I går hadde vi en drømmedag, og var ute fra morgen til kveld. Jeg kommer til å huske tilbake på denne dagen som en dag etter mitt hjerte.
Og selvfølgelig har de maritime husker i havgapet, med fendere som sitteputer. De er sikkert ment for unger, men da er det bare å ta fram barnet i seg, så blir dagen mer leken.
Dette er det beste huskestativet jeg har sett i hele mitt liv, for huskene henger fast i brua, og passer perfekt for havets datter.
Takk for lånet.
Vi inviterte med “sjølingan” på tur, og dette var dagen for å si ja. Det skal ikke mange krusningene til før mamma takker nei, selv om hun egentlig vil være med, for hun er ikke spesielt sjøsterk.
Men hun er sterk på mange andre områder.
Vi var ikke alene om å ville spise fish & chips, for parkeringa var full og stemningen enda høyere.
Dette er kortreist lykke.
Denne brua er litt skummel, for den beveger seg, og da har jeg ikke full kontroll.
Likevel må jeg ha et turistbilde.
Jeg blir litt rausere når sola skinner, så etter Bogøya lovet jeg ut nystekte vafler ved naustet til Kjell. Jeg tryllet fram røre som jeg hadde laget tidlig på morgenen,og Kjell tryllet fram alt det andre, det vil si naust og stoler og kaffetrakter og kaffe og filter og vaffeljern og smør og brunost og syltetøy og så videre. Mine 3 liter med vaffelrøre ble forvandlet til verdens beste utevafler, og alle skrøt meg opp i sky, selv om det var en annen som hadde gjort grunnarbeidet mens resten av verden sov.
Han fikk ikke være med på bildet en gang.
Utsikten delte vi på, ikke bare vaflene, altså.
Vi fikk til og med øye på ei lita terne. Jeg vet ikke om hun sov, eller om hun bare nøt sola, for vi klarte å snike oss tett på uten at hun fløy sin vei.
Naturen er jamen meg vakker, for akkurat nå er den ei lita terne på landgangen, en ettermiddag sist i juni.
Er det en unge? I såfall skal hun få et lite dikt med på veien.
Hvis det blir, og det tror jeg at det blir, et ” Team Vildestyrke ” under Tour de Frøya neste år, da stiller denne dama på startstreken, sammen med mange andre.
Det er mye lettere å sykle hvis jeg sykler for en god sak, nemlig kreftsaken.
Jeg synes Ellen lanserte en skikkelig god ide!
Jeg syklet rundt øya på impuls for en stund siden, og det gikk smekkgodt, som vi sier på Frøya. Jeg syklet ikke fortere enn humla suser, så jeg rakk å kjenne lukta av sommerblomstene som insisterer på å blomstre i lunken trøndersommer.
Det er ikke så mye trønderenergi i kroppen for tiden, kjenner jeg. Det skal bli godt med fire uker ferie snart, men enda er det fire uker til. Nå prates det mer svensk enn norsk på vaktrommet, pluss noe annet gebrokkent – en blanding av ukrainsk og norsk – og da kommer sommerfølelsen krypende.
Fargerikt fellesskap, akkurat som med sommerblomstene i grøftekanten.
Noen ganger kjenner jeg det på lukta, hvem som er på jobb. Det oser manneparfyme i gangen, og det er vi ikke vant med. Ikke er vi vant med parfyme, og iallefall ikke av den maskuline sorten. Bortsett fra parfynelukta så er det fint med mannfolk i omsorgsyrket.
Vi skulle gjerne hatt flere av dem.
Er ferien best før, under eller etter?
Før ferien så har vi noe å glede oss til, eller strekke oss mot. Forventningene henger i løse lufta, og bare venter på å bli hentet ned. Vi drømmer og planlegger og vi endrer kanskje planene etter vær og vind.
Fire uker ferie kan være både befriende og stressende. Noen har planene klare, mens andre ikke vet sin arme råd. De har kanskje ikke råd til den “perfekte” ferie, og vrir seg ved synet av glansbildene på facebook.
Jeg har landet på at det som betyr noe for meg er å gjøre det jeg vil, ut i fra de ressursene ( les: pengene ) jeg har. Heldigvis drømmer jeg ikke om New York og verdens ende, da.
Jeg får endene til å møtes, selv om jeg merker stor forskjell nå som jeg er alene i huset mitt. Mange av utgiftene er de samme som da vi var to om det hele, men jeg har ingenting å klage over, for her i huset er det bare velstand.
Jeg drømmer om norske farvann, både til lands og til vanns. Feriedrømmen er å gjøre det jeg vil, sammen med folk jeg er glad i, i fred og fordragelighet.
Etter ferien kan jeg suge på karamellen. Da tenker jeg tilbake på sjøsprøyt og høydeskrekk og mestring. Dønnamannen glemmer jeg aldri. Jeg husker akkurat hvordan det var, både da jeg klamret meg fast i lynget, og da jeg sto på toppen med gele i beina.
I dit it!!
Mye i livet handler om viljestyrke og mestring. Det som er mestring for meg er kanskje blåbær for en annen. Eller omvendt. Jeg sa det til sykepleierne en dag, da jeg kalte dem inn til møte. For meg er det mer skummelt å være møteleder, og snakke i en forsamling, enn det er å gå inn i huset til noen som skal dø.
Sa jeg.
Jeg synes at det er veldig vanskelig med sånne møter også, men da henter jeg fram viljestyrke, mot og mestring på en annen måte. Jeg er tryggere i møte med en døende og hennes familie, nettopp fordi det er det som er jobben min.
Den jobben er en balansekunst uten sidestykke. Jeg skal være profesjonell, og jeg er bare et menneske. Jeg må ha fokus, så får følelsen komme i andre rekke, iallefall for en stund. De gjemmer seg bak stive og ømme skuldre, og et varmt blikk.
Jeg får riste det av meg etterpå. Slipp tårene løs, det er sommer.
Da skal jeg samle en bukett av alt jeg behøver, for å starte på ny frisk. Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen. I september har jeg planer om å dra til Røros på samling i kreftnettverket. Det er fint med sånne samlinger, for da kan vi utveksle erfaringer, og lære av hverandre.
Pluss at det er fint på Røros.
Det er ingen tvil om at det er bruk for vår kunnskap og kompetanse, for det er mange som rammes av kreft. Alle kjenner vi noen, og en dag kan det være oss, men det tenker jeg aldri på.
Jeg tenker mange rare tanker, men aldri sånne tanker. Jeg lever mens jeg lever, og tar det som det kommer. Det er nesten litt rart at jeg har en så befriende innstilling til akkurat dette, for man skulle kanskje tro at grubleren i meg ble matet med så mye kreft at jeg ble redd.
Å være døden så nær virker motsatt på meg, for jeg er aldri lengre unna døden enn når jeg sitter ved senga til noen som skal dø. Da kjenner jeg at jeg lever, og da skylder jeg han eller henne, men aller mest meg selv, å gripe hver eneste dag.
En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve.
Kanksje jeg skal pynte meg og dra på dansefest med Ole Ivars i kveld, nå som sola skinner og havet er blikkstille? Sitte i en båt sammen med gode venner, og drikke cider i solnedgang?
DET er ren trønderenergi, men kanskje ikke dagen derpå.
Hvem bryr seg?
Jeg håper alle bryr seg om hverandre, og kvesser sykkelen til neste år, for da skal vi sykle for en god sak.
Jeg har vært på avslutning i kveld, for Vegard er ferdig med sitt siste år på Guri Kunna Videregående Skole – avdeling Frøya. Nå gleder han seg til å flytte til Trondheim, og det er jeg egentlig glad for.
Det er et sunnhetstegn.
Jeg kjøpte forresten en flaske øl også, fordi tittelen passet så godt, og fordi han har passert 18 for lenge siden.
Aldri før.
Jeg er ikke glad for at huset blir tomt, men jeg synes det er fint at ungdommen er nysgjerrig på livet utenfor virkeligheten. Pluss at jeg føler meg trygg på at begge barna sikkert finner veien hjem igjen, enten på besøk, eller for godt.
Det bestemmer de selv.
Fem staute gutter i kollektiv. Da behøver de minst EN oppvaskbørste, selv om det sikkert er oppvaskmaskin i huset. Hva med klesvasken? Der har jeg sviktet litt som mor. DET skal han ha; han har lagt skittentøyet i sirlige stabler i kjelleren, sortert etter farge.
Resten er det jeg som gjør, men det burde jeg sikkert ikke gjort, spesielt ikke de siste 5 årene.
Minst…..
Hvitosten er dyr. Det kommer han sikkert til å merke. Han er veldig glad i spaghetti og kjøttdeig, og har planen klar. Han skal bytte ut karbonadedeigen med kyllingkjøttdeig, for da blir det halv pris.
Jeg tror heller ikke at han kommer til å kjøpe sjokomelk så ofte, for melka fra de brune kuene er mye dyrere enn vanlig melk.
Han kommer nok heller ikke til å kjøpe økologiske egg.
Jeg håper han kommer hjem til jul, om ikke før, for AtB kjører med priser som koster skjorta. Skjortene må han heretter stryke selv, men har han strykjern?
Har han dyne og pute og kopper og kar?
Jeg tipper at matbudsjettet mitt går rett til bunns når jeg blir boende alene, så da drypper det vel litt på klokkeren likevel. Selvfølgelig putter jeg en ost i bagen når han er hjemom.
Det blir vel ei råd 🙂
Jeg bekymrer meg ikke. Det eneste jeg bekymrer meg for er at sju ungdommer skal kjøre 100 mil i morgen. Den eneste uroen jeg har, handler om bilkjøring. Det at de skal på guttetur synes jeg er stas. bare de kommer trygt fram til destinasjonen, som heter Bjørketorp. En fluelort på verdenskartet, men verdens fineste sted.
Nemlig en svensk stuga.
Et smultronställe.
Nyt ferie og frihet gutter, langt borte fra mamma og mødre, sånn generelt.
Det var mulig før, og det er mulig nå, og det har jeg ingenting med. Det er bare når det går på helsa løs for den som bor der – og for meg, som er sykepleier – at jeg kan prøve å gjøre noe med det.
Men det er ikke alltid det går.
Noen har virkelig alt på ett plan, eller nærmere bestemt, på ett rom, for de både spiser og sover og går på do i det samme rommet. Og de tåler det meste.
Det gjør ikke alltid jeg. Det hender at jeg brekker meg i smug, eller tørker bort en tåre, mest fordi at jeg svelger som en gal for å holde maska, sånn at jeg slipper å spy i dobøtta.
Den ekle dobøtta med matsmuler i, som jeg må tømme.
Midt i dette så ser jeg mennesket. Han som sitter i senga på kjøkkenet, og er overlykkelig over at jeg setter meg ned i fem minutter. Han takker så hjertelig at det føles som om jeg har vært der i flere timer. Jeg får nesten dårlig samvittighet. Han forteller meg om krigen, så levende fortalt at det eneste jeg ser er en kjekk, ung mann i uniform. En ung mann som fortjener min tid, nå som han er gammel.
Jeg haster videre til neste hus. Her bor det ei elskelig gammel dame med blått hår og mange pårørende. Hun har så mye hun skal gjøre idag, så hun håper at jeg blir fort ferdig med det jeg har kommet dit for å ivareta. Jeg ser at hun sitter og tripper, helt ytterst på stolkanten.
Bare hun ikke ramler av stolen, og brekker lårhalsen!
Hun ble nesten litt skuffet da jeg kom inn døra, for hun trodde det var drosjesjåføren. Neda, det var bare en engel som kom flygende, litt for seint, som vanlig.
Jeg setter insulin ( hurtigvirkende, for dama har dårlig tid ), og haster videre.
Noen brukere har den ene fyllekula etter den andre. Det er også en sykdom, men den er tyngre å akseptere, både for den som er syk, og for oss som skal hjelpe. Det handler mye om tillit og tillitsbrudd, og om vonde skjebner.
Da tar jeg med jobben hjem, for det hender at jeg tar et glass vin i ny og ne ( ganske ofte ), men heldigvis ikke på den måten.
Vi tar det meste av diagnoser på strak arm. Vi blir selvstendige av havslufta, selv om det finnes Sea King og ambulansetjeneste. Jeg tør påstå at vi er både kreative og løsningsorienterte, og det tar visst for mye plass å skrive ned alt som vi holder på med.
Vi kan litt om alt, og vi kan mye om det meste. Hvis det er noe vi er usikker på, så kontakter vi sykehuset, og da får vi som regel alltid god hjelp.
Særlig ved enkelte avdelinger.
Det hender til og med at vi bærer inn ved, eller reparerer ei varmepumpe. Noen ganger finner vi igjen signalene til TV`n også, de som forsvant med vinden.
Eller var det lynnedslaget som tok dem?
Nå skal jeg inn til noen som har kommet hjem for å dø, så jeg må omstille hodet mitt. Han er ikke så nær døden at jeg behøver å være der hele tiden, for han har andre hos seg, mennesker som står ham mye nærmere enn det jeg gjør.
Likevel er det krevende.
Jeg steller og smører, og hjelper ham å finne en behagelig liggestilling, iallefall så behagelig som det går an å få det. Han har mer smerter enn før, og…..puster han annerledes enn i går?
Jeg må konferere med legen, sånn at vi kan lindre plagene mest mulig. Mannen skal jo leve til han dør, og da vil jeg at han skal få den beste behandlingen som vi kan gi.
Før jeg går, så forsikrer jeg både ham og pårørende om at jeg er bare en telefon og noen kilometer unna.
Jeg heiser skuldrene på plass og kjører videre.
Jeg må bytte frekvens igjen, for nå vet jeg at jeg kommer til å få kjeft. Selv om jeg er forberedt, så er den skyllebøtta iskald likevel, Jeg skjærer tenner, og har et alt for tydelig kroppsspråk. Jeg må ta meg sammen, prøve å være litt profesjonell. Noen er misfornøyd stort sett hele tiden, og det er jobben min å sette dette sinnet i en større sammenheng. Hvorfor er han sint?
Kanskje det skyldes tidligere opplevelser som har festet seg i kropp og sinn? Han vil ikke fortelle, iallefall ikke til meg, men kanskje til en av de andre. Det er det som er så fint, når kjemien stemmer, for det gjør den ikke alltid.
Ikke denne gangen.
Jeg rister det av meg, for nå er jeg sulten. Jeg må spise lunch, og den spiser jeg noen ganger kl 10.30 og noen ganger ikke i det hele tatt. Ei busslomme og en iskaffe får duge i dag. De fleste dagene spiser jeg meg god og mett til rett tid, bare så det er sagt.
For uten mat og drikke, duger helten ikke.
Hva med den gangen jeg ble overrumplet, og plutselig satt ved et pent dekket bord og spiste lutefisk? Det var en pårørende, i samarbeid med sin mor, som hadde dekket på til tre, Til henne, til meg, og til seg selv. Var det ikke for mine hvite klær, så hadde det lignet på et årsmøte i Lutefiskforeninga, med tilbehør. En diger øse med erterstuing, uten at jeg ba om det, pluss at jeg fikk tilbud om et glass Rosevin på kjøpet.
. NEI TAKK, JEG KJØRER!
Det ble dagens lunch.
Og det ble dagens gode latter, da jeg omsider, og noe forsinket, kom inn på vaktrommet. På vaktrommet foregår det forresten mye rart. Der er det både humor og galgenhumor. Der er det også refleksjon og tårer og masse annet. Hver fredag har vi fredagskaffe, Som regel aner vi ikke hva vi skal kjøpe, så da blir det is med taffelsticks oppå.
Det enke er ofte det beste, særlig når vi ikke rekker å bake. Vi våger ikke å bake i arbeidstiden, for da kan det hende at brannalarmen går. Vi har egentlig ingenting i mot brannmenn, tvert i mot, men det er litt flaut.
Så får jeg plutselig en telefon fra sykehuset. De vil gjerne høre om vi har kunnskap, ressurser og anledning til å ta i mot en pasient i livets siste fase. Det er krevende, både fysisk og psykisk, men selvfølgelig ønsker vi å si ja. Vi prøver så godt vi kan, og det er godt nok. Det er faktisk veldig godt å jobbe her ute i havgapet. Denne delen av jobben min er jeg så stolt over, og jeg er priviligert som har egne dager avsatt til kreftomsorg. Jeg er priviligert som får jobbe sammen med så dedikerte medarbeidere, på alle nivåer i tjenesten.
Vi har et unikt og tverrfaglig samarbeid som er få forunt å ha.
Jeg trives ikke så godt på medisinrommet. Det er grusomt kjedelig, og veldig viktig, å sitte hele dagen på lukket avdeling, selv om jeg kan åpne vinduet.
Når jeg endelig har dosert ei lang regle med dosetter, så kommer det en like lang regle inn fra ruta, og de er tomme – forhåpentligvis. Det gjelder å passe på. Hvis det ligger igjen medisiner i dosetten så må vi kartlegge hvorfor. Har brukeren glemt å ta dem? Er han bortreist, eller har han vært bortreist på ekte, og glemt dosetten hjemme?
Sykehuset glemmer av og til at vi ikke har apotek – eller hadde, for nå har vi – og sender brukeren hjem med en bunke resepter og ingen medisiner.
Gjerne på en fredags ettermiddag, og når gode råd er dyre.
Kartlegging og dokumentasjon tar stadig mer av vår tid. Det er viktig og det er ikke det jeg liker best å gjøre, selv om jeg elsker å skrive.
Jeg vil være der brukeren er, og her er hun IKKE. Hun har ikke gjemt seg mellom linjene i Profil, som er verktøyet vårt.
Hun er hjemme, og hun serverer meg krumkaker og brus hvis jeg har tid til å sette meg ned.
Selvfølelig har jeg tid til det.
– Dette bildet tok jeg på ei kveldsvakt –
En annen ting som gjør dagen god er utsikten, og der er Titran-ruta i en klasse for seg, selv om jeg liker meg best på Dyrøy-ruta. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror det henger igjen fra den gangen jeg var nyansatt, og Frøya var delt i to soner. Jeg tilhørte sone Nord. Nå kjører vi på kryss og tvers, og vasker bilene våre selv. Det er det ikke alle som gjør, for noen kaster sjokoladepapir og tomflasker alle steder.
Uten å rydde etter seg, men ingen gjør det. Ingen innrømmer at de er den skyldige. Ingen tar det siste håndtørkepapiret heller, og glemmer å fylle på nytt.
Ingen vil skrive referat på personalmøtet, men noen må gjøre det.
Sånn tror jeg at det er på alle arbeidsplasser, men jeg er så glad i denne gjengen likevel. Jeg er ikke det spøtt bedre selv, for jeg sniker meg unna å fylle drivstoff.
Det er fordi jeg får hjerteklapp av bensinstasjoner, men det er dårlig gjort av meg.
Har jeg glemt noe nå?
Jeg glemmer iallefall ikke henne som syntes jeg så så veldig ung ut – har du passert 30? – og som i neste setning lurte på om jeg skulle gå av med pensjon snart.
Jeg håper det blir lenge til, for jeg håper jeg får være med å innvie det nye helsehuset som skal bygges. Jeg håper at det det blir vedtatt bygd i Beinskardet, men det er en annen historie. Jeg klarer ikke å la være å engasjere meg, hverken i denne saken eller i jobben min.
Jeg vil ikke gjemme meg bak munnbindet.
Jeg er veldig spent på hvor det nye helsehuset lander. Det er heller ikke sånn at fagfolket sin vurdering kun innebærer et ønske om fred og ro for brukerne, selv om dette er spesielt viktig for de som har diagnosen Alzheimer.
Beinskardet er ikke herfra til månen, men rett i nærheten av de fleste tilbud. Ro og fred betyr heller ikke at vi fortsatt vil bo på Hamarvika, selv om det er en fin plass. Vi er opptatt av å ikke bygge i høyden, og vi vil gjerne ha utearealer som innbyr til å være ute. Vi kjenner helsevesenet fra innsiden, og vet hvordan vi gjerne vil ha det på utsiden. Både eldreråd og brukerråd har en stemme, og de er i aller høyeste grad også eksperter på sitt område. Ungomsrådet har også sagt sitt.
Og dette er MIN stemme, som sykepleier.
Det er ingen som skal gjemmes bort, eller glemmes, for det sørger kreative og dyktige fagfolk og pårørende for. Vi har Livsglede for eldre i fokus, og kommer oss dit vi vi vil, enten vi ønsker en kaffekopp på Hotell Frøya, en shoppingtur, en sving innom apoteket med det samme vi er der, eller kanskje en tur til øyrekka.
Sånne avbrekk er gull verd, men vi ser at den daglige turen ut i sansehagen, eller bare det å sitte ute i sola eller nordavinden er vel så viktig. Da tror jeg de aller fleste vil se blomster i stedet for biler. Dette er ikke romantisering, men fakta. Det er også et faktum at jeg har verdens beste jobb.
Vi har dessuten utfordringer i hverdagen som er større enn avstanden til sentrum, så her vil vi bygge og her vil vi bo.
Du som styrer skal bli gammel selv, hvor vil du ha hus før du tar kveld? Vil du vandre rundt i egen hage, plukke blomster alle dine dage?
Eller vil du heller satse høyt, titte ut og ikke se en døyt? Hver gang når du ut av huset gikk, alt du så var dagens rushtrafikk?
Nei, jeg tenker at du vil ha fred, trives godt og høre til et sted. Livsglede som lar deg tenke fritt, sånn at du får oppfyllt ønsket ditt.
Vil du ta en tur på din kafe, nå som du har hus i Beinskardet. Vi er kledd i hvitt og fikser det, for du bor på verdens beste sted.
Avstanden til sentrum er lik null, bygg et hus og la det bli til gull. Takk for at vi også fikk en stemme, da kan dette bli som å bo hjemme.
– Tove –
Nå har jeg kartlagt en helt vanlig arbeidsdag, for ingen dager er like.
Og det har jeg all grunn til. Å smile, altså, for dette har vært ei fin helg. I går kveld satt jeg på terassen hos kjæresten og lot som om det var sydentemperatur, for han har terassevarmer der ute. Jeg behøvde ikke å late som en gang, for det var behagelig å sitte der. Dessuten er det finere her enn i syden, hvor nå det er. Syden er et vidt begrep, men et sted der alle klapper når flyet går inn for landing.
Jeg kjøpte jeg meg en ny sommertopp i går, med de fargene som jeg elsker. Jeg synes det er vanskelig å finne klær når det er vår og sommer, for jeg er mest glad i høstens farger.
Jeg ble varm i trøya da jeg fant denne, og måtte bare kjøpe den, og bruke den samme kveld.
Jeg er litt rar sånn, for mye av det jeg kjøper må ligge eller henge en stund før jeg tar det i bruk, enten det er klær eller tekniske dupeditter.
Jeg vet ikke hvorfor, men i går var et unntak.
I dag ble jeg med Kjell på båttur.
Til paradiset Andstein.
Jeg aner ikke hvorfor jeg valgte kamuflasjebukser, for det var ikke en sjel der.
Bare oss, og en diger havørn som letta og fløy. Jeg hørte vingeslagene før jeg så den. Det var den mest staselige ørna jeg noen gang har sett.
Kanskje den er væreier?
Kanskje dette er hans rike, mens vi bare er gjester.
Han er en ganske kjekk type, egentlig. Når jeg legger til hjelpsom, snill, huslig, morsom, lyttende, tunghørt, glemsk, oppmerksom og raus, så er han perfekt for denne dama.
Han tar vare på både meg og bilen min, selv om jeg er selvstendig på ( nesten ) alle punkter. Bilen er mitt svakeste punkt, men nå slipper jeg å ofre den en tanke, bortsett fra å tanke den, da. Det setter jeg pris på.
Tank og pris!
Det er deilig å spise ute, om man bare får fyr på grillen. Jeg lærte noe nytt i dag. Ikke la engangsgrillen ligge for lenge i kottet, for da tørker alt bort. Skulle tro det brant godt i tørrpinner, men, neida.
Kjell helte bensin på bålet, og jeg holdt meg på behørig avstand, for jeg er livredd både bensin og bensinstasjoner. Det skal mer enn en skvett bensin til før jeg tar fyr.
Pølsene ble gjennomstekte med en puff og et smell. Litt svidd i kantene, men det er bare sjarmerende.
Fine servietter <3
” Enjoy the little things, for one day you may look back and realize they were the big things. “
Det er jeg helt enig i, og det er jeg ganske god på. Takket være at jeg er sykepleier så har jeg lært mye om liv og død, så da velger jeg å gripe dagen.
Jeg velger å glede meg over de små og nære ting, som for eksempel lyden av vingespennet til havørna. Hei, det ble visst litt feil, for den ørna var stor.
Småfuglene, da. Tjeld-ungene som satt på et skjær, eller ærfuglene som duppet i vannskorpa.
Det gleder jeg meg over.
Det går også an å glede seg TIL, selv om ingen kjenner morgendagen.
Drømme store og små drømmer, som kanskje kan bli til virkelighet. Og blir de ikke virkelige, så er de gode å ha likevel.
Jeg duppet meg i havet i dag. Jeg svømte ikke, for jeg har vondt i skuldra. Det er ikke sikkert jeg hadde svømt om skuldra var smertefri heller, for det var isende kaldt, men ikke så kaldt som i Gjevilvatnet.
Der lå det nemlig istapper i strandkanten
Jeg kan forresten være en istapp selv, også. Da stenger jeg meg inne i mitt eget, og sender tydelige signaler til verden rundt. La meg være i fred til det går over.
Så jeg er ikke alltid så enkel å leve med.
Bra at noen er tålmodig, da.
Dessuten er jeg både snill og omsorgsfull og gavmild og raus når det kniper om.
Og det gjør det ofte.
Jeg besto båtførerprøven med glans, særlig teorien, men det er noe annet. Ser det ut som om jeg og båten er venner?
Dette er første gangen jeg tar i et ratt, og det var skummelt. Farten var skrudd ned til et minimum, men likevel…
Det er kjekt å kunne komme seg til land for egen maskin, om den egentlige båtføreren skulle få et illebefinnende. Da hjelper det svært lite å være sykepleier, tror jeg. Kanksje jeg blir så redd at jeg glemmer alt jeg har lært om førstehjelp og koordinater?
Skal vi drive avsted med vinden, eller skal jeg styre skuta inn til nærmeste havn?
Hjepe meg!
Jeg har fortsatt mye å lære. Det hjelper ingenting å kunne alt i teorien hvis jeg ikke kan omsette det i praksis. Sånn er det i jobben min, også.
Det et to sider av samme sak.
Dessuten passer vi to sammen, som hånd i hanske. Vi gjør ting hver for oss, og gir hverandre den friheten vi begge behøver.
Og vi deler mye.
Strandhogg, padleturer, sykkelturer, fjellturer, fredagskvelder, lørdagskvelder, og famiieselskaper. Men ikke hus.
Dette var ett av de første bildene som jeg postet etter at jeg åpnet bloggen min, og sinnsrobønnen har jeg alltid med meg, selv om vi sikkert ba bordbønnen akkurat her. Den er ikke alltid så lett å leve opp til, men den er veldig, veldig klok og fin.
Den er enda finere på engelsk, selv om ordene betyr det samme. Her har til og med Gud fått plass, men for meg så er bønnen lik for alle, uansett hva vi tror eller ikke tror på.
Bare hør:
God, grant me the serenity to accept the things I cannot change, courage to change the things I can, and the wisdom to know the difference.
Uavhengig av tvil og tro så strever vi med de samme tankene, eller gleder oss over små og store hendelser, alle sammen.
Glede er glede, og sorg er sorg.
Jeg har til og med oppdaget at jeg kan le midt i sorgen, eller gråte når jeg er glad.
I går hadde jeg som kreftressurs møte med sykepleierne, og på kvelden var jeg på Kreftforeningens temakafe. Hvis noen hadde sagt til meg for ca tre år siden at jeg skulle prate høyt på begge møtene, og til og med ha ansvaret, så hadde jeg sagt som Ludvig:
Det er fali, det!!
Så nå er jeg et levende bevis på at jeg har mot til å forandre det jeg kan, og at bønnen er sann. Pingla har blitt tøff.
Mot ramler ikke ned i hodet med et smell. Motet kommer heller ikke rekende på ei fjøl. Ikke våknet jeg en morgen og var modig heller, som født på ny, liksom.
Det krever og koster og gir.
Noen ganger mobiliserer jeg så hardt at det setter seg fast både her og der. Det jeg merker, er at for hver gang så blir jeg sterkere. Aspeløvet blåser ikke avgårde med vinden lengre, men klorer seg fast i greina. Løvet vil gjerne være midt i livet, sånn at hun kan få høstdrakten på.
Jeg elsker høsten.
Og jeg elsker jobben min, som dere sikkert har skjønt. Der har jeg også blitt mer uredd, for hva har jeg å være redd for?
Andres følelser, eller mine egne? Den vanskelige samtalen? Innviklede prosedyrer og tekniske dupeditter? Stillhet? Spørsmål? Forventninger?
Eer jeg redd for å si noe jeg ikke skulle ha sagt, eller for at jeg ikke vet hva jeg skal si?
Mot til å møte dette modnes over tid. Uansett så synes jeg at det er bruker og pårørende som er de modigste, for de har ikke annet valg enn å velge motet.
Jeg synes at de er modige samme hvordan de velger å håndtere en krise. Noen prater, mens andre er mer innesluttet. Noen er fysisk nær, mens andre gjør alt det praktiske, sånn at hverdagen fremdeles kan være en vanlig dag.
En vanlig, uvanlig dag.
Takk for at jeg er sykepleier, og takk for at jeg får være nær. Hvis jeg skulle velge på nytt, så hadde jeg blitt sykepleier.
Det er så viktig at vi er bevisst vår rolle, for måten vi er på, og det vi gjør, er så viktig for alle dem som vi møter på vår vei. Den lille detaljen, og de små ordene. Styrken vår, sånn at de har noen å lene seg mot ved behov.
Det ligner litt på medisinering. Vi doserer alt det nødvendige til faste tider, og så setter vi det andre på behovs-lista. Vi er bare noen kilometer eller en telefon eller et vaktrom unna, for vi jobber på forskjellige arenaer. Det blir kanskje feil å kalle det arena, for dette handler ikke om hvordan noen presterer.
Jeg fant akkurat opp et nytt ord ( trodde jeg i 10 sekunder, den tia det tok Google å finne det, for det var allerede oppfunnet ): Omsorgsstasjon.
Det er der vi jobber.
Så kakker vi forsiktig på døra, og går inn. Litt forskremt, med en klump i brystet, eller også en tåre i øyekroken, og med latteren på lur, for humor er viktig.
Humor er medisin, og det er lov å gå på trynet. Vi er da bare mennesker.
( dette bildet stjal jeg fra nett )
Cicely Saunders ( palliasjonens mor ) sa, etter å ha jobbet intenst over en periode: Jeg var sliten, men dypt lykkelig.
Kan man si det?
Ja.
Jeg forstår hva hun mener. Denne lykken består i at man er på rett hylle i livet,
og ikke har ramla ned,
som Ludvig villa ha vært redd for.
Forresten så synes jeg at Ludvig alltid har vært modig. Han klorer seg fast, selv om han er vettskremt.
Han gjør alt for dem han bryr seg om, og han svikter ingen.
OMSORGSSTASJON. Takk og pris for at jeg hadde vett nok til å Google, og ikke tok æren for oppfinnelsen.
Det lønner seg å være forsiktig, sa sikkert Ludvig.
Jeg kjenner så mange sterke kvinner. Det finnes sterke menn, også, men ( unnskyld ), den styrken jeg tenker på nå, bor i kvinnen. Mamma er det fineste ordet jeg vet, bortsett fra takknemlighet.
Takknemlighet er et undervurdert ord. Å være takknemlig er noe av det beste vi kan være.
Jeg har lært barna mine å være takknemlig for en tiøring, Det tror jeg er en av de beste egenskapene de kan få med seg på veien. Det å si takk for mat og takk for gaven og takk for at jeg har det så bra, det synes jeg er fint. Det siste sier de ikke så ofte da, men jeg vet at de mener det. Ungdommen går ikke til stadighet rundt og takker for at klærne deres blir vasket, eller for at det er brus ( eller øl ) i kjøleskapet. Det gjorde ikke vi heller, for vi tok det som en selvfølge.
Merkelig nok.
Mammastyrke er sterkere enn verdens sterkeste mann. Det VET jeg, for jeg har sett det mange ganger.
Det gjør sånt inntrykk at jeg blir blåst av banen.
Ordene som jeg gjemte på innsiden før, de får komme ut nå. Ut i lyset og livet.
Kjære alle mammaer i verden. Takk for at dere går gjennom ild og vann for oss. Takk for tålmodighet og plaster på såret. Takk for at dere ikke er bestevenninner. Som venninna mi Renathe sa i talen til konfirmanten sin i går. Mamma skal ikke være venninne.
Mamma skal være mamma.
Hun skal rettlede og vise vei. Hun skal vise at det er mulig å gjøre feil, og at det er mulig å rette opp feilene ifra i går.
Det er akkurat sånn det er. Kvalitetstid er den tiden vi lever i. Det er dagene som kommer, og minnene som varer evig. Det er ikke alltid jeg nøyer meg med ei skive brunost på brødskiva, for jeg vil helst ha hele osten.
Mangt kan sies om meg, men jeg er aldri værsyk. Det er fint at sola skinner, for da kan jeg sette meg i skyggen. Jeg liker regnet, for da er det ingen som ser at jeg gråter. Jeg elsker å gå tur i motvind, for da har jeg noe å lene meg på. Jeg blir ikke enig med meg selv. Lener jeg meg mot eller på?
Jeg vet ikke hvem som har skrevet dette diktet, men jeg liker det.
Jeg har våknet både av gråt og latter, og jeg kan huske de to gangene jeg forsov meg. Jeg har trøstet min datter i telefonen, men det er best å trøste når hun er nær, for ingen av oss liker at det ringer.
Akkurat der er vi steinaldermennesker.
Går det an å være både steinaldermenneske og blogger?
Jeg har iallefall ikke steinansikt, for følelsene ligger rett under huden. Føleleser er forresten det ordet jeg har mest problemer med å skrive, for det blir alltid feil. Det kommer alltid noen ekstra bokstaver og trenger seg på. Jeg ser at det ble feil denne gangen også.
Er det noen vits i å rette opp feilen fra i går?
Følelsene trenger seg på. og kontrastene er store.
I dag skal jeg i konfirmasjon til ei som har livet foran seg. Ei flott jente i splitter ny bunad, og med splitter nye tanker og drømmer. Ei som skal famle seg fram i livet, og lære å stå på egne bein.
Det tror jeg at hun klarer fint.
( Dette bildet rappet jeg fra deg, Inga. Håper du tilgir meg )
Det er så rart dette livet. Jeg er fadder på Inga, men i mange år var kontakten med hennes mamma mer sporadisk, på grunn av at livene våre gikk i ulike retninger. Når veiene våre krysset igjen, så ble vi venninner på nytt. På grunn av dette så har jeg ikke fulgt konfirmanten langs hele livsveien hennes. Jeg er ikke så tett på at jeg våger å holde en tale, så derfor får hun disse ordene fra meg:
En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve.
Grip dagen. Lev, og følg drømmene dine. Sett deg mål, og kjemp for alt som du har kjært. Jeg vet at du har din egen stjerne på himmelen, som heter Håvard Storebror. Jeg tror at han er stolt av deg, akkurat sånn som Henrik, den største Bukkene Bruse, er.
Jeg vet at de har verdens beste søster, og at du er et forbilde for de to minste. Åsså vet jeg at du elsker Balder. Han er lykke på fire bein.
Langs veien var det blikkstille vann og humlesurr og ei flue som fant veien inn i munnen min – antagelig mens jeg hev etter luft. Jeg aner ikke hvor lang tid jeg brukte på runden, heller,
for jeg tok ikke tida.
Tida er dyrebar, så derfor ville jeg være ute lengst mulig.
Jeg var kjapp med å sette meg mål da jeg først var i siget. Jeg planla to pitstop, og ingen flere, uansett om det fristet. Jeg glemte å spise før jeg la ut på langtur, så første stopp ble butikken på Nordskaget. Der fant jeg en nøttebar, selv om jeg ikke liker nøtter.
I nøden spiser fanden fluer, og smilet forsvant.
Heldigvis kom både smilet og energien tilbake, så da var det bare å begynne på del to. I Tungvågen var det ekstra mye motvind, og der ble jeg tatt igjen med sikkert en runde av naboen. Han ropte oppmuntrende:
” No har ittj du langt igjen! “
Takk, Kolbjørn.
Jeg er nødt til å takke her, for jeg takket ikke der og da. Jeg så bare en rygg som forsvant, men ordene varmet.
Jeg lover å heie på deg i helga, for det gjør jeg hvert år.
Merkelig at jeg ikke ble innhentet av broren min, som visstnok også skal sykle Tour de Frøya samme helg.
Kanskje han ligger på latsida?
Det vil resultatlista vise.
Jeg drakk bringebærsaft på toppen av Hellesvikbakken. Nei, det er ikke den bakken som er verst selv om alle tror det. Det er Hellesviksletta som suger.
Den suger energien ut av hver eneste muskel i kroppen.
Og nå drikker jeg vin. Jeg har vondt i beina, men mest i ræva. Hva med i morgen?
I morgen er en ny dag.
Eit nytt sykkeldikt
at sykkel er fint både morgon og kveld På ein sykkel kan vi helse og ta farvel
På ein sykkel kan vi helse og ta farvel. Sykkel er godt når det stille er, når stresset søv og ikkje bilane fer. Og vi skal merke ein sommarvind som stryk over knea og tea og kinn, og vi kan høyre kvitring i tre frå raudstrupen kledd for sin matiné. Vil eg fare der songen kjem fritt og løysast frå stresset sitt mareritt?
Dette bildet har jeg rappa fra Frøya.no, for noen ganger er det mer praktisk å be om tilgivelse enn tillatelse. Dette innlegget er heller ikke ment som et spark hverken oppover eller nedover, for det er skrevet i pur og blomstrende glede.
Jeg er glad for at rådmannen har snudd i denne saken, og at hun valgte å lytte til fagfolkene. Saken er nemlig den at tvisten om plassering av nytt Helsehus har skapt rabalder. Så mye mer har jeg egentlig ikke tenkt å si om akkurat det, for jeg har ikke peiling når det kommer til saksgang på høyeste nivå i kommunen, annet enn at jeg håper at helsehus i Beinskardet blir en realitet.
Men jeg har mye annet på hjertet, for det er jeg, og de andre hvitkledde, som ER hjertet i det nye huset. Vi, men aller mest dem som skal bo der.
Vi har alltid brukeren i sentrum, så da behøver de ikke nødvendigvis å bo midt i planeten Frøya.
Jeg tror det er nært nok.
Det er dem vi har tenkt på når vi ble en del av rabalderet, også, for vi kjenner livet på innsiden. Og vi vet hvordan det er best å ha det på utsiden.
Vi ønsker oss stille og rolige omgivelser, med grøntarealer og mulighet for skjerming. Dette er spesielt viktig for den demente. Ikke skjerming for å gjemme henne bort, men for at hun skal få en bedre og tryggere dag.
Og natt.
For denne gruppen er ikke nærhet til sentrum det som teller mest. For dem er det nærhet til omsorg, forutsigbarhet og ro som er viktig. Da er det bedre med fuglekvitter og blomster og livsglede-kopplam.
Det er best for alle, det.
Dessuten er det ikke langt til kommunesenteret likevel. Jeg vil si at det er midt i smørøyet, uten den trafikken som nødvendigvis er i det tetteste sentrumsområdet.
Og så slipper de å bo i høydehus.
Vi kommer oss dit vi ønsker likevel. Det sørger blant annet Livsgledegjengen for. Det er ingenting som stopper dem, så vi har både butikker, kafeer, basishall, storhall, kulturhus og øyrekka innen rekkevidde.
Apotek og legekontor er like i nærheten, men for dem som bor på sykehjemmet så er legedekningen så god at de har det de trenger på huset. For hjemmesykepleien sin del så er vi alltid på hjul, samtidig som vi er en del av hjertet i det nye bygget.
En viktig del, for vi er forbindelsen mellom heimen og hjemmet. Vi trekker i tråder, og hanker inn tråder som har slitt seg, og som flyr i løse lufta. Vi løser floker og vi putter kjærlighet inn i hver eneste maske.
Å bo på hjemmet ska jo være det nærmeste man kommer å bo hjemme hos seg selv. Da vil vi heller ha en hageflekk ( ikke jeg, da, som ikke kan fordra hagearbeid ) – men dere andre.
Da vil vi heller ha stillhet enn biltrafikk. Vi vil ikke gjemmes bort, for døra er alltid åpen, men tenk så mye finere det er å invitere gjestene med ut i sansehagen.
