Blåtimen er noe av det fineste som finnes; akkurat den stunden mellom dag og natt som har en farge som ingen andre timer i døgnet har.
Den er liksom over på et blunk.
DA er det fint å være ute, særlig når det er snø på marka – og skiføre.
Milla elsker blåtimen.
Det finnes mange ulike blåtimer i mitt hode – for eksempel blåtime-bad
og blåtime-padling
eller blå utepils midt på dagen
og blått hav så langt du ser.
Av og til har jeg blå dager, det vil si sånne dager som er fulle av melankoli og mye annet rart. Da går jeg meg vill i egne tanker, noe som ikke er å anbefale.
En bitteliten tanke som ikke veier stort nå må hun tanken sanke for ellers flyr den bort men når den er så liten så flyr den lett avsted hun håper den blir sliten og kanskje ramler ned i hodet på ei jente som går og sanker fjær for det var hun som sendte ivei den tanken der den hører til hos henne den har sitt tilhold her og ligger nå i redet med tusen andre fjær.
Noen tanker er fjærlette og noen er tunge som bly. Det finnes tanker som er verdt sin vekt i gull, mens andre blir veid og funnet for lett.
De lar seg ikke så lett styre, og kommer ofte ut av kontroll, så da hender det at de flakser vilt omkring som en skokk villfarne gjess.
En skokk vil si 60 gjess, og det holder ikke. En flokk kan jeg heller skrive, for da slipper jeg å telle.
Jeg har nemlig kommet ut av tellingen forlengst.
Det er ikke så lurt å legge lokk på dem heller, for til slutt koker det over. Det er bedre å la dem pyse ut litt etter litt, i kontrollerte former
sa brura…
Det er lettere enn det høres ut som, for hva er egentlig en tanke? Hvorfor dveler vi ved den? Hva er tankeoverføring, og hva menes med tankens kraft?
En tanke er ikke like lett å gripe tak i som ei utstrakt hand. Den er svevende og vanskelig å fatte, til og med i sin enkleste form.
If the brain were so simple we could understand it, we would be so simple we couldn’t. (L.Watson)
I dag fikk jeg en Hoptimist med blå nese, og den har hoppet av glede helt siden jeg fikk den. At den har blå nese er helt tilfeldig, for Hoptimisten liker å være uforutsigbar.
Jeg fikk den i gave fra Kreftforeningen, etter at jeg sammen med flere fra kommunen hadde foredrag om hvordan kreftomsorgen drives ytterst i havet. Vi belyste det fra hvert vårt ståsted, og jeg håper det kommer til nytte i det videre arbeidet som både vi og Kreftforeningen skal gjøre.
Det er flott at vi kan møtes på denne måten, selv om jeg er langt utenfor komfortsonen når jeg skal snakke til en forsamling. Jeg er dønn ærlig når jeg sier at det er mye lettere å snakke om døden med en som skal dø, enn det er å stå sånn.
Jeg føler at jeg stotrer og formulerer meg klønete, og at jeg er nesten døden nær. Jeg beundrer dem som lar ordene trille, de som har en sterk og klar røst, og de som eier rommet bare ved å stå der.
Der er ikke jeg.
Men dere, jeg gjør det likevel, og det er en stor seier. I det siste så har jeg fått bryne meg i manesjen nesten mer enn jeg har godt av, men alt blir en vane selv om jeg aldri i livet kommer til å bli vant til det.
Men det gjelder å tenke positivt har jeg lært, og det lærte jeg blant annet av Vilde.
Jeg blir heller aldri vant til samtalen; den samtalen som tvinger seg fram når noen har fått vite at de skal dø om ikke så lenge ( ingen vet når). Det er ikke sånn at jeg kommer på førstegangsbesøk og drar en sånn åpningsreplikk: Hvor har du tenkt å dø? Hjemme? Eller på Hjemmet?
Vi snakker heller om livet og håpet og trua.
Jeg føler meg fram. Jeg bygger tillit, stein for stein, og noen ganger blir jeg liggende igjen i steinrøysa, for kjemien stemmer ikke. Andre ganger blir steinene til det fineste byggverk – som tåler ALT.
Jeg drikker hjemmebrygget øl i arbeidstida fordi jeg har lovet noen å smake på det før det er for seint.
Jeg ler så jeg rister av en spøk som er litt over streken.
Jeg forteller noen at det er lov å slippe tak.
Jeg finner de riktige ordene; de som kan erstatte beroligende medikamenter, for det er fullt mulig å snakke noen til ro – med innestemme. Eller jeg doserer beroligende medisiner i smertepumpa når ordene faller død til marken, og ingenting gir lindring.
Jeg skjærer tenner, fordi alt jeg sier blir feil.
Jeg er Hoptimisitisk med tanke på dem som takk og pris blir friskmeldt.
Heldigvis er det mange som blir friske, selv om mange får senskader. Jeg håper inderlig at de er til å leve med, senskadene, og at livet blir en drøm, om enn på andre premisser enn før.
Kanskje senskadene til og med fordufter med tid og stunder? Nei, aldri i verden om de skal få lov til å fordufte med tida og stundene våre, til det er livet for dyrebart.
Vi ønsker heller senskadene dit pepper`n gror.
By the way, det er heldigvis sjelden at kjemien ikke stemmer for jeg er ganske rund i kantene. Ikke sånn at jeg smisker og smigrer, men jeg kan triksene.
Jeg tryller litt, akkurat sånn som sykehusklovnene gjør, men uten maske for jeg hater å kle meg ut. Og jeg får andre til å le, noen ganger bak min rygg. Som den gangen jeg var forb****t over at nesesprayen ikke funket. Samme hvor hardt jeg trykket så rant saltvannet i strie strømmer nedover hånda mi, i stedet for å sende en dusj inn i venstre nesebor. Jeg tok den med til apoteket for å klage på produktet, og vet dere hva jeg fikk til svar?
Neste gang kan du prøve å ta av toppa.
Det pinligste var at det handlet om apotekutsalget på Coop, så hun jeg snakket med hadde ikke en gang medisinsk bakgrunn, i alle fall ikke som jeg vet – men hun visste allikevel bedre.
Og en sånn sykepleier skal altså håndtere avansert medisinskteknisk utstyr, tenkte hun sikkert. Hun skal drive med medikamentregning. En sånn sykepleier skal følge pasienten til perleporten.
Herregud!
Men jeg lover, det går helt fint, for her snakker vi ikke nesespray.
Jeg snur ganske enkelt ryggen til vindmøllene, og Milla ser en annen vei.
Nå er det vedtatt at vi skal få vindmøllepark på Frøya.Trønderenergi, som er “eid av trøndere”, er stolte over å kunne meddele at Trøndelag seiler opp som vindkraftfylke nummer 1. Det er mye finere å se ei havørn som seiler i det blå, men nå er det visstnok snakk om et grønt skifte.
Jeg mener at en folkeavstemning fra 2005 sier lite om hvordan situasjonen er i dag. Folk flytter til og fra, og mange har fått stemmerett siden sist. Mange har falt fra, og mistet stemmeretten for godt. Sånn er livet.
Herregud, det er jo 14 år vi snakker om.
Hva med de som knapt hadde lært å snakke reint da vi hadde avstemning, og som skal arve kloden etter oss? Hvilken arv er det vi etterlater oss om vi tillater dette inngrepet på øya vår, denne øya midt i havet som nesten er mikoskopisk i den store sammenhengen, men som betyr så mye for så mange.
For meg er den selve livet; det finnes knapt noe større. Likevel synes jeg Frøya er alt for lita til å huse en vindmøllepark på denne størrelsen.
Øya er mitt hus og mitt hjem, og jeg er en flittig bruker av Frøyahauan, særlig når det blåser. Jeg har ikke tall på hvor mange skritt jeg har tilbakelagt på kryss og tvers.
Jeg har til og med gått meg vill.
Det kan høres ut som om jeg romantiserer øya og omgivelsene, men jeg finnes ikke romantisk. Naturen derimot, elsker jeg overalt på jord, og særlig den forblåste øya mi sjøl. Den er både grå og flat og ensformig og trist noen ganger, men det bryr jeg meg ikke om. Hun er så mye, mye mer enn det.
Hun er ALT.
Jeg synes også at jeg ser min egen tekst i et nytt skjær nå. Teksten ble sterkere på et vis. Jeg ble enda mer glad i hvert eneste ord.
LØKTA
Ytterst i havet der vil æ bo, sammen med feska og fuggel. hit lengte sjela og her finn æ ro, her trivs ittj nips eller juggel.
Øya e ekte og havet gir svar, svaberget legg der og friste, kom mæ i møte når du e klar, æ e din venn te det siste.
Havet det glitre og kviskre te mæ, kom hit med alt du vil sei, æ ska for alltid pass på dæ æ, løkta mi vise dæ vei.
Tvile du på kårr hænn du ska ro, lætt auan på løkta få kvil, ho gir dæ kjærlighet, håp og tro, da e det ailler nå tvil.
Jeg vil ikke ha nips og juggel i naturen. Jeg vil at øya skal være ekte, og da mener jeg EKTE – uten vindmøller, eller vindturbiner som de plutselig har døpt dem om til. Det er vel et ord som de høye herrer mener skal klinge bedre i ørene mine, men jeg tipper at vindmølleparken kommer til å lage så mye støy at det er uråd å høre hva de heter likevel.
Derfor gir det ingen mening.
Apropos døpe; vi kan jo kalle opp møllene, jeg mener TURBINENE, etter ledelsen i Trønderenergi eller kanskje etter noen av våre politikere?
Noen av dem har kanskje aldri vært på Besselvassheia eller Ørnberget, men nå får de plutselig muligheten til å stå midt inni Frøya – som tinnsoldater med englevinger, til evig tid og i all slags vær.
Men kva gjer han vinden, når han ikkje bles? – sa Olav Duun.
Hva skal de gjøre når stormen stilner, og om vindkraft blir avlegs? Hva skal kaftkarene gjøre da? Hva skjer med tinnsoldatene? Blir de til rustne gamle herrer eller ubrukelige kjerringer?
Hva nytter det at de har stål i bein og armer – om vinden snur?
Den største tua på Frøya rager 76 meter over havet, mens vindturbinene har tenkt seg høyere enn himmelen. De kommer til å se ned på både Besselvassheia, Ørnberget, Bremnestua og oss. De kommer garantert til å knerte en ørn eller to på sin bane rundt ( eller foran ) sola, og kanskje meie ned andre fuglearter i samme slengen – men vi har da så mange fugler å ta av.
Ett vingeslag er nok.
Jeg føler at jeg må bruke stemmen min, særlig ettersom jeg ble kåret til Årets stemme. Og jeg stiller gjerne som gudmor til en av møllene, men bare hvis jeg får velge barnets navn, og kun om jeg får knuse ei flaske i panna på fadderbarnet mitt.
Jeg er så glad i symbolikk, og i dette bildet, som er tatt på hytta til ei venninne. Den helga vi to hadde der oppe er et glovarmt minne, selv om snøen lavet ned og det hang ispigger utenfor vinduet.
Dette bildet rommer livet mitt akkurat nå, for dagene består av både istapper, snøkrystaller i alle fasonger, pluss et lys som skinner for seg selv og oss som er tilstede.
Jeg kan ikke skinne for andre hvis ikke varmen kommer innenfra, og en istapp kan falle ned fra himmelen og spidde noen når som helst. Men – det er jo når snøen begynner å smelte at faren for å få en kalddusj er størst.
Den sjansen får jeg likevel ta for jeg behøver å tines opp, hvis ikke kommer krampa og tar meg.
Da er det bedre å sette seg på kjelken og suse avgårde, for å se hva livet har å by på i 2019.
Hu-hei, hvor det går!
jeg høster som jeg sår
og i en liten gnist
så tar det fyr til sist
Vi satt i hver vår sofa den helga; strikket, betrodde, lyttet, gomlet kanelsnurrer, kastet vedkubber på glørne og hørte på lydbok med Mormor og de åtte ungene ( Kuflokk i snøfokk).
Verden seilte sin egen sjø for vi glemte å se på TV, og Anette glemte å følge med på strikketøyet sitt. Lua ble gigantisk, så hun måtte rykke ( rettere sagt rekke ) tilbake til start.
Lua lignet en ostesuffle som hadde mistet gnisten.
Vi flyttet snø, rente på rattkjelke, gikk på trynet, drakk utepils som hadde et passende navn, og så en rev borti hogget ( tror jeg at det var – eller var det en smurf? ).
Det får jeg aldri vite.
Tilbake til gnisten.
Jeg mener ikke at jeg ikke har omsorg for verden rundt meg, det har jeg i bøtter og spann – og noen ganger litt i overkant, sånn at flammen brenner ut. Men det er massevis av glør her, så det ska ikke så mye til før det slår gnister. Og DA, når jeg har fått tilbake varmen i min egen kropp, da først kan jeg være noe for andre igjen.
Jeg sier som Alf Prøysen, ett av mine forbilder:
Vi hadde vøri fattige om vi itte hadde hatt peisvarmen å ty tel.
Jeg er ikke så glad i nyttårsforsetter, men ett av dem er at jeg i 2019 skal ta bedre vare på min fysiske og psykiske helse – for det er tross alt kropp og psyke som bærer meg oppe.
Jeg skal bli flinkere til å bruke klær som gir meg bedre holdning, for jeg merker at når jeg har på meg den alt for behagelige joggebuksa – da blir jeg sidrompa.
Jeg slipper heldigvis å psyke meg opp til å spise mindre sjokolade og andre søtsaker for det er enkel biff å takke nei til sånt – Sørlandschips derimot.
Jeg skal ta ansiktsmaske en gang i uka hvis jeg husker det. Det er viktig å ta vare på huden, spesielt når man blir eldre, men jeg priser meg lykkelig over at tvangstankene ligger i hi for da kan jeg akseptere meg selv akkurat sånn som jeg er – med hud og hår.
Jeg skal våge å kjøre bilen min inn i vaskeautomaten hos Best – for jeg er livredd bensinstasjoner.
Jeg skal se Sletringen Fyr med egne øyne så ofte jeg kan, og kanskje padle dit når det kommer en ny sommer.
Aldri i verden om jeg skal lære meg å bruke symaskina, for det har jeg ikke lyst til. Syskrinet som jeg fikk i julegave av mamma for mange år siden står fremdeles urørt – for jeg sender alle reparasjoner til henne. Jeg hater å bruke nål og tråd, men elsker å strikke engler som daler ned i skjul.
Jeg synes at jeg er flink til å se dem som jeg har rundt meg. Jeg har tatt et bevisst valg som innebærer at jeg vil si det jeg ønsker å si mens jeg har muligheten – for man vet jo aldri ha morgendagen bringer.
Jeg skal bade i havet når det er vinter, og gjøre det enda oftere enn før, for jeg har lest at det forebygger depresjon. Jeg tenker i alle fall mye klarere etterpå, særlig når jeg deler etterpåstunden med ei ekte havfrue. Vi tar på oss varme klær og hjemmestrikkede votter (som vi har fått av en annen hjertevenn) – og de tunge tankene ligger igjen på havets bunn.
De sank som en stein, og godt var det.
Jeg må lære meg å få fyr i ovnen, for ungdommen rister på hodet og sier jeg er håpløs på det området. Jeg bruker gjerne ( ikke så veldig gjerne) en halv dag på å få det til å brenne mens de klarer det på et blunk. Ikke klarer jeg å fyre opp andre fyrer heller, for jeg er og blir sidrompa akkurat nå – og det er ingen som tenner på sånt.
Jeg skal skrive enda mer i året som kommer. Det er nesten en umulig oppgave for jeg skriver allerede døgnet rundt. Jeg er på mitt mest lykkelige når ordene får fritt utløp – det er som en bekk i vårløsningen.
Bokdrømmen nærmer seg med varsomme steg. Nå er den så nære at jeg har mulighet til å fange den, og sette den fri igjen. Jeg må behandle drømmen med respekt, for gjør jeg noe overilt så våkner jeg uten å huske hva jeg har drømt.
Jeg skal legge enda mer sjel i jobben min. Jeg visner litt når jeg sitter på medisinrommet, men så snart jeg er ute og treffer folk hjemme så skjer det noe. Det er da jeg vet at jeg er på rett hylle i livet.
Apropos hylle – jeg er stolt over at jeg har sluttet å gjemme meg mellom hyllene på butikken. Før unngikk jeg andre, og nå oppsøker jeg dem. Jeg driver med oppsøkende virksomhet – hvem hadde trodd det for bare fire år siden?
Den er hardt kuet som ikke tør slippe en fjert på åpen mark, sier de i Danmark.
Det er ingen andre enn JEG som kuer MEG, for jeg har alltid vært ekstremt opptatt av selvkontroll. Det er bra å ha kontroll, men ikke når det nesten tipper over til å bli sykelig.
Jeg ønsker inderlig at jeg får kontroll på tankene mine sånn at jeg kan være mindre bekymret og litt mindre engstelig for alt og ingenting, mest ingenting. Det er mye jeg ikke er redd for som kanskje andre frykter, men jeg vil bli mer fryktløs – sånn at jeg våger å kaste meg ut fra 10-meter`n.
Det er fali` det.
Til slutt vil jeg si at jeg aldri kommer til å slutte med å bruke humor, ironi og andre virkemidler for å få fram budskapet mitt. Humor brukt på riktig måte er en brobygger – i alle fall om vi ler av det samme. Det verste jeg vet er når noen spør om de kan fortelle meg en vits, for da ligger det en forventning i rommet om at jeg MÅ synes at det er latterlig morsomt.
Da er det mye bedre å møte blikket til Mona, for et blikk er nok – vi behøver ikke mer. Eller de underfundige kommentarene til Wenche, som bare smyger seg på med full tyngde.
Jeg elsker det, og når jeg tenker meg om så har jeg vært utenfor komfortsonen mange ganger i det siste. Det anbefales på det varmeste, så –
Værbitt, kan hende, men mjuk som ei fjær rappkjefta, sindig og snar te å lær, med havbruk i blikket og født med litt flaks ei øy og et folk som e fødd opp på laks.
Kvitkledde engla som gjær det dæm kan dæm dele sin omsorg med kvinne og mann, her banke et hjerte ferr aill under trøya det ska værra godt å bli gammel på Frøya.
Ildsjeler har vi fra sør og te nord no ha vi fått storhall og den e bra STOR, kultur og idrett dæm kjempe om gunsten mens Astri Reppe tar vare på kunsten.
Skybar`n da, ittjnå kan mål sæ med den ho Valborg har stjerna i blikket kan heinn, ferr dæm ha gjort jobben og vi ha no fått et hotell som minne mæ mest om et slott.
Et minnesmerke har vi på Stabben og fin restaurant som legg neppå Rabben, folk som har trua på folk og på fe med innsats og vilje så får dæm det te.
Og dæm som tar vare på aill som e minst et grunnlag som gir oss ein viktig gevinst, ferr kanskje vil ungdomman kom heim igjæn om Frøya har husrom og jobba te dæm.
Butikka har vi med kjola og jeans Mix og Match, Godbit`n, Byoung og Twins, og Kiwi og Coop og Livlige Rom trøng du nå nytt e det bære å kom.
På polet så har dæm min favorittvin, og ainna ferr dæm som drekk Vodka og Gin, mens den som bli groggy tar strakaste vei`n te andre etasje og Apotek EIN.
I farten så glømt æ å ræms opp Sport1 dæm har nesten første etasje ilein, Bokormen, Sjøstjerna, Rema og Nille og optiker`n, der får du kjøpt dæ ny brille.
Og øyrekka utenfor legg som et smykke der fins både raushet og fiskelykke, så ta dæ ein tur om det byr sæ ein sjans når Mausen og Bogøya byr opp te dans.
Vaktmester, havfrue, næringslivstopp øya har bruk ferr kvar eineste kropp, og ingen ska føl sæ ferr små eller stor ferr aill dæm som bor her kom naken te jord.
Det e så viktig at aill vi har trua på mannen i gata og ordførerfrua, ho Berit går først men e aldri ilein et folk ska stå sammen og møtes på vei`n.
Ja, her vil æ levva og her vil æ dø omgitt av saltsmak og svaberg og sjø, her bli æ klarsynt – hvilket betyr at da har æ utsikt te Sletringen Fyr.
Er det alderen sin skyld at jeg forbinder det å gå ut med å gå UT og ikke ut på by`n? Når ble jeg ei lita grå mus som piler inn til gjemmestedet sitt så fort hun får sjansen – for å spise ost og kjeks?
I motsetning til musa så drikker jeg vin til osten, det skal jeg ha. Deilig rødvin, selv om jeg ikke liker rødt. Jeg gjør et unntak for barskapet, men i klesskapet derimot, der slipper ikke rødfargen inn.
Fant det på instagram:
I år har jeg forresten vært vågal, for jeg kjøpte meg røde sko til jul. Skoene er nesten så langt fra meg som det er mulig å komme, selv om jeg ikke er av det langbeinte slaget. Det er heldigvis (pjuh…..) over en meter fra nesetippen og ned til de høye hælene for jeg har alltid likt å holde en viss avstand.
Jeg må ha avstand for å se ting i perspektiv.
Nå er det like før jeg henter neseklypa for hunden ligger under bordet og fiser. Synes til og med Milla at jeg er for treig, ettersom hun prøver å gasse meg ut av huset? Sier hun med rene ord at verden venter utenfor?
