Gjestfriheta sjøl

 

 

 

“Noen mennesker kommer inn i livet ditt og blåser deg over ende,
andre forlater deg når det blåser som verst.
Men noen kommer som en rolig sommervind,
smyger seg rundt deg som et deilig teppe.
De kan være borte i lange tider, men kommer alltid tilbake.
Ta vare på disse menneskene.
Det er de som får deg gjennom alle stormene.”

 

 

Renathe og Roar er like åpne og gjestfrie som den øya de har feriehus på.

Mausundvær er øya i mitt hjerte; mest på grunn av omgivelsene men også fordi at jeg liker folkeslaget.

Folket uti havet er likandes.

Min store drøm er å finne ei lita skrivestue der ute som jeg kan kjøpe, og det mener jeg fra dypet av mitt hjerte. Derfor dro vi på visning i går, for venninna mi er mer impulsiv enn det jeg er.

Jeg har drømt om det lenge, tenkt på det mye, og dette er kanskje den spede begynnelsen på en prosess som fører til at drømmen går i oppfyllelse.

Det ble ikke hus denne gangen, men det jeg ser for meg er et lite, sjarmerende hus med sjøutsikt. Ikke så stort, men helst såpass fint at jeg slipper å renovere så mye.

Hvis det ikke følger en handyman med på kjøpet da 🙂

 

 

Hunden til venninna mi er morgenfugl som meg, og etter disse dagene er han i toppform. Vi har gått tur både seint og tidlig vi to. Det hendte flere ganger at jeg sa Milla i stedet for Balder, for det er jo henne jeg alltid har delt sånne opplevelser med.

Litt sårt å tenke på, men heldigvis ble jeg tilgitt av dem begge.

 

Da vi var opp ved denne lykta i dag tidlig så fikk sett niser på nært hold. Jeg har opplevd det før, men blir likevel over meg av begeistring hver gang det hender. Sånne opplevelser er selve meningen med livet for meg.

Jeg vet ikke om Balder er enig, men jeg tror det, for noen ganger kan et blikk si mer enn tusen ord.

Jeg setter stor pris på stillhet, og her var vi stille sammen.

 

 

Noen av bildene ble litt mindre enn de andre, men det viktigste er at dette er mennesker jeg setter STOR pris på.

Vertsskapet til høyre, og så er jeg så heldig at jeg fikk to til på kjøpet. Noen mennesker liker man umiddelbart, og sånn er det med de to til venstre i bildet.

Jeg kjenner dem ikke så veldig godt, men det merkelig er – har jeg kjent dem bestandig?

Det føles sånn.

 

Her er vi på Bogøya; en perle det også. Hyggelige mennesker, ubeskrivelig atmosfære og nydelig mat. Supen Pøbb må bare oppleves.

Renathe hadde forresten planer om å hoppe fra brua, men ombestemte seg i siste liten.

Hun – som er så impulsiv.

 

 

Her er vi på nattevandring, for å se sola gå ned i havet. Flotte bilder, men enda finere i virkeligheten. Det kan vanskelig beskrives, men heldigvis fikk vi oppleve det.

Det er det som betyr noe.

 

Den uroa jeg ofte kjenner på innsiden, den fordufter når jeg har utsikt mot havet. Den mangler der jeg bor nå, selv om det er det som er hjemme.

Jeg kan ikke fordra sitkagrana.

Det er svabergene som er mitt sted, uansett vær. Jeg driter i om grana tar av for været, jeg vil ikke se den for mine øyne.

Landskapet skal være åpent og fritt, sånn at man får puste.

 

 

Varme, rause, gode mennesker, men hvor er Roar? Han ble igjen hos knotten, og mens han slo vilt rundt seg fikk han nye ideer til nye prosjekter (les: plattinger). Utrolig hva disse to gutta fikk gjort på kort tid. Var det ikke for knotten så kunne vi hatt plattdans i kveld, men smådjevlene stjal hele showet.

At en sånn liten skapning som knotten kan jage folk fra gård og grunn; det er nesten ikke så man tror det.

Det må også oppleves.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Takket være været og omstendighetene så ble det en magisk avslutning på mini-ferien min.

 

Balder i solnedgang; en hund som det er veldig lett å bli glad i.

 

 

Her ser det ut som om jeg svever på en rosa sky, og det stemmer, for det gjør jeg alltid når jeg er på Mausund.

Noen som vet av et bittelite hus?

 

 

Jeg vet at hvis jeg finner det stedet jeg søker, da vil jeg dra hit så ofte jeg kan.

 

 

 

 

 

 

Jeg venter i spenning

 

 

Jeg har alltid brukt naturen som terapi, som nytelse og som et fristed. Tiden jeg bruker utendørs er mitt friminutt; kroppen jobber, men hodet får hvile.

Jeg bruker naturen til å bearbeide ting, små og store hendelser i livet – på godt og vondt.

I det siste har jeg gått og gått og gått, og gått ned tre kilo.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, selv om det ikke er det som er målet med reisen.

 

 

 

 

Målet er at kroppen og hodet skal spille på lag, samtidig som jeg samler trimpoeng. Jeg merker godt at jeg har sluttet med Zoloft, for jeg er fryktelig svimmel. Heldigvis er det bedre enn for ei uke siden.

Jeg har muligens et lite oppbluss av tankekjør, jeg sover dårligere enn før, og jeg er mer lettrørt.

Men jeg akter å gi det en sjanse.

 

 

 

 

Titran er hvilested nummer en, og Sletringen er selve symbolet på Frøya for min del. Jeg blir aldri lei av denne utsikten.

I ferien har jeg sovnet, og våknet, til dette synet to ganger.

Finnes det noe vakrere?

Knapt nok.

Det må i såfall være å våkne i telt på Inntian, og speide mot Frøya, for det har jeg også gjort i sommer.

 

 

 

Tre netter i telt, massevis av turer i Frøya-hauan og på svabergene, mange fine stunder med familie og venner.

Og enda har jeg ei ferieuke igjen.

Den skal jeg også tilbringe hjemme, men jeg funderer på å ta i mot invitasjonen om å besøke et vennepar som har feriehus på Mausund.

Ingenting å tape, alt å vinne.

 

 

 

Denne sommeren ble litt annerledes, men jeg takler det. Jeg takler fint å være alene, for jeg har så mange flotte og rause mennesker i livet mitt. Da vet jeg at jeg aldri er alene.

Det setter jeg umåtelig stor pris på.

Jeg fryder meg over at ungdommen har mulighet til å tilbringe hele sommeren hos faren i Sverige. De må selvfølgelig beregne karantene ved hjemkomst, men det er det sannelig verdt.

 

 

 

Her fanget jeg soloppgangen (det har sine fordeler at blæra er full).

Jeg fikk til og med øye på en oter. Han er visst morgenfugl som meg. Jeg hørte ham før jeg så ham, for han stupte fra svaberget og rett i sjøen.

Han stakk hodet opp av vannet og hilste både meg og en ny dag velkommen.

 

 

Jeg har også vært ute ved Sletringen Fyr sammen med Unni Hattmyr denne sommeren. Det skal dere få høre mer om senere.

Jeg venter i spenning selv også 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Te låns

 

 

 

Ytterst mot havet, i le av et fyr
ligg ørsmå bevis på ka livet betyr,
ferr et ærføggelban som ligg svøpt i ei sæng
e ein rikdom som ailler kan kjøpes for pæng.

Og båra ho bryt så det kjennes i brøstet
ho vaske mæ rein, ho lindre og trøste,
før den lægg sæ te kvile så havet bli flatt
mens i skjul av et svaberg kvile ein skatt.

Ein rikdom gjømt og bevart i mi sjel
små dunkledde nøsta som lar mæ ta del
i et sted og en verden som bære e sin
vi har det te låns, men i dag va den min.

 

 

Skrivelysten har vært fraværende, men ting løsner alltid når jeg er på Sletringen. Det er noe forløsende ved dette stedet, og jeg tror ingen egentlig forstår hva havet betyr for meg.

Den dragningen er sterk; har alltid vært det, men aldri så sterk som nå. Det har kommet mer og mer med alderen, og vet dere at måkene på Titran låter finere enn andre steder?

Til og med svartbaken er mildere i blikket.

 

 

Det er derfor jeg drømmer om et hus ved havet. Det lukter ikke en salig blanding av hav og himmel andre steder. Lydene av ærfugl, terne og annen sjøfugl finnes bare her. Og lyset i all sin prakt – det er ubeskrivelig.

Men best er den dyrebare stillheten, som gjør meg i stand til å ha alle sanser åpne.

 

Hett som i glohaugen

 

Etter at jeg mistet Milla, hunden min, så har jeg knapt gått langtur i hauan. Savnet er stort. Nå kan jeg takke #trimpoeng for at jeg kom meg i gang igjen. Det er tilfredsstillende å sjekke inn på ulike turmål, og jeg oppdager til og med nye steder.

Når livet i tillegg ikke går helt på skinner, for det gjør det ikke alltid, da har jeg enda større behov for å gå.

 

Jeg går og går, sammen med andre, men også ofte alene. Da sorterer jeg tanker og kjenner på følelser, noe som ender med at jeg sporer av og havner på helt andre steder enn først planlagt.

Det er det som er så fint med Frøya – du finner alltid veien hjem.

 

I dag tror jeg nesten at det var litt helsefarlig å legge ivei, selv om jeg hadde med både mat og drikke, for det var hett som i glohaugen.

Turen ble derfor avsluttet med en dukkert.

 

 

Halv dose antidepressiva fungerer fint; jeg merker ikke forskjell. Jeg håper at andre heller ikke legger merke til det. Det eneste jeg håper er at jeg skal klare meg uten, uten legens velsignelse denne gangen også.

Jeg er god på å ta egne avgjørelser, men det er ikke alltid det slår heldig ut.

Tiden vil vise.

 

Nå har jeg fire blanke ark liggende foran meg – fire uker ferie og ingen konkrete planer. Jeg har kjøpt telt og hengekøye, i tillegg til verdens beste sovepose. Denne ferien blir for det meste kortreist, men kortreist kan også være fint. Jeg må helt klart bort fra øya en tur, men først skal teltet testes på Kjervågsundet, og jeg skal teste om jeg får sove.

Men før jeg kryper til køys skal jeg sitte og nyte solnedgangen på det stedet i verden jeg liker aller best, pluss at jeg skal drikke vin og la tankene fly.

Tanken har som kjent måkevinger – havet stanser den aldri.

 

 

 

 

 

 

 

 

Kortreist

 

Det blir en litt annerledes ferie år, ikke minst på grunn av corona. Jeg har investert i hengekøye, liggeunderlag, myggnetting og en luksuriøs sovepose i dun, så nå kan sommeren bare komme.

Først skal jeg prøve i hagen, for da har jeg retrettmulighet – og rettetanga i umiddelbar nærhet.

 

Jeg har allerede testet hengekøya uten tilbehør, og den var en drøm å ligge i. Plutselig så jeg livet fra en ny vinkel og i et nytt perspektiv. Treet var frodigere, himmelen mer blå enn jeg kan huske å ha sett den, og fuglene satt på den grønne gren og kvitret ned til friluftsmennesket under seg.

Det skulle forresten bare mangle, for jeg har foret dem i hele vinter. Nå gir de meg fuglesang tilbake. Jeg hørte til og med en gjøk som sa ko-ko.

 

 

Det har tatt meg seks år å få et eierforhold til hus og hage etter at samboerskapet sprakk. I tillegg så har fysioterapi i særklasse gjort at jeg puster lettere enn på veldig lenge. Jeg visste egentlig ikke at jeg var så forknytt som jeg var, før det begynte å løsne for alvor.

Nå har jeg til og med begynt å fatte interesse for hagearbeid, selv om jeg må innrømme at det føles godt å ligge i hengekøya mens Helmer ( robotklipperen – oppkalt etter en av sauene jeg hadde som barn ) gjør størstedelen av jobben.

I går ble det et øredøvende rabalder under køya, for jeg hadde parkert treskoene der. Han kjørte over dem akkurat da lydboka var som mest spennende, men jeg berget heldigvis restene.

Makan!

Ja, jeg vurderer faktisk å skaffe meg makan, for å ha på den andre plena.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Frøya må bare oppleves

 

 

Ytterst i havet der vil æ bo

sammen med feska og fuggel,

hit lengte sjela og her finn æ ro

her trives ittj nips eller juggel.

 

 

Øya e ekte og havet gir svar

svaberget ligg der og friste,

kom mæ i møte når du e klar

æ e din vænn te det siste.

 

 

Havet det glitre og blinke te mæ

kom hit med alt du vil sei,

æ ska for alltid pass på dæ æ

løkta mi vise dæ vei.

 

 

Tvile du på kårr hænn du ska ro

lætt auan på løkta få kvil,

ho gir dæ kjærlighet, håp og tro

da e det ailler nå tvil.

 

 

Frøya må bare oppleves 🙂

 

Det vet bare hun

 

 

Hun glitrer i gull
og hun bader i sølv
jeg vasser, jeg synker
jeg legger på svøm,
og hva som fins der nede på bunn
av skipbrudd og gull
det vet bare hun.

  • CC Cowboys

 

Det vet bare hun. Akkurat SÅ vanskelig er jeg å forstå seg på. Jeg forstår knapt meg selv. Jeg vet ikke helt hva som finnes på bunnen, selv om jeg har vært på bånn, for det er endel grums der. Jeg møtte veggen så det sang, jeg har snublet og falt, jeg har reist meg igjen hver eneste gang, men likevel blir jeg ikke klok på meg selv.

 

Jeg har ryddet og kastet, sortert og laget tellekanter. Likevel så hender det at jeg mister grepet. Jeg vedder på at jeg ikke er alene om å kjenne på sånne følelser, men hvorfor skal det være så vanskelig å åpne seg om den psykiske delen av det å være menneske?

Break a leg! … for da er det ingen tvil om hva som feiler deg.

 

 

Jeg pleier å si at jeg er frisk fra halsen og ned, og det stemmer for det meste. Det hender at ryggen min slår seg vrang, og den er jo selve bærebjelken merker jeg, men den skavanken er så håndfast at folk legger merke til det uten at jeg behøver å si noe. Fysioterapeuten sa at jeg hadde ganglag som en pingvin, og det sier jo sitt.

Jeg elsker pingviner, men hvorfor er det så vanskelig å omfavne seg selv?

 

Jeg tror at man må mestre kunsten å omfavne seg selv før man kan gi noe til andre. Joda, jeg gir og gir, jeg lytter og lytter, men lytter jeg til meg selv? Stoler jeg på min indre stemme? Magefølelsen? Elsker jeg den jenta som er meg?

 

Hun, hun er havet,
dyp, blå, stille og stormfulle havet.
Hun, hun er havet
hun gir og hun tar
hun er mørk og klar som havet.

 

Visse opplevelser i løpet av livet har satt seg fast i mellomgulvet. Der inne er det et virvar uten like, og jeg sammenligner det med et garnnøste som har floket seg til. Å løse opp sånne floker er en nærmest umulig oppgave, men det går an hvis man prøver hardt nok. Det jeg pleier å gjøre etter å ha prøvd en stund, er å knøvle hele dritten og kaste nøstet i søpla sammen med noen saftige gloser som ikke egner seg på trykk. Da er jeg kvitt det uten å måtte slite mer, men det dukker opp et nytt problem – jeg får for lite garn.

Da kan ikke prosjektet ferdigstilles, og havner nederst i strikkekurven. Der ligger det og gnager, for jeg vet innerst inne at det ikke er sånn man løser en oppgave.

 

Jeg gjør det ikke alltid på den måten, for mye av det jeg starter på klarer jeg å fullføre eller nøste opp i. Finnes det noe bedre enn mestringsfølelse?

Ingen må tro at livet mitt er et evig slit, for det er også en dans på roser. Livet er rødstrupen som tripper rundt på marka, og ørna som svever over øyriket. Velsignet være sånne gyldne øyeblikk, som jeg er en mester i å legge merke til.

Det er en gave fra himmelen.

 

Ute på havet, der er alt bare fryd og gammen,

 

 

til og med når det stormer.

 

 

 

Uansett hvordan havet oppfører seg, om det er blikkstille eller opprørt, så gir det gjenklang i meg. Da er jeg i mitt rette element, for det kjennes alltid riktig. Derfor traff CC Cowboys sin sang blink.

 

Klippen i havet mitt eneste håp
der bølgene bryter
og knuser min båt,
så trekk deg tilbake om uværet går
for havet er frihet
og hjertet forstår.

 

Vi er likesinnet

 

Spoven vasser i snø til knærne, men synger med det nebbet han har. Jeg synes at det er like rørende hvert eneste år, for tonene treffer meg midt i hjertet.

Jeg hørte den på tirsdag.

Jeg elsker den melankolske, såre, litt triste klangen – det er nesten ikke til å tro at den synger om en ny vår for den låter nærmest deprimert.

Vi er likesinnet.

Jeg er også melankolsk, jeg har også vasset i snø, både i går og i dag, for det finnes (nesten) ikke noe som er bedre enn å gå på tur. Mens jeg vandret så funderte jeg på hvordan livet blir etter corona. Jeg har ingen anelse, men for meg som er introvert så blir det ikke så store endringer hverken nå eller etterpå  – tror jeg da.

Jeg har heldigvis en jobb å gå til, og dermed en sikker inntekt. Jeg er en mester på å holde avstand så den utfordringen er ingen utfordring for meg. Jeg trives i mitt eget selskap, jeg elsker hverdager, og jeg er glad når jeg kan tilberede enkle måltider for da har jeg masse tid til overs som jeg kan bruke på andre ting.

Det tar tre minutter å lage pølse og potetmos, så dermed har jeg et hav av tid. Gang det med fem, så har jeg på fem dager brukt femten minutter på å lage middag. Lørdag og søndag lager jeg noe enkelt, og i tillegg tar jeg to trankapsler hver morgen.

 

 

 

Men hva med dem som ikke har det bra hjemme? Hva med forsvarsløse barn som nå må være mer hjemme enn de pleier å være, og som har barnehage og skole som et fristed?

Og hvordan påvirker en økonomisk krise psyken vår? Hva skjer når livsgrunnlaget forsvinner under beina på oss?

Tærer hjemmeskole, hjemmekontor og mer hjemme-tid på samlivet? Hva skjer når rutinene våre og planene våre seiler sin egen sjø? Kommer vi styrket ut av denne seilasen?

 

Vil skilsmissestatistikken fyke til himmels? Og hva med selvmordsstatistikken? Blir det baby-boom? Flere bryllup? Lærer vi oss å sette pris på stillheten og det enkle liv? Vil vi sette mer pris på hverandre enn vi gjorde før?

Vil vi skjønne viktigheten av nabokjerringa? Våger vi å varsle om urett?

 

For å sette ting i perspektiv – det eneste problemet JEG har er at jeg nå er tvunget til å skjære opp brødet selv. I mens dør folk som fluer i mange av våre naboland. Mens jeg har roligere dager enn vanlig på jobb, så jobber mange av mine kolleger døgnet rundt, og i fullt smittevernutstyr.

Mitt bidrag til dugnaden er å holde avstand, unngå klemmer, vaske hendene og bruke antibac. Alt dette er jeg vant til, men misforstå meg rett. Jeg setter stor pris på dem jeg har rundt meg, jeg liker å gjøre det lille ekstra, og jeg blir varm om hjertet når jeg selv blir positivt overrasket på en helt vanlig dag.

Selvfølgelig er jeg ikke så distansert som jeg liker å tro at jeg er, for det er mye som gjør dypt inntrykk. Derfor hender det at jeg setter opp skjermbrettet og stenger andre ute. Den eneste som ga F**n i det skjermbrettet var Milla. Hun rev ned alle sperringer, og det er det som gjør at jeg savner henne sårt.

 

 

Jeg håper det kommer noe godt ut av den krisen som vi nå opplever. Det er i alle fall godt at vi har hverandre.

Klem til den som vil ha 🙂

 

 

 

 

 

Til å gråte av

 

Dette bildet gjorde noe med hele spekteret av følelser. Tenk at jenta på bildet, som faktisk er ganske søt (ser jeg NÅ), hadde klart å overbevise seg selv om at hun var så stygg at hun ikke var verdt nesten noe som helst.

Jeg vil nesten kalle det en sorg som er for sent ute; det er til å gråte av.

 

Jeg er på etterskudd med alt, både når det gjelder pubertet og overgangsalder. Det er bare når jeg skal på jobb, eller om jeg skal rekke bussen, at jeg ligger langt foran skjema.

Jeg kan ikke skylde på den uskyldige kommentaren fra ei som jeg så opp til, for hun kunne jo ikke vite om denne sårbarheten min.

Jeg visste det knapt selv.

 

Jeg skjønte ikke at jeg egentlig var en ganske yndig blomst – før det var for sent. Jeg burde ha blomstret, flørtet, åpnet døra og hjertedøra på vidt gap, men gjorde det stikk motsatte.

Dysmorfofobien ( den diagnosen har jeg stilt selv ) stjal mange år av livet mitt, om jeg legger sammen alle minuttene jeg brukte på å bryte ned selvbildet mitt.

Det var ikke et blaff av selvkritikk, for det handlet om noe langt mer alvorlig. Jeg bar det for det meste inni meg, bortsett fra at ei venninne fikk testet sin tålmodighet. Renathe var gull verdt i den perioden – hun besto med glans – men det hjalp så¨lite.

Jeg hadde ikke inngående linje.

 

 

Jeg prøvde å bekjempe fienden ved å sykle mange mil hver dag. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, for jeg ( som hadde sykkel uten gir) syklet fra broder`n og hans racersykkel så lett som bare det. Det var ikke han som utgjorde en trussel, for jeg var min egen verste fiende på den tiden.

Jeg spiste og spydde, for kanskje klarte jeg å skylle det dårlige selvbildet ned i dass.

 

Jeg ble bedre, faktisk ganske bra, men samlivsbruddet i 2014 trigget noe i meg, og marerittet vendte tilbake. Det var ingen andre som hadde skylden for det heller, for det er vanskelig å være glad i andre når man ikke er glad i seg selv. Denne gangen kjente jeg igjen symptomene, så jeg ga meg selv en real fight.

Dama vant, og denne dama har gode venninner i bøtter og spann.

Her er et lite utvalg av de nære og kjære:

 

 

Vi støtter hverandre etter behov, og behovet er til tider stort,

 

 

 

 

noen ganger nesten for stort til å bære <3

 

 

Vi nyter mer enn gjerne livets dessert, og det å være midt i livet er for det meste en sann fryd. Visste dere forresten at skadefryd er en form for glede?

Det har jeg nettopp lest.

Når jeg skal telle mine gleder, og de er mange, så kan jeg regne med skadefryden også. Ingen har aldri vært skadefro, det tror jeg ingenting på.

 

 

Herregud, så mye jeg har lært av mine opp- og nedturer. Det er jo det som er livet. Jeg har også lært at ingen leste meg så godt som det Milla gjorde. Savnet er stort, men gledene teller mer.

Jeg er på et godt sted i livet, og nå mangler jeg bare en leilighet med havsutsikt 🙂

 

 

 

Jeg bare VISSTE at mitt behov for å holde avstand til andre en dag skulle komme til nytte

– nå i disse corona-tider.

Jeg reiser sjelden, i alle fall utenlands, og jeg trives i mitt eget selskap. Så hvorfor har jeg det ikke bedre, når jeg egentlig har (nesten) alt?

 

 

 

Ko-ko-korona

 

 

For meg som holder folk på en armlengdes avstand allerede, så er ikke DEN overgangen så stor. Ikke er jeg på stadig reisefot heller, så jeg slipper å sitte landfast i feil land. Psyken min er til tider på villspor, men ikke i forhold til virus på ville veier.

På det området er jeg avbalansert.

Jeg følger nyhetsoppdateringene tett, men er ikke engstelig eller redd på egne vegne. Jeg er mest redd for at jeg, uten å vite det, skal være smittebærer. Det er der vi alle har et samfunnsansvar. Tenk på dem som av en eller annen grunn har et immunforsvar som er satt ut av spill, eller på dem som fra før av strever med pusten.

Det er dem vi må tenke på. Det er derfor vi alle må brette opp armene og bli med på tidenes dugnad.

 

 

I helga har jeg ilagt meg selv karantene, men det er fordi jeg blir asosial når hodet mitt er sånn som det er nå. Det gryr en vår, og da blir jeg alltid på dette viset.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært vårkåt.

 

Jeg føler meg av og til helt ko-ko, eller som en fisk som svømmer motstrøms. Det tapper meg for krefter, så fra lørdag til søndag sov jeg i 11 timer. Jeg, som har slitt med søvnen, sov som en stein.

Uten å føle meg uthvilt.

 

 

Bank i bordet, men jeg blir sjelden syk. Det er sikkert bra, for kanskje må vi trå til litt ekstra i tiden framover. Jeg håper vi klarer å ta knekken på viruset, men det gjelder å være føre var. Nå må det faktisk krisemaksimeres litt, sånn at vi er forberedt på det verste.

Men vi håper selvfølgelig på det beste.

 

Jeg er alltid stolt over å være sykepleier – over å være helsepersonell. Jeg hadde nok valgt den yrkesveien om igjen om jeg fikk velge. Det er tøffe tak, og nå kan det bli særdeles tøffe tak, men folk er både løsningsorienterte og kreative.

Da mine varme hender skulle gripe fatt i en pose hvetemel her om dagen, så rant den bort mellom hendene mine. Det var tomt alle steder. Ikke hadde de gjær heller, men aldri så galt at det ikke er godt for noe, for jeg hadde ikke behov for gjær når det ikke fantes mel.

Kjelleren er full av dopapir, men ikke på grunn av hamstring. Det er fordi jeg har støttet diverse idrettslag. Det får jeg betalt for nå 🙂

I går kveld så jeg “Livets lyse side”, og følte meg beslektet med Jack Nicholson. Han har tvangstanker de luxe i den filmen, og jeg kan ikke huske sist jeg så en film (som attpåtil er så bra). Jeg gir den terningkast seks, selv om filmen er noen år gammel.

Det finnes mange ting som blir bedre med årene.

 

KORONA
Nå selges munnbind
på FINN
til blodpris….Fnys!
Nei, ikke nys
uten å holde for
både høyre og venstre nesebor
og ikke ring nødnummeret 113
du har ikke førsteretten
selv om du er er engstelig og kaldsvett
og nesa er tett
for dette nummeret må forbeholdes krise
og ikke alle og enhver som har vært på reise;
bruk heller fastlegen og legevakta til slikt
for helsevesenet har informasjonsplikt.
Dette er en alvorlig situasjon
for en virus-bataljon
gjør sitt inntog i verden
men vi kan stoppe ferden
ved å bruke sunt folkevett
rett og slett
uten å hamstre munnbind som noen gjør butikk på
og uten å bombardere AMK
men vær rask
med håndvask
hvis hellet er ute
og du må snyte snute
for et virus er flink
til å skyte blink
og når det smeller av en salve i løse lufta
så har millioner av dråper fordufta
før du vet ordet av det
og sånn kan vi ikke ha det
for det er nemlig når du blir rammet av en sånn sky
at du lengter etter paraply
(jeg snakker av erfaring
for jeg fikk nylig en slik åpenbaring
da sidemannen snøt seg
og dusjen traff meg).
Mangt skal man møte og mye skal man mene
om hygiene
så nys diskre
tell til tre
pust med magen
grip dagen
og be herved en bønn for alle dem som har
lavt immunforsvar.
PS Ikke vipps til Visjon Norge
som benytter anledningen til å
dorge
etter penger så de kan male sin
egen kake
mens vi blir lovet god helse
tilbake.