Full fres på jobb etter ferie, og ei helg krydret med Frøyafestival, holder i massevis kjenner jeg. Rock`n Roll fiskeboll to netter til ende, det blir nesten for mye av det gode, selv om jeg er glad i fiskeboller. Det er ikke regnværet si skyld at jeg er daff til sinns, for nå skinner sola igjen, og jeg er i gang med å vaske huset – på en mandag, selv om jeg ikke orker. Jeg MÅ liksom gjøre det i dag, for da er det unna veien. Jeg tåler ikke at ting hoper seg opp når jeg blir sliten, så da gjør jeg vondt verre med å henge i stroppen fra morgen til kveld.
Det blir jo så godt å legge seg i rent sengetøy etterpå. Da har jeg ryddet mye unna veien, sånn at jeg har plass til å gruble mer.
Pjuh….det er slitsomt.
Jeg har antennene ute, og tar inn hele verden om jeg vil, men det vil jeg ikke, for da blir det alldeles for mye for meg. Jeg orker ikke å lese om jordskjelv, flyktningekatastrofer og andre katastrofer, for da kommer det en tsunami av følelser hit, og inn på soverommet mitt. Her inne, i min egen seng, vil jeg helst være i fred, og da vil jeg mye heller drømme søte drømmer, enn å ha mareritt i våken tilstand. Det er sikkert egoistisk å stenge det ute, og det er samtidig så fjernt for meg det som skjer i resten av verden, at derfor ender det alltid med at jeg reagerer mye mer når ei jente på 12 blir drept her hjemme.
Det blir mer nært og kjært på en måte, og så skremmende virkelig.
Mine antenner har lett for å ta inn alle slags stemninger og sinnsstemninger, særlig andres. Hvis noen har slått på nødpeilesenderen så tar jeg inn signalene tvert, men det er ikke alltid jeg kan være til hjelp, og det kan være frustrerende nok i seg selv.
Det er ikke noe enestående i være sensitiv, for de aller fleste har antennene mer eller mindre på vakt, det er bare det at noen ganger føler jeg at jeg er på vakt 24/7. Jeg burde hatt overtidsbetaling i følge arbeidsmiljøloven, eller tatt en dag fri innimellom.
Det er helt perfekt å trekke seg tilbake til sneglehuset en gang i blant, for det hender det at jeg gjør, med god samvittighet, selv om den noen ganger er dårlig.
Gid jeg kunne bli flinkere til å tolke mine egne signaler, sånn at jeg kan lese meg selv som en åpen bok – fra perm til perm.
Noen ganger når jeg blar tilbake, fordi jeg har glemt hva jeg leste, så forstår jeg mer enn jeg gjorde før. Det går opp et lys, og da er det lettere å se hvorfor jeg er der jeg er akkurat nå. Det var lyset som viste vei.
Jeg er min egen veiviser.
I dag tidlig kjentes det ut som om jeg dro en diger stein etter meg på vei til jobb, helt uten grunn, for jeg har ingenting å sette fingeren på for tiden. Jeg har det godt på alle plan, og jeg har nettopp ladet batteriene. Jeg gikk rett og slett på en smell, en blåmandag, men blåtimen kan være fin som dere vet, hvis man snur på flisa og gjør det beste ut av hvert eneste minutt.
Håpet er lyseblått, og blått er havets farge. Jeg elsker havet, og i går fant jeg fine blåskjell som jeg ikke spiste, for der går grensa. Jeg spiser ikke sjømat, bortsett fra fisk. Det er forresten bra jeg bare er sensitiv, og ikke høysensitiv, for det kom en krabbe og beit meg i tåa.
Er blåskjell naturell godt, eller må den dynkes i hvitløk? Nå kan jeg ikke spørre hele Norges matmor heller, for hun er død 🙁 Jeg tror jeg må kjøpe en dusk med kruspersille for å hedre hennes minne.
Jeg kjente henne jo på et vis. Hun lærte meg å lage mat fra bunnen av, noe man ikke skulle tro, for jeg lager nesten aldri mat fra bunnen av. Det hender til og med at jeg kjøper ferdig pizzabunn.
Men aldri Grandiosa, for jeg vil toppe det hele selv.
Jeg priser meg lykkelig over at jeg droppet vorspiel i går, for denne dama kjenner tydeligvis sin besøkelsestid. Jeg ble blåst av banen rett og slett, for makan til fyrverkeri!
Det må bare oppleves.
Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke droppet sjenansen og gikk bort til to av gutta etter konserten, for å fortelle hva jeg mente om teltmøtet, og for å ta en selfie med dem. Heine Totland og kontrabassisten sto nemlig utenfor, i sivil, og jeg gikk rett forbi.
Det skulle jeg aldri ha gjort.
Jeg fikk et blinkskudd likevel, som jeg la ut på instagram. I dag oppdaget jeg at bildet har blitt repostet, og det er stor stas, for jamen var det ikke mannen med kontrabassen som gjorde det.
Nå har jeg kastet sjenansen over bord, og booket dem på utescenen til neste år.
Jeg har fikset en skriftlig avtale 🙂
Vi som satt på første rad ble kalt for bjellesauer, fordi vi gikk foran som et godt eksempel sikkert, og møtte opp tidlig. Neste år skal jeg ringle så mye med bjellene at hele Frøya kommer for å høre på det som mange gikk glipp av i år.
Jeg skal vise vei.
Heine Totland Rock & Roll Circus, og sirkus ble det.
Ingen nevnt, ingen glemt, heter det, men jeg nevner dem likevel, for makan til trøkk. Det er så artig når spilleglede og energi smitter over på publikum. Det er DA det blir fest for alle pengene, og det er bare DA at hjertet banket i takt med rockefoten. Det merkes når musikere spiller med glede, hjerte og sjel, og ikke bare lirer av seg låt etter låt.
Jeg har dårligere padleteknikk, og jeg er svakere på alle vis, så det er sjelden vi padler side ved side. Det gjør ingenting, bortsett fra når jeg har stått opp med feil fot, for jeg liker å danne baktropp.
Når jeg blir overopphetet så tar jeg bare et bad, for da blir jeg ren og forfrisket.
Etterpå padler jeg videre med et smil.
Da vi padlet i går så funderte jeg over dette med god og dårlig ledelse. Jeg tror at en god leder ser like mye bakover som framover. Ser han bare framover så aner han jo ikke om han har padlepartneren med seg eller ikke.
Ikke vet han om vi padler i samme retning heller.
Dette er overførbart til arbeidsplassen min, tenker jeg, eller hvilken som helst arbeidsplass. God ledelse er å vite hva som skjer på golvet. Da er tilstedeværelse et nøkkelord. Gode arbeidsteknikker kan læres, og gode holdninger sitter i ryggmargen. Da er det viktig at den ryggen vi ser foran oss er hel ved.
Når jeg har med en lærling eller sykepleierstudent ut i felt, så er det visse ting jeg vektlegger mer enn alt annet.
– Respekt
– Høflighet
– Blikkontakt
– Tid
– Hygiene
Første bud er å hilse når vi tråkker inn i andre sitt hjem. Et godt, gammeldags hånddtrykk, ledsaget av blikkontakt. Sitt ned i fem minutter i stedet for å stå ved dørkarmen, og ta gjerne av ytterjakken, for da blir fem minutter plutselig til femten minutter, som ved et trylleslag. Tidsbruken er den samme, men da har vi tjent ti minutter som kommer alle til gode.
Vask hendene før du smører brødskiver som andre skal spise. Vask hendene etter at du har utført et stell, selv om du bruker hansker. IKKE ta telefonen midt i et sårstell, mens du fremdeles har hanskene på, for det har jeg sett en garvet pleier gjøre.
Det forplikter å være forbilder.
Jeg har forventninger til mine ledere. Jeg forventer at de ser oss, at de trår til når nøden er størst, at de gir konstruktive tilbakemeldinger, og peprer oss med ros når vi fortjener det. Jeg forventer at de ser like mye bakover som framover, for å være sikker på at vi padler sånn noenlunde i takt, og i samme retning.
Vi skal tross alt dra lasset sammen.
Jeg blir glad hvis lederen klarer å skille sak og person, for noen ganger er hønseflokken rykende uenig. Da blir ei fjær til fem høns, som om vi ikke er mange nok høner fra før. Det er alt for få menn i omsorgsyrkene, i alle fall på golvplanet. Når det er sommer overøses vi av medisinstudenter, mange av dem menn, og da blir stemningen annerledes – og bedre, selv om vi har et utmerket arbeidsmiljø allerede.
Vi ønsker oss flere haner, sånn til hverdags, og ikke bare når det er fest.
Denne sommeren har gått som en lek. Jeg er takknemlig for fine fjellturer, mange padleturer, og strålende vær. Det var fint å begynne på jobb igjen, for jeg trives der, selv når fjærene fyker.
God ledelse, flotte medarbeidere, stå på-vilje, fleksibilitet, spontanitet, omstillingsevne, humor, kaos, sirlig orden, gjess som sperrer veien jeg kjører på ( Flytt dere! Posten ska fram ), sauer som aldri ser døden i hvitøyet, selv om de lever farlig. De rikker seg ikke, og jeg misunner dem litt, for tenk å være så trygg på seg selv.
Eller er de bare dum – som en sau?
I fjor smalt en tjeld inn i frontruta mi, i livets vår. Jeg ble helt på gråten, for den fikk ingen sommer. Likevel, selv om sånne hendelser ryster meg, så elsker jeg jobben min, for jeg er satt til å hjelpe både den som har gått seg vill, den som dør ung, og og dem som vagger midt i veien, og ser ut til å ha evig liv.
Alt dette tenker jeg på mens jeg padler i bakre rekke.
Jeg finner ofte diktperler på instagram. Farvel juli, du har vært varm og vakker, og jeg takker for alle fine stunder. Jeg er enig med denne dikteren, men jeg vet ikke hvem som har skrevet det.
I kveld padlet vi rundt Kvalværet. Det blåste 3 sekundmeter da vi la fra kai, men vinden løyet etter en stund, og det ble blikkstille. Vi fant ei sandstrand, og da måtte jeg selvfølgelig bade. På grunn av varmen så var jeg litt overopphetet, og derfor freste det da jeg vasset uti. Jeg trodde det var makrellstimen som laget lyd, eller terna, som stupte etter fisk, men det var visst meg.
Hva freser du for, sa makkeren min, sååå kaldt er det vel ikke? Sa han, som for anledningen var iført tørrdrakt.
Ikke rart han var varm i trøya.
Velkommen august. Jeg håper du blir like fin som juli. Dette fant jeg også på instagram. Jeg er usikker på hvem avsenderen er, men det er veldig, veldig fint.
Rent ut vakkert, for jeg elsker poesi.
Alle vet vel at jeg elsker høsten, med sine gyldne farger.
Denne karen er heller ikke så verst. Jeg simpelthen elsker ham, selv om jeg sjelden sier det høyt.
Det er alt for store ord, så jeg våger nesten ikke, men noen ganger må man bare hoppe i det med begge beina først.
Det er noen som tror at jobben min kun består i å vaske de edlere deler. Så feil kan man ta, for det er et hav mellom skitt og pannekake. Et endeløst hav av mer eller mindre spennende oppgaver.
ROMPA MI
Blott her en dag var det en som spurte,
litt sånn på kanten – AT han turte!!
Har du studert og blitt sykepleier,
og nedlater deg til å bytte bleier?
Klart jeg steller og pudrer stomper,
skifter bleier og tørker romper.
NESTE GANG KAN DET VÆRE DEG,
SOM BEHØVER MIN HJELP!! – freste jeg.
Så la jeg til, med en mildere røst,
kanskje du også behøver litt trøst?
Her kan du få både omsorg og piller,
tilsyn på natta, klart at jeg stiller.
Jeg har i kofferten kunnskap og tæl,
tar lekende lett et sårskift på hæl.
Og har du litt trøbbel på andre steder,
kan du få hjelp av en urinleder.
URINLEDER er tittelen min,
jeg gransker med glede urinen din.
Og har du behov for å tisse på rør,
da er det rette kvinne du spør.
Jeg kjører gjerne kateteret opp,
gjennom et hull og inn i din kropp.
Stivner du til og tror du er død,
da hjelper jeg gjerne en herre i nød.
Men ypper du blir jeg rød i toppen,
for rompa er også en del av kroppen.
Ta deg en sviske og håp på det beste,
ellers så blir du kanskje den neste.
Jeg har min egen, lille visjon.
når jeg helper en surpomp med obstipasjon.
For jeg er litt av en menneskekjenner,
kanskje vi til og med ender som venner.
Da skal jeg fortelle deg hva det vil si å ha et helhetlig menneskesyn. Over en kopp kaffe, for kaffe gjør noe med både humøret og magen. Det har vi godt av begge to. Det er medisin i god kaffe, men den må være sterk, for det er jeg også.
Plutselig kommer det noen feiende inn i livet mitt, likt et løvblad som farer med vinden. Hvor kommer hun fra? Fra det treet som alltid har stått der, vindskejvt og trassig?
Sender hun et høstblad min vei for å fargelegge dagen?
Bente Bratlund skriver treffende ord:
STUNDOM
Stundom møter vi menneske
som hentar fram det beste i oss
Menneske som opnar for våre kjeldar
som lokkar fram våre fargar
som aukar varmen i våre liv
Stundom møter vi menneske
som ser bak skala våre
så vi gløymer vi har dei
og strålar fram i vår prakt
Menneske vi ber med oss etterpå
med takksemd
Dette er også et tema som går igjen i bloggen min. Dem jeg har rundt meg – den lille kjernen av nære venninner, for de er den familien jeg velger selv.
Og de har valgt meg.
Jeg synes at venninne er et fint ord, ett av de fineste og varmeste som finnes.
Venninna tar bladet fra munnen, og puster liv i det. Hun våger å være ærlig, selv om det svir. Hun er nær selv om hun er hoderystende uenig i mine avgjørelser. Hun rister fortvilet på hodet når jeg er på ville veier, men hvem andre venter på stien når jeg finner tilbake til meg selv?
Jo, hun.
Hun sier aldri: Hva var det jeg sa…..selv om hun sikkert har lyst til det, og selv om hun vet at jeg vet at det er det hun aller helst vil gjøre. Hun vil filleriste meg, men velger heller å sprette korka på skravlevinen.
Skravlevinen har stått og godgjort seg til det rette øyeblikket dukket opp. Korka har lengtet etter å smelle i taket, sånn at boblene og ordene kan fly avsted, og bli til en himmelsk hærskare.
Akkurat da svever vi på en rosa sky, og sånn svinger livet, som ei huske i medvind og motvind.
Jeg husker en episode fra da jeg var lita. Pappa, og faren til søskenbarnet mitt, hadde bestemt seg for å drive med risikosport. Det var ikke vondt ment, men de testet hvor nært Rune og jeg kunne huske uten å smelle inn i hverandre. I starten gikk det bra, og da ble det visst enda mer spennende å tette luftrommet mellom oss. Litt nærmere neste gang, og enda litt.
Helt til det smalt, og og da de endelig våget seg inn så smalt det en gang til, for de to som ventet på dem der var ikke nådige. Jeg husker ikke om pappa og onkelen min fikk mat den dagen, for på kjøkkenet var det bare kjeft å få.
Jeg er heldig som har mange bekjentskaper, gode venner, kjæreste, familie, hund, en fin jobb, og et godt liv. Virkelig nære venninner behøver jeg ikke så mange av, sånne som vet alt, for det er ganske sårbart å blottlegge sjela. Det holder med noen få, som holder munn når tiden er inne for å være stille, og som skravler hull i hodet på meg til alle døgnets tider.
Jeg fikk overveldende respons på mitt forrige innlegg, som var et dikt om fotballtreneren i RBK. Jeg er ikke spesielt fotballinteressert, men dette diktet ramlet så plutselig ned i hodet mitt at jeg nesten ikke rakk å skrive det ned.
Jeg ser at interessen for å lese blogginnleggene mine varierer etter hva jeg velger å skrive om, men fotball slår tydeligvis an. DA var det noe som løsnet, og jeg traff tverrliggeren, før ballen dundret i mål.
Jeg skriver ikke for å fremheve eller blottlegge meg selv, men jeg skriver fordi jeg ikke klarer å la være. Jeg har alltid likt å skrive, men aldri i en så direkte og ærlg tone. Denne åpenhjertigheten er ny, også for meg.
Jeg elsker å skrive forløsende ord.
Det er mange som har fulgt bloggen min hele veien, helt fra den spede begynnelse og fram til i dag. Jeg har møtt mennesker på butikken, i heisen, bak gardina og mange andre steder, som har fortalt meg om livet sitt. Mennesker som har våget å åpne opp om det de bærer på, fordi de nettopp leste noe.
Det er sterk kost. Jeg blir rørt og ydmyk – og overrasket, men mest takknemlig.
Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker.
Jeg skriver om følelser, venner, psykiske utfordringer, om barndomsminner, om jobben min som sykepleier, om fjellturer og padleturer, om hunden min, og om det meste som ramler ned i hodet mitt, enten det er tvangstanker eller tanker som er så lette som sommerfuglvinger.
Jeg skriver om alt mellom himmel og jord, men aller helst om havet.
Jeg husker en gang da sønnen min var liten. Han sa det ganske treffende: Mamma, .når vi har vitenskapelige spørsmål så går vi til pappa, for han vet ALT om det, men når vi skal snakke om psykologiske ting, om følelser og sånne greier, da kommer vi til deg.
Takk for tilliten.
Det er ingenting som gleder meg mer. Vitenskapelige teorier om svarte hull overlater jeg til andre. men når alt ser svart ut, da vil jeg gjerne være det lyspunktet de behøver. Når de legger ut om planeter og og om livet før Kristus ,så føler jeg meg som en dinosaur. Da føler jeg meg like gammel som det arkeologene graver fram fra jorda.
Trøsten er at det er gull verd.
Det er gull verd å behandle mennesker, eller å gjennomføre prosesser, på en ryddig og god måte, også. Det var det jeg reagerte mest på da Kåre og Erik fikk sparken I Rosenborg. Jeg er på fornavn med gutta, for jeg har faktisk truffet dem. Jeg er til og med så gammel at jeg satt på tribunen da de hadde sin glanstid i trøya.
Nå er vi forhistoriske alle tre.
Et bilde tå’n Ivers, nå’n krona frå’a mor, et kart som vist’ fram kor hain kom fra på jord. To lysholmer og ei RBK-skjort’ det e’ alt det du træng for å få te nå stort.
Jeg har ikke peiling på fotballfaglighet, eller på makt og penger, så jeg bør ikke uttale meg, men jeg gjør det likevel. For resultatene taler jo for seg selv, gjør de ikke? Nummer to på tabellen…hallo???
De forlater ikke et synkende skip akkurat. Han har spillerne i ryggen. Han har garderoben og supporterne. Han har trua. Vi har trua.
De beste minnene jeg har fra ferier i barndommen er at vi hadde allverdens tid å ta av, og hele dagen å gjøre det på. Solkrem var visst ikke oppfunnet, for vi var røde som strandnelliker hele gjengen. Alle søskenbarna var samlet på Frosta, og vi hadde eget rom i mormorhuset.
En gang åt jeg så mye eplekart at jeg trodde jeg skulle dø, for jeg fikk så vondt i magen. En annen gang drev Stig Morten og jeg med pilkast, og brukte hverandre som dartskive. Plutselig satt pilen i hjertet, og jeg trodde min siste time var kommet. Heldigvis overlevde jeg, for egentlig var vi mest redd for å få kjeft av foreldrene våre.
Jeg hadde hjertet i halsen.
Jeg husker mormor som satt i en fluktstol under rosebusken, for hun var så lita, mens hun ventet på at middagen skulle bli ferdig. Vi var på stranda hele dagen, og hadde en utsending som sprang ned tidlig på morgenen for å holde av plassen VÅR. Ikke rart han var brun som en neger, for han fikk en ekstra time i sola hver morgen. Ved middagstid så lå onkelen min igjen og holdt vakt mens vi sprang hjem og åt, for middagen var bare en liten bakke unna, og ingen fikk ta fra oss den beste plassen på stranda.
Derfor måtte han alltid spise alene.
Alle vi andre var samlet rundt langbordet, og spiste sånn mat som bare mormødre kan lage. Hver kveld gikk vi innom gården som lå like ved mormor og morfar sitt hus, og kjøpte med oss jordbær hjem, som vi selvfølgelig inntok i hagen.
En hage som var full av roser.
Jeg husker en gang det ringte på døra hjemme på Frøya. Mamma sprang bakveien ut for å hente oss:
” Dere må komme hjem med en gang! Det står en neger på trappa.”
Han solgte bøker, og jeg tror vi kjøpte en, for det var ikke hver dag vi fikk sånt besøk. Da jeg var barn så var det ikke stygt å si neger. Det var ikke vondt ment i det hele tatt, og jeg var til og med bestevenn med en da jeg var tre år. Han het Yotam Girgis, og var misjonær.
Det var alltid mange misjonærer på besøk hos farmor og farfar, så jeg fikk utvidet horisonten min, selv om jeg ikke reiste lenger enn til Frosta.
Farmor og farfar var rause mennesker, selv om vi ikke fikk plystre eller spille kort.
Ro, ro til fiskeskjær ……det jeg vil fram til er at lykken kan være ganske kortreist. Jeg leste nettopp i en blogg et sted at ei mamma ikke skjønte hvorfor barna var utakknemlige, når de var så heldige at de fikk bo i en stor villa i i syden i tre uker. Den ene av barna ville bare hjem.
Hvorfor det?
Syden er et samlebegrep som vi nordmenn bruker, og betyr alt som ligger sør for Sinsenkrysset. Jeg har vært der selv, og det er fint der, men ikke så grønt og frodig som hjemme, Misforstå meg rett. Jeg skjønner godt at mange velger å reise til varmere strøk, for der er det garantert varmere enn hjemme.
Alt for varmt etter min smak, og alt for stillesittende.
Jeg må kjenne brisen fra havet, og jeg vil gå fjellturer. Begge deler kan jeg gjøre i syden, for vi har godt av å utvide horisonten, men jeg kan styre meg for mannebein i tanga.
Dessuten er det ingenting som slår Romsdalseggen.
Noen ganger så tror jeg at vi legger lista for høyt, og skaper et bilde som ikke passer i ramma. Lykken kan lande på nesetippen, forkledd som marihøne, men vi ser den ikke. Vi innbiller oss at barna må ha sett hele verden når de kommer tilbake til skolen etter ferien.
Selv om lykken kanskje er en telttur på plena, sånn at man kan snike seg inn hvis det blir for nifst å være ute. Det er mye rart som kaster skygge mot teltduken, for det er lyst hele natta, og jeg har sett både vetter og troll.
Eller var det ei flue?
Vi hadde alltid sommergjester da jeg var lita, og alle ville spise fisk som de hadde fisket selv. Vi spiste nytrukket småsei hver kveld gjennom hele sommeren, bortsett fra de ukene vi var hos mormor, for da fikk vi verdens beste kjøttkaker og andre ting. Mamma var sikkert drittlei den store fiskekasserollen, men det husker jeg ikke. Jeg husker det jeg VIL huske, og fisken var så fersk at den krøllet seg på flatbrødet.
Vi fisket når det var søndag også, men da måtte vi snike oss usett avgårde, for søndag var hviledag i følge farmor og farfar.
Det står i Skriften.
Jeg har levd så lenge at jeg gikk på utedo da jeg var lita, og det var det verste jeg visste. Den ene onkelen min hadde sett verdens største rotte der. Den var så stor at han ikke hadde lange nok armer da han skulle beskrive hvordan den så ut. Først så han hodet til rotta nede i det hullet som vi sitter på, selv om jeg halvveis sto, spesielt etter den historien, og da han endelig fikk se halen så hadde rotta gått forbi for lenge siden.
Derfor hadde vi potte under senga om natta.
Det er fint å reise rundt i verden, og det er morsomt å kjøre karusell, eller spille på lykkehjulet, det er ikke det jeg mener. Vi har tatt med barna våre til Liseberg hvert eneste år, og jeg fryder meg like mye som de gjør. Jeg vant til og med stjernegevinsten i tivoli, og kunne plukke Nasse Nøff fra øverste hylle, akkurat som i Teddybjørnens Vise. Jeg fikk ta med helten min hjem.
Vi har slikket sol i Tyrkia, men jeg har aldri tatt fiskespa, for jeg hater føtter. Tanken på at fisken skal spise av føttene mine er ekkelt.
Det er vi som skal spise fisken, og ikke omvendt.
Jeg tror at sommerlykke er tid og ro og rom. Tid til å være sammen, ro til å nyte jordbær med sukker og fløte på ( virkelig kjenne smaken ), eller med vaniljesaus i stedet, for den som heller vil ha det. og rom for å dele små og store opplevelser.
Hvis du velger vaniljesaus så kan du droppe sukker, for det blir så søtt likevel. Enda søtere er tanken på å spise selvplukkede jordbær, men bare når jeg plukker til eget bruk.
Jeg hadde sommerjobb en gang. Den andre dagen i jordbæråkeren ble jeg så “syk” at jeg måtte gå hjem og legge meg. Jeg måtte holde senga hele dagen selv om det var strålende sol ute, men det var på en måte verd det. Aldri mer jordbær, tenkte jeg, ALDRI MER!
Da eter jeg heller på krita.
Det er mye bedre å spise bær som andre har plukket, så det gjorde jeg resten av sommeren.
I år har jeg gått fine turer i fjellet, men jeg har vært mest hjemme. Jeg har ikke sittet hjemme av den grunn, for været har spilt på lag med meg. Jeg har ønsket meg blikkstille hav, selv om jeg også liker ruskevær, men blikstille hav betyr sjøliv og padleturer.
Jeg er en godværspadler, for jeg sliter i motbakke, og heldigvis har jeg noen å dele det med.
Heldigvis har jeg massevis av fine minner, og de fleste av dem er nesten gratis, for ei kurv med jordbær kostet ikke så mye på den tiden. Jeg var så lettbeint og bekymringsløs,på en måte, og jeg fikk lov til å være det. Den eneste bekymringen jeg kan huske var den pilen som traff hjertet.
Pluss den svære rotta som aldri ble ferdig med å gå forbi.
” Alle ” begynte plustelig å reise til Syden da jeg var blitt mellomstor. Alle utenom oss, for jeg skulle som vanlig bare til Frosta, selv om det var som en Amerikareise på den tiden. Vi reiste i en mintgrønn Opel Kadett, som så vidt hadde plass til oss fire. Det var så trangt om plassen at matpakken nesten ikke fikk plass, men den kunne vi uansett ha spart oss, for pappa fant aldri den perfekte rasteplass.
Vi endte alltid opp med å stoppe noen hundre meter fra sommerhuset, for vi kunne ikke sløse med maten. Vi gomlet brødskive, og kunne nesten vinke hjem til mormor og morfar. Mormor hadde dekket på til seks, og vi åt en gang til, selv om vi sikkert var stappmette ved ankomst.
Det gjorde liksom ikke noe, for endelig kunne sommeren begynne.
I min barndom regnet det aldri, så jeg skjønner ikke hvordan jordbærene kunne bli så store og røde og saftige. Vi badet til vi ble som skrukketroll, men vi fikk aldri bade den første halvtimen etter at vi hadde spist, for da kunne vi drukne.
En gang holdt jeg faktisk på å drukne ( om jeg husker riktig…), for jeg våget ikke å gå på land, selv om jeg frøs, og ble til en istapp. To av bygdas svirebrødre hadde slått seg ned på stranda, og jeg var livredd, selv om de var snille som dagen var lang. Jeg var redd for alt mulig på den tiden, til og med fluer.
Jeg husker de kranglet om hvem som skulle ha den siste boksen med øl, for ingen ville ha den. Jeg trodde nesten det skulle være omvendt.
Plutselig en dag så vaiet flagget på halv stang hos den ene av brødrene. Hadde han drukket seg ihjel? Hele bygda fikk seg en støkk, men etter litt research fikk vi vite at han hadde tatt rotta på en veps, og da skulle det bare mangle om han ikke heiste flagget.
Det er sånt man gjør når noen forlater det jordiske.
Ikke kom å fortell meg at det er kjedelig å telte i hagen, eller at naboen er en håpløs drukkenbolt. Vi må respektere hverandre, og skape de minnene vi selv ønsker å ha, men jeg tror vi kommer langt om vi ikke legger lista for høyt.
Den filosofien tror jeg at Alf Prøysen hadde også, og han har skapt en av de fineste viseskattene vi har:
Oppå lauvåsen veks det jordbær fine jordbær, raue jordbær. Hele væla er bare jordbær, finn et strå og træ dom på. Ett er for gammelt, det skal få stå, ett er for grønt, det går vi i frå. Men æille andre ska vi ta med hematt og leve lykkelig med sukker på
Det er ikke alltid jeg har så store drømmer, for mange av dem er bittesmå, men dette er noe av det største jeg har opplevd, selv om drømmen er liten, kortreist og veldig oppnåelig. Solnedgang og overnatting på Sengsholmen, som burde bli døpt om til Teinnskjæret, for de hadde all makt i himmel og på jord. Og vet dere at terna ikke sover om natta? Hun var bokstavelig talt i vilden sky, akkurat som meg. Jeg sov i ti minutter, og det var akkurat da sola sto opp.
Maks uflaks.
Den stakkars skårungen som hadde søkt tilflukt inni en varde, og som vi trodde var skadet eller død, for den blunket ikke med øynene, var sikkert bare skremt til taushet av luftens baroner, selv om holmen er oppkalt etter sånne som ham.
Vi sjekket neste morgen, og da var den borte, men heldigvis ikke borte vekk, for den satt på en stein nede ved havet.
Ei terne kommer sjelden alene, for de opererer i flokk. De stuper som torpedoer ned i vannet på jakt etter fisk, og den som ikke har fiskelykke prøver tydeligvis å rappe maten fra andre. Det står skrevet at de er slanke måkefugler, og det er ikke rart at de holder fasongen, for de er i lufta nesten døgnet rundt. Hvis man blir SÅ energisk av å spise fisk, så burde jeg legge om kostholdet umiddelbart.
Bort med Skjærdgårdspils,
Lykkebobler,
Sørlandschips ( den er med overalt, og ligger i fanget mitt hvis du ser nøye etter, og ser bort fra mine kritthvite legger )
og pølser på grillen.
For å begynne med begynnelsen så er jeg glad for at jeg har blitt glad i å fotografere, selv om det er på amatørplan, og jeg er ikke mindre glad for at jeg synes det er helt greit å bli tatt bilde av selv, for før så hatet jeg både bilder, speil og speilbilder.
Jeg kan takke bloggen for mye, og jeg retter samtidig en stor takk til meg selv, ikke minst for den jobben som jeg har gjort på det mentale plan. Det koster og det krever, men er gull verd. Gode hjelpere er også gull verd.
Se hun smiler, men tannfliret mitt får dere aldri, selv om jeg i framtiden skulle få råd til å sette inn gulltenner.
Jeg samler i stedet på gyldne øyeblikk.
Kvelden før kvelden så padlet vi ut til Andstein, og kom ikke i land før over midnatt. Det var en test, for vi ville sjekke knottforholdene. I valget mellom pest og kolera så velger jeg ternene, for de har tross alt stil og sjarm, selv om en av dem sendte en salve vår vei da vi forlot åstedet.
For det så ut som et åsted.
Det lå hodeskaller og beingrinder overalt, og fjerten som terna hilste oss farvel med, traff nesten hodeskallen til Kjell. De andre hodeskallene viste seg heldigvis å være rester etter torsk og sei og andre sunne delikatesser som finnes i havet.
Der hadde han flaks.
Dette har vært en drøm lenge, så da får knott være knott. Den er tross alt lydløs og lett å ignorere for den som har mental styrke, og det har jo vi kvinner i bøtter og spann.
Jeg så bare en annen vei, og så en svart sky over den hodeskallen som nesten ble truffet av en mitraljøse på på tur hjem. Stakkars Kjell, hva den mannen må gjennomgå.
Nå må du vise styrke, sa jeg.
Det er sannelig godt at vi har hverandre, i medgang og i motgang.
Dette må vel kalles medgang, for han insisterte på å ta med godstoler. Dere aner ikke hva vi får plass til i disse to slanke farkostene. Det var så vidt vi hadde ripa over vann.
Mannen i huset, selv om vi ikke bor sammen, fikk æren av å slå opp teltet,
mens jeg sto for matlagingen.
Og imens sprettet jeg ei flaske med lykkebobler.
Mens jeg satt der og ventet så hørte jeg plutselig et plask. Opp av havet kom en akrobat, som til og med kunne svømme på rygg. Hva gjør du her?, spurte han. Vil du være med å leke?
Ottar Oter var overalt og alle steder på en gang, og slo til og med salto, før han stakk til havs – mens leken var god.
Oppvokst på fisk han også, tydeligvis.
Neste morgen, klokka kvart på seks, gjorde jeg som Ottar – jeg tok en dukkert.
Jeg er ikke så glad i skog, og her var det tareskog.
Det var så mye skog at jeg ikke så skogen for bare trær.
Det gjorde visst ikke han, heller. Jeg kan se det på holdningen.
Det er nesten som å være i Taremareby.
Herregud så heldig jeg er, som har en å dele sånne opplevelser med. En som stiller opp, og som alltid er der for meg, selv om han ikke fikk blåst luft i madrassen i går. Teltet var plassert på mykt underlag, så det gjør ikke noe. En som alltid har en reserveløsning, når gassbrenneren ikke fungerer. Da serverer han bare kaffe fra i går, og den er fremdeles varm, for han har en termos som er av høy kvalitet.
En som biter tennene sammen og skinner av myggmiddel, selv om det ikke holder knotten unna. Det ser nesten ut som om knotten blir tent av det, for den er innmari innpåsliten. Bra jeg ikke finnes sjalu.
Han er mannen som gjerne hjelper meg med å hale i land den overlessede kajakken, men som ber meg gjøre det selv, fordi det er lurt å være selvstendig.
Men det skal han ha; han venter alltid til jeg er trygt plassert i kajakken før han selv slenger seg ned i cockpiten.
Vi passer sammen som hånd i hanske, og det kan jeg være sikker på, at om jeg har glemt hanskene mine på land, så har han et par ekstra i reisesekken sin.
Og når det klør som verst, bak ørene og alle steder, så er jeg der for ham. Da får han et klapp på skuldra, og beskjed om å puste med magen:
