Nord i mitt hjerte

 

 

Endelig kom jeg meg langt nord i landet. Her er vi på Andøya – Bleik. Fantastisk sted som jeg skal tilbake til en vakker dag.

Her kan man vandre langs kritthvite strender og ta livet med knusende ro.

 

 

Her kan man gå fjellturer i spektakulær natur. Det ble faktisk to turer opp til Måtind, for på dag 1 lå tåka tett og vi så ikke lengre enn til vår egen nesetipp.

 

 

Kill only time, take only pictures, remove only rubbish, leave only footprints <3

Kloke ord.

 

På dag 2 var utsikten magisk. Jeg trosset høydeskrekken og ålet meg fram til kanten. 400 meter rett ned – sånt blir man rakrygget av.

 

 

Etter fjellturen padlet vi ut til Bleiksøya i håp om å få øye på en lundefugl eller to.

 

 

Det myldret.

 

 

En kort rast ved fugleberget.

 

 

Neste sted vi hadde prikket av på kartet var Nyksund. Planen var å gå Dronningruta samme kveld, men tåka lå tett også her.

Nesten litt trolsk stemning. Merkelig og stemningsfullt sted, akkompagnert av et hundretalls krykkjer. De låter ikke bra.

 

Neste dag strålte sola over fiskeværet.

 

 

Sprek Dronning vi har, for denne ruta var ganske krevende. Luftig, variert og vakkert terreng, og vi gikk både i Sonja og Lars Monsen sine fotspor.

 

 

Sjekk fargene. Knallblått, irrgrønt.

 

 

 

Videre til Svolvær. Campinghytta var mikroskopisk så den har jeg ikke bilde av, men RIB-turen inn til, og inn,Trollfjorden – den var STOR.

Herregud, så heftig!

 

 

Ubeskrivelig vakkert, og full fart forover, bortsett fra da vi stoppet for å mate ørna med fersk fisk.

 

 

Rart å tenke på at Hurtigruta klarer å snu innerst i denne fjorden. Det må være på den berømte femøringen.

 

 

Tilfeldighetene ( det vil si fergerutene som vi ikke hadde studert på forhånd ) ga oss anledning til å besøke Henningsvær mens vi ventet på neste avgang.

Hit skal jeg tilbake for å overnatte.

 

 

Har du sett:

 

 

 

 

På Hamarøy fikk vi leie et hus på kort varsel – usett. Jeg fryktet å finne ei falleferdig rønne til den prisen, men det viste seg å være en perle.

Ingen mennesker, ingen trafikk, og egen strandlinje.

 

 

Himmelske tilstander og røde tånegler – det hører med til sjeldenhetene.

 

 

Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke tok en dukkert akkurat her

 

 

…men jeg poserte villig.

 

 

Vi plottet inn en fjelltur her også, for det blåste for mye til at vi kunne padle så mye som vi hadde tenkt. Vi hadde tenkt oss ut til Husøyvær, for vi har nemlig sett den prisbelønte dokumentaren “Sigfred, Ragnar og de sju strauman”.

Det var alt for mye straum, og alt for mye vind, til at vi tok sjansen, men vi så over til øya der de levde livet sitt. De levde og åndet for ærfuglene.

 

 

Tenk å finne visdomsord på vei til fjells.

 

 

 

 

Vi besøkte også Tranøy Fyr, som viste seg å være under restaurering.

 

 

Jeg har det som plommen i egget i disse omgivelsene.

 

 

 

 

 

Jeg fant Hamsun på toalettet, av alle steder, men vi besøkte også Hamsunsenteret og huset som han bodde i på Hamarøy. Nå er planen å lese Pan og Sult, for jeg må innrømme at jeg aldri har lest noe av Knut Hamsun, annet enn visdomsord.

 

 

 

Vi kunne ikke forlate dette padleparadiset uten å padle, så da ble det nattpadling. Vinden løyet, og vi dro ut rundt midnatt, etter å ha båret kajakkene “mange kilometer”.

Det var rene langfredagfjæra, men hva gjør man ikke for å oppleve stunder som dette.

 

 

Jeg er absolutt ikke ferdig med denne landsdelen. Nå drømmer jeg om å gå i land på Kjerringøy. Jeg vil til Røst, til Henningsvær, og jeg MÅ tilbake til Andøya.

 

Æ går langs kvite strender nu og trur på morradagen
på havørna og himmel’n som blir her når æ drar,
å gå i land på Kjerringøy og stå med sug i magen
mens sjøfuglan og sola si at lyd og lys e klar.
  • Halvdan Sivertsen

 

Vi rakk forresten Helgelandstrappa også, så den nye aktivitetsklokka mi fikk kjørt seg.

Det er sånn jeg liker det.

 

Topptur til Snota, 1669 moh

 

Vi visste vel ikke helt hva vi bega oss ut på i går, men frøyværinger har som kjent vært ute en vinterdag før. Vi kjørte fra Frøya ved hanegal, og var klare til å begi oss mot Snota klokka 09.45.

Snota er selve Dronninga i Trollheimen, og rager 1669 moh. Det finnes fjell som er høyere, men det finnes neppe mange som er mer krevende å bestige.

Hun er majestetisk, og vi gikk sånn cirka 45 000 skritt den dagen.

 

Jeg hektet meg på denne gjengen, og det ble en uforglemmelig dag på alle mulige måter. Vi var ikke tilbake ved bilen før rundt klokka 22.00. Deretter kjørte vi til Oppdal, etterfulgt av nattmat.

Neste dag gjorde vi INGENTING.

 

 

Ryggen min har streiket i det siste, men ingenting er bedre enn å være i bevegelse. Jeg klarte toppturen med glans, selv om dette glansbildet ikke forteller hele sannheten.

Noen minutter før slepte jeg meg nemlig opp den siste kneika, fullstendig tom for energi. Da gikk tankene mine til Jørgen Brink.

 

 

Vi gikk på snø i noen partier, og det var ganske tungt, for snøen var pill råtten.

 

 

Her er vi på toppen broder`n og jeg, men det kunne endt annerledes. Krampa tok ham i den siste kneika, og jeg fikk latterkrampe.Vi sto tvikroket begge to, mens resten av følget var godt i gang med matpakken.

” Skriv navnet mitt i boka du, søster…..” 🙂

Akkurat da trodde han at han aldri ville nå målet, selv om han var irriterende nær varden. Jeg pekte på skjorta mi og sa: Sett de positive tankene på repeat – for Vilde sine kloke ord kan brukes i mange sammenhenger.

Det hjalp.

 

 

Her er vi på tur ned igjen, og nå var det tid for et varmt måltid ved elvebredden. Vi lengtet etter telt og soveposer, for her hadde vi mer enn gjerne tatt kvelden.

 

 

Jeg skjønner ikke hvordan rypene på Instagram klarer å se nysminket og fresh ut etter en tur som denne – og de er jo så pene i tøyet.

De har sikkert med klesskift.

 

 

Real Turmat – og jeg ble som et nytt menneske.

 

 

Tusen takk til Arild, June, Andreas, Martin og Johan for følget. Dere er en knakende flott gjeng!

 

 

Dette er livet.

 

Tusen takk!

 

Da jeg opprettet bloggen Havets datter så trodde jeg ikke at den skulle utvikle seg til å få så mange klikk som det den faktisk har fått, og fortsatt får. Bak hvert eneste klikk befinner det seg et menneske som setter av tid til å lese det jeg skriver.

Tusen takk!

 

Bloggen min er et underlig sammensurium av tema, for her er det plass til både sykepleiertanker, naturopplevelser, åpenhet om psykiske utfordringer, nei til vindkraft-ytringer, egenspunnet poesi og mye, mye mer.

Når ordene triller ned i hodet mitt så må jeg fange dem og få dem ned på papiret umiddelbart. De sorterer seg selv, for jeg har alltid hatt blikk for setningsoppbygging ( da er det verre med tall ). Jeg er muligens en av de få som til og med hadde glede av å lære nynorsk. Og jeg elsket å tolke dikt.

Norsk er norsk, og jeg er glad i både bokmål og sidemål, gjerne også dialekt.

 

 

Skrivinga har gitt meg så mye, og den har gitt meg så mange nye bekjentskaper, at jeg føler meg rikere enn noen gang, selv om jeg har gått på noen smeller og lidd noen tap underveis. Jeg har blitt mye mer utadvendt og trygg etter at jeg begynte å åpne opp om alt mellom himmel og jord. Ikke riktig alt da, for det er visse ting jeg holder tett til brystet, men likevel, det meste havner i den positive vektskåla.

 

Vi hadde en refleksjon rundt det med videreutdanning her om dagen. Utdanning er kjempeviktig, men den utdanninga som ikke nødvendigvis står på papiret er også gull verdt. Jeg har ikke guts til å satse på videreutdanning som kreftsykepleier, av mange årsaker, men satser friskt på at personlig egnethet/trygghet og masse erfaring veier like mye. Hvis man kombinerer det med kurs, fagdager og faglig veiledning så blir det til sammen bra.

Her er Liv Ågot, mentoren min.

 

 

Jeg er stolt over å jobbe som sykepleier på Frøya. for vi jobber tverrfaglig, kreativt og løsningsorientert. I tillegg har vi det artig på jobb, til og med når det røyner på. Det er derfor vi klarer å holde det gående.

Galgenhumor må ikke undervurderes, så lenge det ligger respekt i bunnen.

 

 

Naturen har jeg skrevet mye om, for den er min medisin. Hverdagslykke er for meg å spenne på seg fjellsko og gå på tur, enten i nærområdet eller i mer vågale strøk. Lykka er å padle i skjærgården, og komme tett på ærfuglene, og tett på tang og tare 🙂

 

 

Depresjon, Dysmorfofobi og spiseforstyrrelser – jeg har vært innom ganske mye. Akkurat disse temaene har det vært lett å være åpen om, selv om det har kostet. Jeg har fått masse tilbakemeldinger fra andre som kjenner seg igjen,og som finner trøst i at vi er flere.

Men visse saker er bare mine, og sånn skal det være. Noen få livshendelser ligger i favnen til mine nære venninner, og det er det som er så fint – jeg vet at de forblir der, og ikke spres videre til andre.

 

 

Poesi er vågalt, for ordene har ingen å gjemme seg bak. Det er først i det siste at jeg har våget å oppsøke den sjangeren. Det faller meg ganske lett å finne rimord, men poesi behøver ikke å være på rim hvis man ikke ønsker det.

Vindkraftsaken framprovoserte ett av de diktene som jeg er mest stolt over:

 

SANGEN OM FRØYA

Dette er vipa og røsslyngens sang
for noen må gi dem en stemme,
trua er sterk den, og reisa er lang
men håpet vårt ligger der fremme.

Rødsildra klamrer seg fast i ei ur
mer fargesterk hun enn de andre,
hun priser en uberørt Frøyanatur
og hilser til dem som vil vandre.

Hubroen, havørna våker om kapp
de vokter hvert menneske-steg,
og fisken i vannet venter på napp
mens kveldssola setter sitt preg.

Ei Smølalirype i sommerlig drakt
med morskjærlighet i bringen,
våren er kommet og egget er lagt
det gjemmer hun vart under vingen.

Jeg vil så gjerne få gi dem en røst
og si noe vakkert tilbake,
for alltid så finnes de der og gir trøst
og jeg er i grunnen den svake.

Svaberget, du er mitt hvilested
mer hardfør kan hende enn meg,
men en dag du hvisket forsiktig det:
Jeg ga jo min styrke til deg.

 

Som dere ser så er det fullt mulig å overvinne både sjenanse, sceneskrekk og andre diagnoser.

 

 

 

Hvor går veien?

 

 

Det er fortsatt fire uker igjen til ferie, så det er hodet innstilt på. I mellomtiden benytter vi ettermiddagene til fine turer i nærområdet.

Jeg har planer om en miniferie før ferien begynner, og da skal jeg på topptur med broder`n og familie. Da skal vi opp på Snota.

I selve ferien har jeg ingen store planer, for det er litt merkelig å legge planer alene. Det er kanskje da man merker det best, dette at man har status som singel – når folk reiser hit og dit, i øst og vest.

Selv lengter jeg nordover.

 

 

Jeg lenger tilbake til bryggekanten på Vega, til midnattssol og til måkene som stjal Cheez doodles.

Og den blå jakka er fremdeles med på tur. Ikke er den solgt på Frøya kjøpe-selge-bytte, og ikke har den havnet i kontaineren hos Fretex.

Den har sikkert ikke hatt sin siste tur nordover den heller 🙂

 

 

 

Long time no sea – sa tørrfisken

 

Da jeg fikk i oppdrag av Næringsforeninga å skrive en Frøyasang så måtte selvfølgelig Supen Pøbb få sin egen strofe:

 

” Og vil du ut på bølgan da gir vi dæ et tips

ferr Supen Pøbb har verdens beste fish&chips,

og videre ligg øyan som perla på ei snor

der både staute sønna og havets døtre bor.”

 

Hadde jeg hatt egen båtplass og egen båt så hadde jeg sikkert vært utihavet hver helg, men det har jeg ikke. Det jeg derimot har, er denne gjengen, og de har begge deler.

 

 

Tåka spilte oss et puss på tur utover, men plutselig lettet den og forsvant. Dermed fikk vi en strålende dag, og vi fikk tatt de obligatoriske bildene på brua.

Vi kjøpte til og med t-skjorter, sånn at vi kan reklamere for verdens beste, lille spisested.

Long time no sea ( sa tørrfisken ).

 

 

Om du ikke har vært på Supen før, så ta gjerne turen. Det er noe med atmosfæren her, og noe med den mottagelsen du får ved ankomst. Her er alle på fornavn, og sjefen sjøl slenger seg ned for å prate med folk ( hvis han har tid da, for her har de alltid mye å gjøre ).

Jeg tror det er en suksessfaktor å SE de besøkende. Det er akkurat det de har skjønt her ute.

En annen ting som er fint er at stress er fraværende, i alle fall hos gjestene. Alle har god tid, og ingen har lyst til å dra hjem til striskjorte og havrelefse. Trivelige Trøndelag  – akkurat den melodien var det en kar som spilte på trekkspill mens vi åt. Hvem opplever sånt hjemme?

Og det er forresten helt sant, de har verdens beste fishan 🙂

 

 

Skuffet over Frøya Kommune

 

 

 

Jeg reiste fra Frøya, og lenget alltid tilbake. Jeg trivdes andre steder, men ikke på samme måte. Aldri på samme måte, selv om jeg hadde fri tilgang til både by, fjell og hav, akkurat som i et kinderegg.

Jeg gikk sykepleien i Levanger, og kunne ikke ha funnet et bedre sted, særlig på grunn av de langstrakte åkerlappene som minner meg om Frosta – barndommens paradis.

 

 

Men nå er jeg hjemme for å bli.

 

Det er skrevet side opp og side ned om vindkraftutbygginga, men hode og hjerte er fremdeles fullt av dette, og da renner det over.

I går gikk Milla og jeg kveldstur til Ervikvatnet. Det ble en liten mimretur, for det var her vi hadde badeplassen vår før i tida. Vi sprang lykkelig og lettbeint avgårde ( etter at vi hadde hengt høyet til tørk ), og de mest vågale av oss stupte fra Storklompen.

Jeg nøyde meg med Litjklompen, for det er først nå jeg virkelig våger.

 

 

Den kom litt seint denne oppvåkningen, men bedre sent enn aldri. Akkurat nå tenker jeg på Elin og Steinar, og Anne, som er nærmeste nabo til utbyggingen. Jeg skylder dem å rope høyt, og det gjør jeg best gjennom å skrive.

Jeg klarer ikke å finne ett eneste argument å legge på vektskåla`s JA-side. Hva skulle det være?

Penger?

Hva betyr penger når reiret til heipiplerka sprenges i filler, eller når havørna må forlate ungene sine? Det er Frøya Kommune sin skyld ( mener jeg ) at galskapen får fortsette. De sov i timen, og kom alt for seint på banen. De kunne ha stoppet det før, men valgte å ikke gjøre det. Det er BARE på dette punktet i historien at Ståle Gjersvold og jeg er enig.

Jeg mener at de folkevalgte har holdt nøytraliteten som et skjold foran seg. Det finne sentrale politikere i kommunen som ikke har ytret et ord i noen som helst retning Jeg synes at det er feigt.

Det finnes unntak, og unntakene har tatt på den gule trøya og vært der sammen med oss. Det finnes også dem som har ytret sitt JA-standpunkt på en saklig og ryddig måte. Det står det respekt av, selv om vi er rykende uenig.

Heldigvis besitter jeg den egenskapen, takk og pris, at jeg verdsetter enkeltmennesket. Jeg er veldig glad i ordføreren vår, og det vet hun. Berit er ei varm og flott dame.

For meg handler dette i all vesentlighet om sak, og ikke person.

 

Mamma har hatt Berit som sjef, og det har jeg også, for Berit er sykepleier.

Vi liker henne begge to.

 

 

Men, jeg liker IKKE måten denne saken er håndtert på. Aksjonistene får skylda for at TE ikke kom i gang med arbeidet innen fristen.

(Sjø)sprøyt!

Vi satte bare sjøbein vi, og det har frøyværingene gjort til alle tider. Jeg anbefaler dere å lese ukas “Fra sideinja” i lokalavisa HitraFrøya. Det eneste som irriterer meg ved det innlegget er at jeg ikke skrev det selv, for det er skrevet med gullpenn.

Karin Jegtvik er ett av mine forbilder når det kommer til skrivekunst:

https://www.hitra-froya.no/pluss/nyheter/2019/06/13/Jeg-gr%C3%A5t-av-frustrasjon.-Jeg-har-gr%C3%A5tt-av-stolthet-19251668.ece

 

Synd det er pluss-sak, for jeg tror at HF ville tjent på og gjort denne spalten tilgjengelig for alle.

 

Ta meg som jeg er

 

Kroppen har sin egen måte å varsle på når innsida av hodet ikke hører etter, med det resultat at jeg er stiv som en pinne. Ikke myk og føyelig som en vidjekvist altså, som jeg burde ha vært.

Jeg har en helt vanlig jobb på gulvplan, timeplana mi er ikke fullspekket med styremøter og denslags, ikke reiser jeg verden rundt for å møte samarbeidspartnere, barna er voksne, dugnader er en saga blott – bortsett fra dem jeg selv velger å være med på.

Så hvorfor?

Vanligvis er jeg oppe med fuglene, og klar for en ny dag før andre har åpnet gluggene. Jeg nyter å stå opp grytidlig, for da har jeg hele dagen å ta av. Den siste uka har jeg ikke vært ute av senga før klokka ni, og da føles det som om jeg har forsovet meg. Jeg har gått glipp av mange timer allerede.

Etterpå sitter jeg i sofaen med kaffekoppen og lar tiden fly, mens Milla følger min rytme. Hun orker ikke å gå ut for å tisse engang, men velger heller å ligge langflat ved min side.

Alltid ved min side.

 

 

Det er godt for både hode og tilhørende kropp å komme seg ut, så kanskje jeg blir litt mykere etterpå. Å slippe tankene fri og la dem fly utover havet – det føles som en renselse.

Jeg må visst gjøre i dag.

Det behøves en storrengjøring, for hos meg er det tankekjøret som er utmattende. Det er bare å innse, først som sist, at dette er noe jeg må leve med, og takle på mitt vis. Jeg må godta at jeg er sånn skrudd sammen. Det betyr ikke at jeg resignerer, og lar være å gjøre motstand – jeg sloss nemlig som en helt.

Jeg jobber kontinuerlig med å holde styr på dem, og noen ganger er det som å holde styr på en flokk uregjerlige hester som galopperer dit de vil, og i hver sin retning.

Noen av dem klarer jeg å temme, og da sitter jeg trygt i salen. Andre ganger blir jeg med i en vill galopp, og da skjer det spennende saker. Da er jeg utenfor komfortsonen, og våger mye som jeg aldri trodde at jeg skulle våge. Det er også en form for kontroll – men det kjenner jeg ikke før etterpå.

 

 

DEN mestringsfølelsen er mye bedre enn å bli kastet av i en krapp sving.

Jeg ramlet forresten av en hest i ungdommen, så det er en av grunnene til at ryggen streiker innimellom. Det er ikke bare hodet som skal ha skylda alltid, selv om jeg red uten hjelm.

Men, det er alltid et men –  uansett hvordan jeg snur og vender på det så ligger tankene ofte et hestehode foran resten av kroppen.

 

 

Noen ganger ønsker jeg at jeg var en hodeløs høne, eller gjemt bak en maske.

Nei forresten – ta meg heller som jeg er 🙂

 

 

 

 

 

 

Den som gir sæ har tapt

 

 

 

 

HELLIG JORD

 

Himmel’n e her hellig e jorda
varsomt og lett ska vi gå
lær oss å lev, som en unge rundt mora
lær oss å høste og så
vi har glemt at alt som gror
lev av luft og vann og jord
vi e sårbar vi e små
har ei jord vi leve på

 

Halvdan Sivertsen

 

Jeg er så glad i Halvdan sine tekster. De er varme, underfundige, og store i all sin enkelhet. Jeg er også glad i venninne Wenche sine ord og tanker, for hun lever ut ordene hans i praksis.

Det tror jeg at vi begge gjør.

 

Halvdan har sagt at vi lever for natur og kjærlighet, at det er to av de viktigste ingrediensene i livet. Jeg er hundre prosent enig. Noen ganger ( uten sammenligning forøvrig ) så føler jeg at mine egne tekster har en touch av den samme tankegangen som han har.

 

SANGEN OM FRØYA

Dette er vipa og røsslyngens sang
for noen må gi dem en stemme,
trua er sterk den, og reisa er lang
men håpet vårt ligger der fremme.

Rødsildra klamrer seg fast i ei ur
mer fargesterk hun enn de andre,
hun priser en uberørt Frøyanatur
og hilser til dem som vil vandre.

Hubroen, havørna våker om kapp
de vokter hvert menneske-steg,
og fisken i vannet venter på napp
mens kveldssola setter sitt preg.

Ei Smølalirype i sommerlig drakt
med morskjærlighet i bringen,
våren er kommet og egget er lagt
det gjemmer hun vart under vingen.

Jeg vil så gjerne få gi dem en røst
og si noe vakkert tilbake,
for alltid så finnes de der og gir trøst
og jeg er i grunnen den svake.

Svaberget, du er mitt hvilested
mer hardfør kan hende enn meg,
men en dag du hvisket forsiktig det:
Jeg ga jo min styrke til deg.

 

Måtte jeg få en selfie med Halvdan Sivertsen en gang – og en fin, liten samtale om alt mellom himmel og jord.

Det ønsker jeg meg.

 

Å gå i land på Kjerringøy, den første junidagen. Det samme kan sies om Frøya. Det er derfor jeg er så inderlig redd for at idyllen skal slå sprekker, at det skal komme enorme vindturbiner og ødelegge stillheten som finnes her.

Stillhet er undervurdert.

 

 

Det er sørgelig at stillheten må vike for mektige krefter, for mektige folk som tvinger viljen sin gjennom. TrønderEnergi hadde faktisk IKKE satt i gang arbeidet innen fristen. Hvis det var meg som ikke hadde satt i gang innen fristen så hadde fylkesmannen garantert sablet meg ned.

Skal ikke loven være lik for alle?

 

Tilbake til de varsomme ordene. Jeg tror ikke det hjelper med varsomhet i møte med slike krefter, men jeg velger likevel å bidra på den måten som faller meg mest naturlig. Jeg har valgt å gi fuglene en stemme, duna i reiret, ørna på himmelen og myrulla  – de små, hvite bomullsdottene som vaier i vinden.

De ser så optimistiske og sorgløse ut.

 

Jeg vandret langs Kjærlighetsstien for en stund siden. Da så jeg alt dette som jeg skriver om, og da hørte jeg vipa inne på myra. Det gir nesten en sakral følelse å gå alene i naturen. Det finnes ikke vakrere katedral i verden spør du meg. Det er sikkert fordi jeg ikke er spesielt opptatt av arkitektur, annet enn den som vokser vilt.

 

Kanskje er rettssak det siste virkemidlet vi har, for frøyværingen gir seg aldri.

 

Den som gir seg har tapt – tekst Tommy Rodahl, vokal Brit Vie.

Lytt:

 

https://www.facebook.com/brit.vie/videos/10157375318624994/?t=145

 

 

 

 

En mamma etter mitt hjerte

 

Mamma er råere enn Red Bull

for hun er med på all slags tull

og tar det meste med et smil

herlig dame – uten tvil!

 

 

 

Er det HER…

man opererer grå stær?

 

Eller flyg avsted, som Åge Aleksandersen ville ha sagt,

for nå skal øyenlegen på småviltjakt.

 

 

 

 

Reisverket er en pekepinn

på sånn ca hvor vi skal gå inn,

for denne døra ligger kun et blikk

unna Fokus Øyeklinikk.

 

  • Mamma, vet du hvor du er nå?
  • Nei.
  • Men du har jo vært her tidligere å….
  • Har jeg?

 

 

 

 

Hun kan i alle fall ikke noe råd for at Erotikk1

ligger på samme sted som holdeplass D1,

og med nyoperert blikk

ser hun ikke at det står erotikk,

( så hun sto der uvitende og helt tilfeldig

mens jeg fikk et blinkskudd, og var en smule heldig ).

 

 

 

 

Det eneste som ble med hjem var en kulepenn – nei, to!

fra Clas Ohlson faktisk…ho, ho, ho 🙂

 

 

 

 

Nå gjelder det å finne riktig dør

vi mååå være der en halv time FØR

i tilfelle de ligger foran skjema

men det ble aldri noe tema

for fuglen var visst fløyet

og virkeligheten traff pasienten midt i øyet.

 

 

 

 

De var som vanlig en smule forsinka

og varssellampene blinka:

 

Rekker vi bussen hjem???

Mamma da, vi skal ikke helt til Betlehem,

så om vi ikke rekker bussen – da tar vi Kystekspressen

PSST! Sjekk forresten mannen i den dressen ——>

eller, jeg vil heller kalle det kaftan

for i dag feirer muslimene avslutningen av Ramadan.

 

 

 

 

Det formelig krydde av kaftaner

tenk å ha sånne spisevaner

at du ikke kan spise mellom soloppgang og solnedgang

den måneden må være fryktelig lang.

 

 

 

 

Neste gang så stiller jeg også frivillig opp

for denne dagen var helt topp

og det er din fortjeneste mamma – Rai-Rai!

jeg fikk til og med lurt deg med på Thai Thai.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sangen om Frøya

 

 

 

 

SANGEN OM FRØYA

Dette er vipa og røsslyngens sang
for noen må gi dem en stemme,
trua er sterk den, og reisa er lang
men håpet vårt ligger der fremme.

Rødsildra klamrer seg fast i ei ur
mer fargesterk hun enn de andre,
hun priser en uberørt Frøyanatur
og hilser til dem som vil vandre.

Hubroen, havørna våker om kapp
de vokter hvert menneske-steg,
og fisken i vannet venter på napp
mens kveldssola setter sitt preg.

 

 

Ei Smølalirype i sommerlig drakt
med morskjærlighet i bringen,
våren er kommet og egget er lagt
det gjemmer hun vart under vingen.

Jeg vil så gjerne få gi dem en røst
og si noe vakkert tilbake,
for alltid så finnes de der og gir trøst
og jeg er i grunnen den svake.

Svaberget, du er mitt hvilested
mer hardfør kan hende enn meg,
men en dag du hvisket forsiktig det:
Jeg ga jo min styrke til deg.