et utmerket arbeidsmiljø allerede.

Vi ønsker oss flere haner, sånn til hverdags, og ikke bare når det er fest.

Denne sommeren har gått som en lek. Jeg er takknemlig for fine fjellturer, mange padleturer, og strålende vær. Det var fint å begynne på jobb igjen, for jeg trives der, selv når fjærene fyker.

God ledelse, flotte medarbeidere, stå på-vilje, fleksibilitet, spontanitet, omstillingsevne, humor, kaos, sirlig orden, gjess som sperrer veien jeg kjører på ( Flytt dere! Posten ska fram ), sauer som aldri ser døden i hvitøyet, selv om de lever farlig. De rikker seg ikke, og jeg misunner dem litt, for tenk å være så trygg på seg selv.

Eller er de bare dum – som en sau?

I fjor smalt en tjeld inn i frontruta mi, i livets vår. Jeg ble helt på gråten, for den fikk ingen sommer. Likevel, selv om sånne hendelser ryster meg, så elsker jeg jobben min, for jeg er satt til å hjelpe både den som har gått seg vill, den som dør ung, og og dem som vagger midt i veien, og ser ut til å ha evig liv.

Alt dette tenker jeg på mens jeg padler i bakre rekke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg finner ofte diktperler på instagram. Farvel juli, du har vært varm og vakker, og jeg takker for alle fine stunder. Jeg er enig med denne dikteren, men jeg vet ikke hvem som har skrevet det.

 

 

I kveld padlet vi rundt Kvalværet. Det blåste 3 sekundmeter da vi la fra kai, men vinden løyet etter en stund, og det ble blikkstille. Vi fant ei sandstrand, og da måtte jeg selvfølgelig bade. På grunn av varmen så var jeg litt overopphetet, og derfor freste det da jeg vasset uti. Jeg trodde det var makrellstimen som laget lyd, eller terna, som stupte etter fisk, men det var visst meg.

Hva freser du for, sa makkeren min, sååå kaldt er det vel ikke? Sa han, som for anledningen var iført tørrdrakt.

Ikke rart han var varm i trøya.

 

 

Velkommen august. Jeg håper du blir like fin som juli. Dette fant jeg også på instagram. Jeg er usikker på hvem avsenderen er, men det er veldig, veldig fint.

Rent ut vakkert, for jeg elsker poesi.

 

 

Alle vet vel at jeg elsker høsten, med sine gyldne farger. 

 

 

Denne karen er heller ikke så verst. Jeg simpelthen elsker ham, selv om jeg sjelden sier det høyt.

Det er alt for store ord, så jeg våger nesten ikke, men noen ganger må man bare hoppe i det med begge beina først.

Med eller uten tørrdrakt 🙂