havetsdatter

 

De siste fem månedene har vært ganske tunge, men sånn er livet – det svinger. 2018 var en opptur av de sjeldne; et år som fortsatt føles uvirkelig når jeg tenker tilbake.

Det var det året jeg gliste fra øre til øre i et ubevoktet øyeblikk som ikke var særlig ubevoktet likevel, for plutselig var jeg i rampelyset.

Årets stemme og Årets navn.

Etterpå stilnet stemmen litt, selv om vi på tampen av 2019 ferdigstilte Den blå adventstimen.

Suksessen gikk meg heldigvis ikke til hodet, for der er det allerede fullt.

 

 

Fullt av tanker som jeg har et svare strev med å sortere. Hvis jeg prøver klær så innbiller jeg meg at de ikke er kledelige. Øredobber kan jeg ikke ha, for det er rart. Neglelakk? Aldri i livet. Forandre hårsveis? Nei. Alle andre damer er så typete og flotte, de ser så selvsikre ut, de er så rake i ryggen.

Jeg har vondt i ryggen, jeg.

Kroppen er som et panser, og nå som fysioterapeuten møysommelig prøver å kakke hull på skallet så kommer følelsene fram. Jeg er sur, irritabel, rastløs, urolig, på gråten, men heldigvis også full av humor og latter. Da jeg sa til min datter at det ville ta tid å få kroppen i balanse svarte hun tørt:

• Ja, mamma, Rom ble ikke bygd på en dag.

På den andre siden så våger jeg nå å være alt det som jeg ikke våget å være før, og jeg er heldigvis trygg i jobben min.

Det er nok mange som ikke blir klok på meg, for samtidig som jeg er sosial så elsker jeg å være alene. Det er en nødvendighet, og sånn har det alltid vært, til og med når jeg hadde samboer.

Jeg setter stor pris på venninnekvelder, selv om det hender at jeg melder pass. Av og til så klarer jeg ikke annet enn å ta tidlig kveld, og da legger jeg meg gjerne klokka ni, for det er det ingen andre som har noe med.

Jeg savner Milla. Det er enklere å planlegge ting nå som jeg bare har meg selv å tenke på, men det er ingen lettelse, for det meste føles tyngre.

Jeg håper det blir sånn med tiden at jeg bare teller gledene.

 

 

Hva er forskjellen på nedstemthet og depresjon? Sannelig om jeg vet, selv om jeg har streifet innom begge deler. Eller, det var ikke et streif som av et vingelag, for det er hardt å møte veggen.

Da ble jeg liggende en stund, og det var ikke godt i det hele tatt, men tvingende nødvendig. Hadde det ikke vært for den smellen så hadde jeg nok ikke glist fra øre til øre noen år senere.

Hadde det ikke vært for den smellen så hadde jeg ikke åpnet opp og bydd på meg selv. Det er forresten sjelden jeg byr på meg selv når jeg tenker meg om, for jeg liker ikke kroppskontakt i det hele tatt. Det er derfor jeg savner Milla, for med henne var det annerledes.

Med henne var det den enkleste sak i verden, og det er det jeg savner aller, aller mest.

 

 

Akkurat nå føles alt så tungt, selv om jeg ikke skjønner hvorfor, for jeg har det jo så fint.

 

Jeg er stolt over åpenheten og sårbarheten min, og over styrken jeg har opparbeidet meg, for den jobben har jeg gjort selv (med god hjelp fra andre ); likevel er jeg alt for selvkritisk.

Jeg strammer tøylene alt for hardt.

 

Man kan forresten by på seg selv på mange forskjellige måter. Til helga, for eksempel, da skal jeg i 60års-dag, og da byr jeg kanskje på en tale 🙂

 

 

 

 

Jeg er så heldig å få være nyvalgt styremedlem i…..nei, ikke i Rosenborg Ballkubb, men i Livsglede for Eldre på Frøya, og jeg gleder meg til tiden som kommer. Havets datter har vært med som frivillig tidligere også, men nå har hun forpliktet seg litt mer.

Det føles bra.

Jeg har havnet i godt selskap, og får opplæring av menn og kvinner som har et brennende engasjement for de eldre. Det var derfor jeg takket ja, for jeg vet hva denne gjengen står for. Dessuten gir det mer enn det krever, selv om det sikkert er krevende å organisere og arrangere det som står i års-hjulet.

 

 

Det er helsebringende å gjøre noe for andre, for man får så uendelig mye mer tilbake. Det blir en vinn-vinn-situasjon, og det er mer enn man (til tider) kan si om Rosenborg. Jeg håper forresten at jeg får bli med Livsglede for Eldre på Rosenborg-kamp til våren, og at Gøran Sørloth er der.

DET er en vinn-vinn-situasjon.

 

Enda bedre hadde det vært om Kåre var der, men fuglen har fløyet, og for alt jeg vet så er jeg kanskje svartelistet på Lerkendal etter dette?:

 

 

 

 

Livsglede er så mangt, og dette levde jeg lenge på. Det er det som er meningen med Livsglede for Eldre også, og med frivilligheten –  nettopp det å skape magiske øyeblikk i hverdagen.

Noen ganger koster det litt, eller ganske mye, mens andre ganger er det nesten gratis. Hvis noen har ideer eller midler å avse, eller kanskje litt tid til overs, så kjør på. Jeg håper at pengene renner inn på konto slik at de kan omsettes i pur livsglede, for de eldre er en ressurs som vi må ta godt vare på.

Jeg kan love dere at det betaler seg, for vi arrangerer trim for både yngre og eldre.

 

 

En dag er det kanskje deg det gjelder, hvis du er så heldig at du lever lenge nok til å bli eldre, og hva er vel mer viktig enn å få støtte både fra øst og vest?

 

Seier`n er vår 🙂 og selvfølgelig heier vi på hitterværingene.

Det skulle bare mangle.

 

 

 

 

Jeg har skrevet om det før. Jeg er så sensitiv at det ofte går trill rundt i hodet, men jeg har på et vis lært meg å balansere tilværelsen. Det er ikke en sykdom, men en del av min personlighet. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Før så skjønte jeg ikke hvorfor hodet mitt kjentes ut som humlesurr på innsiden, men jeg tror det er nettopp derfor.

I tillegg så blir kroppen matt og tom for energi, selv om det er høytrykk i høyden.

 

Jeg jobber som sykepleier, men har måttet lære meg å legge igjen jobben på jobb, for ellers så hadde jeg ikke klart det. Det er ikke alltid jeg klarer det heller, men jeg tror at denne delen av min personlighet gjør meg til en god sykepleier. Prosedyrer kan man pugge, men evnen til å være tilstede, og til å tåle stillheten, den er iboende, samtidig som den oppøves over tid. Det er en god ballast å ha med seg, for den veier ikke stort, selv om den noen ganger er tung å bære.

Da er det godt å kunne le, og det gjør jeg ofte (når det ikke passer seg).

 

 

Antennene er i konstant beredskap, og tar inn alt av lyder, lukt, lys,stemninger, kaos, konflikter, gode vibber, det usagte, det som sies, det vanskelige, hjerteskjærende, hjertevarme og de magiske øyeblikkene i hverdagen.

Det blir liksom for mye av alt, og da er det ikke dagen for å oppdatere seg på hva som skjer i verden. Mulig det er feigt, men jeg orker ikke alltid å forholde meg til ulykkene og lidelsene. Dessuten dukker den amerikanske presidenten opp i tide og utide, og jeg synes han er utidig. Donald Trump er ikke balsam for sjelen, og han er heller ikke en fryd for øyet.

Da slår jeg av TV`n og trekker jeg meg tilbake, til hula mi (som er sofaen), eller jeg oppsøker naturen – gjerne alene. Ikke fordi at jeg ikke liker å ha selskap, for som oftest elsker jeg å vandre ved siden av noen, eller foran, for jeg går fort.

Jeg hater nemlig å vente, for jeg vil gå dit jeg vil, når jeg ønsker, og i MITT tempo. Akkurat på det området hadde jeg en sjelevenn som var likedan. Jeg har henne forresten fremdeles, men i hjertet. Jeg savner henne så mye at jeg ikke finner ord. Hun tålte alle mine sider, jeg tålte hennes, og vi forsto hverandre på en måte som ingen andre kan forestille seg.

 

 

Vanligvis når jeg skal noen steder så er jeg ute i alt for god tid. Hvis jeg for eksempel skal rekke en buss, da rekker jeg den med goood margin. Jeg lastet ned en app sånn at jeg kunne kjøpe billett på forhånd. Den lastet jeg ned så tidlig at den rakk å gå ut, så da måtte jeg kjøpe en ny. På den måten ble det dyrt å reise kollektivt.

På venterommet derimot, dit kommer jeg i siste liten, for jeg liker ikke lukta og lydene på sånne steder. Det gjelder spesielt hos tannlegen.

Det er trygt og godt å ha en kjæreste, men jeg har alltid trivdes alene. Det gjorde jeg til og med da jeg hadde samboer, og det hadde ingenting med samboeren å gjøre. Men, og her har kjæresten et viktig poeng, det er bedre å være alene når man vet at man har noen. Derfor er jeg takknemlig over å ha mange fine folk i livet mitt, som attpåtil er forståelsesfulle.

 

 

Når det går over styr i hodet så blir jeg irritabel og trekker meg unna de aller fleste, uten at det er personlig ment. Det er slitsomt både å snakke og lytte, og da blir lunta ganske kort. Ikke sånn at jeg eksploderer, nei, for jeg er de billige gnistene som selges i romjula, de som freser og slukner i løpet av noen sekunder. Jeg er ikke bomba til fire tusen kroner som fyller himmelen med lekre farger og øredøvende rabalder.

Jeg føler meg nemlig fargeløs akkurat nå, og det er typisk når januar bikker over mot vår. Akkurat i det øyeblikket da andre gleder seg over at dagene blir bittelitt lysere, så gjør jeg det samme, men med en bismak.

 

 

Når det avslørende lyset kommer tilbake til bygd og by så kommer også de uregjerlige tankene. Selvransakelsen, selvkritikken, speilbildet som ikke stemmer med virkeligheten ( for speilet lyver) – eller sitter det en djevel på min vestre skulder og hvisker nedsettende?

Da burde jeg være klok nok til å knipse ham vekk, men han kløner seg fast. Jeg kaller ham for Morf, og han er oppkalt etter en diagnose som heter Dysmorfofobi. Heldigvis har jeg lært meg kognitive teknikker som gjør det lettere å håndtere enn før.

 

 

Og heldigvis sitter det en engel på motsatt side, som vil meg vel. Henne bør jeg lytte til, for hun er klok, og har selvinnsikt i bøtter og spann. Så mye at det nesten renner over.

Jeg er sosial og asosial i skjønn forening, og er som regel den første til å forlate festen, ofte uten å annonsere det. Det hender til og med at jeg er den siste, men det hører med til sjeldenhetene.

Aller best liker jeg små, private lag.

 

 

Lyset er fint det, særlig når vi kommer til det punktet at tjelden og spoven gjør sitt inntog, men høsten er alltid best. Jeg elsker høsten, og jeg tror det er fordi at jeg da kan senke skuldrene og parkere gressklipperen for sesongen. Jeg blir roligere inni meg når forventningene ikke er skyhøye. Da kan jeg pakke meg inn i trygge, gode klær, og ingen merker – eller legger merke til –  om jeg har barbert leggene eller ikke.

Når det er sommer så skal alt skinne, og det er av og til slitsomt for ei som er som meg.

 

 

Alle årstider har sin sjarm, og det har heldigvis vi også, enten vi er slik eller sånn. Jeg tror det handler om raushet, sånn at hver og en kan få bidra på sin måte innenfor rimelighetens grenser. Jeg kan ikke forvente at alle skal tåle mine krumspring i form av at jeg trekker meg tilbake, men jeg er glad for jeg har noen som tåler det.

I dag tvang jeg meg til å skrive, for skrivelysten har vært borte, og det er det bare jeg som kan gjøre noe med. Det er sånn jeg har lært å takle meg selv også, ved å tvinge meg utenfor komfortsonen, eller ved å tvinge tankene inn i nye spor.

Det hjelper.

Hvis noen er i tvil, så kan jeg garantere at det hjelper å snu tankene. Det er ikke gjort i en håndvending, men det er bare DU som kan gjøre det. Det er heller aldri et nederlag å be andre om hjelp, for det er mange gode hjelpere der ute, men skuta – DEN vil jeg styre selv 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

Advent rører rundt i alt av følelser og minner, både de vakreste av de vakre og dem som det er vondt å kjenne på. Jeg savner min aller beste venn ekstra mye akkurat nå. Jeg savner den myke pelsen, og jeg savner øynene som leste meg som ei åpen bok. Jeg savner spilloppmakeren som alltid fikk meg til å le.

Jeg er fullstendig klar over at det finnes verre ting, for i min verden som sykepleier og medmenneske får jeg realitetene i fleisen rett som det er. Da blir jeg ekstra takknemlig over å være frisk og rask, i alle fall fra halsen og ned.

Men jeg er også opptatt av at sorg ikke skal veies og måles – eller sammenlignes.

 

 

Det du føler, det er det DU som føler, men det føles nesten flaut, og feil, å fortelle resten av verden at jeg savner en hund så inderlig. Det er nesten sånn at jeg får dårlig samvittighet fordi jeg reagerer som jeg gjør, selv om jeg burde vite bedre.

Det er forskjell på mennesker og dyr, det vet jeg selvfølgelig veldig godt, men hun har tasset i hælene på meg i fem og et halvt år så det er vel ikke så rart at jeg stadig tar meg i å savne henne.

Dessuten kom hun inn i livet mitt på et tidspunkt der jeg behøvde henne sårt, etter en annen sorg som også til tider er litt undervurdert, nemlig samlivsbrudd.

Det følger nesten en form for skam med å kjenne på dette, men ingen burde skamme seg over det som kommer fra hjertet. Det er jo nettopp det jeg alltid forteller til andre.

 

 

Jeg tror at advent og forventning rører rundt i følelsene til de fleste av oss. Selv om dagene før jul er en tid fylt av lys og forventning så er advent også en barkebåt på opprørt hav.

Vi får bare slippe det til, og seile avsted.

Ute laver snøen ned, og jeg er nesten misunnelig på Anne Grete Preus som skrev en av de vakreste tekstene jeg vet om. Tenk å finne ord som treffer så inderlig:

 

“Vi har hørt at ingen snøfnugg er like
og sånne under kan en tenke på en stund
jeg lener hodet helt tilbake
og får et iskyss på min munn.”

 

Men vent litt; i motsetning til henne så er jeg full av liv, og er så heldig at jeg kan fortsette å snekre sammen ord og vendinger. Heldigvis lever hennes musikk videre; det er det som er så fint med toner, ord og bilder.

 

Jeg tenker ofte på dem som jeg har truffet gjennom jobben min som sykepleier, både unge og gamle. De har satt varige spor, særlig de yngste, for det skal ikke være sånn at unge mennesker dør. Jeg liker ikke å bruke ord som urettferdighet, og at folk kjemper en kamp, for det er så mye som rammer tilfeldig.

God huskeregel:

 

 

Jeg tenker på de pårørende som ofte føler at livet er en snøstorm. De måker og måker sånn at stien skal være farbar, men neste morgen er stien borte, og de må begynne på nytt. Det er kanskje da vi burde by på oss selv, og stille mann- og kvinnesterke som brøytemannskap.

 

Tenk dere det; det er ingen snøfnugg som er like, og det fascinerer meg. I adventsboka vår laget jeg derfor et eget dikt tilegnet disse skjøre og vakre fnuggene som drysser ned fra himmelen:

 

 

Det merkeligste av alt er at Astri, helt tilfeldig, illustrerte teksten med dette bildet:

 

 

 

Der har vi Milla, jo. Neppe tilfeldig 🙂

 

Noe som gir meg mye, og som gjør meg glad, er å få være ledsager i Livsglede for eldre. Jeg fyller dagene med alt som gjør meg godt, for det hjelper på det meste. Dama til venstre for meg er en lykkepille i seg selv, og jeg håper hun tilgir meg når jeg deler dette bildet.

Hennes datter er en av mine beste venninner, og tro meg, hun har arvet mye fra sin mor. Det er umulig å være sorgfull i sånt selskap.

 

 

Nå skal jeg lage meg ein kopp rykende varm sjokolade, selvfølgelig med kremtopp, fordi det er viktig å skape seg gode stunder. Et ord jeg liker veldig godt er ordet TAKKNEMLIG, og det er akkurat det jeg er.

 

 

Men først skal fuglene få mat, sånn at Milla er i godt selskap nå i adventstiden. Jeg vil at det skal være liv og røre over hodet hennes. Hun er forresten ikke der, for hun er i hjertet mitt, og hun er rødstrupen som tripper rundt på marka.

For da kan hun fly fritt.

 

 

 

 

Foto: Petter Vidar Vågsvær

 

Vidar og Goggen hadde ideen om å legge boklanseringen vår til Bogøya, og det viste seg å være et lykketreff, for her er jo blåfargen akkurat sånn som i boka.

Den blå adventstimen hører hjemme ytterst i havet, og vi fikk blå buketter fra Frøya Kommune ved Ordfører og Kultursjef.

Tusen takk.

 

Foto: Jeanette Olsen

 

Værgudene spilte på lag med oss, med sol fra skyfri himmel og glitrende hav. Øyrekka og gjestfriheten må bare oppleves, for selv om jeg liker å leke med ord så er det vanskelig å beskrive stemningen her ute.

I går var det stinn brakke, noe de egentlig er vant til på Supen Pøbb, men det er i sommerhalvåret. At det skulle komme så mange i går, senhøstes – det var skikkelig gøy!

 

 

Dette er huset til familien Skatvold.

 

Foto: Gunhild Riiber

 

Jeg hadde med meg en venninne-gjeng som jeg setter utrolig stor pris på. Heldigvis hadde de vett til å ta meg med hjem, for jeg hadde plutselig store planer om å være der til i dag, uten både toalettsaker og rettetang.

De øvde til og med inn den ene teksten min – Småhjerta – og sang den for publikum på ren impuls, og av full hals. De kalte seg for anledningen Harraballjkoret Det kaller jeg raushet, kanskje ispedd litt overmot.

Teksten står i boka, og den er tonesatt av Unni Hattmyr.

 

Jeg har alltid drømt om å utgi bok, og kan takke Vidar for at han sparket det i gang. Det har vært en bratt læringskurve, for dette har jeg aldri gjort før, men jeg klarer det sikkert.

Og det gjorde vi – sammen.

 

Foto: Petter Vidar Vågsvær

 

Det var rørende å komme inn i finstua til familien, for der var det jul allerede. Jeg sank ned i sofaen og nøt de beste boblene jeg noen gang har smakt. Huset oste av en spesiell atmosfære, og her sitter det mye historie i veggene.

Det kunne vi virkelig føle.

 

Foto: Gunhild Riiber

 

Det var også rørende å se alle som hadde møtt opp på Supen Pøbb. Jeg ble virkelig satt ut, og innledet min tale med å nevne Gustav Witzøe, av alle mennesker. Da jeg sto i baren før start så kom jeg til å si at jeg var langt utenfor komfortsonen, og da lurte han på om det skyldtes bar-besøket. Jeg tenkte…Ser jeg ut som et Gudsord fra landet, som aldri har vært på lokalet før?

Det var noe sånt jeg innledet med, og heldigvis lo folk.

 

Foto: Jeanette Olsen

 

Vi signerte bøker så blekket sprutet, og jeg følte meg et lite øyeblikk som kjendis, men den følelsen er heldigvis borte som dugg for solen, for nå er det søndag.

Jeg har fortsatt ikke våget å se TV-innslaget som Petter laget for Frøya.no, og jeg underholdt visst alle på båten hjem.

Det er ikke likt meg i det hele tatt, men du og du for en opplevelse dette har vært.

Tusen takk til alle som var der i går, og takk til Torleif for fiskesuppa som jeg glemte å smake på. Det var synd, for den går det gjetord om.

Takk til alle som kjøpte boka vår, og tenk om noen får flere eksemplarer i julegave. Det er i grunnen ikke mitt problem, men det er typisk meg å gruble på alt.

Tusen takk til Vidar, Stine, Astri og Goggen for en kronglete, men fantastisk reise. Nå bestiller vi opp flere bøker, i tilfelle salget fortsetter å gå strykende.

Vi har trua, eller som Goggen sier:

Tenk JA – si JA!

 

 

 

 

 

 

 

Milla er født med et hjerte i panna, og det hjertet var det jeg som fikk.

Det er jeg veldig takknemlig for.

 

Akkurat nå finner jeg trøst i EN setning, og den fant jeg hos Christine Koht. Da hun måtte avlive hunden sin så sa hun: Alt det som Pipp ikke skal gjøre mer, det har hun jo allerede gjort.

 

Alt det som Milla ikke skal gjøre mer, det har hun jo allerede gjort.

 

 

Hun var ikke “bare” en hund, for hun var min aller beste venn. Jeg savner henne så mye at jeg nesten ikke klarer å beskrive det med ord. Jeg trodde ikke at jeg skulle klare å skrive om dette, men jeg klarer alltid mer enn det jeg tror.

Jeg vet ikke hva som gikk av henne, for det får jeg aldri svar på, men hun raste ut på veien og angrep en annen hund, helt uten forvarsel. Vi lekte med ball på plena, som vi alltid har gjort, og det har alltid gått folk og hunder forbi uten at hun brydde seg, men denne gangen gikk det galt.

Fryktelig vondt for både dem og meg, men heldigvis er den andre hunden på bedringens vei. Hun har hatt to slike episoder, men den første gangen gikk det heldigvis bedre.

For meg, som så alle de andre sidene, og alle de flotte egenskapene hun hadde, så var det et tungt valg å ta. Et veloverveid og tungt valg ( i samråd med veterinær ), men likevel så føler jeg meg som en bøddel akkurat nå.

Jeg ville ikke miste henne. Jeg ville ha henne hos meg for alltid.

 

 

INGEN vet hva hun har betydd, og fortsatt betyr, for meg. Ingen vet mer enn det hun gjør, for jeg betrodde henne ALT, og ingen har fått så mange klemmer som henne.

Ingen har noensinne vært så glad for å se meg som det hun var.

 

 

Ingen har vist så tydelig at de elsker meg som det hun gjorde, for hun viste det med hele kroppen. Ingen har ventet så trofast på meg som henne. Ingen har noensinne sett på meg med et sånt blikk.

 

 

Slik kunne hun også være – laidback, men for det meste likte hun å trekke meg rundt på nye eventyr.

 

 

Vi har delt opp- og nedturer, og vi har delt alle årstider.

 

 

Noen ganger drar jeg deg, og noen ganger drar du meg. Når man er født trekkhund, så ligger det i blodet å trekke. EN ting er sikkert; vi har levd et aktivt liv, så både fjellsko, ski og skøyter har fått bein å gå på med henne i førersetet.

 

 

 

Hun var i grunnen en litt engstelig sjel, og slapp ikke så mange inn i hjertet, men dem hun var glad i, dem elsket hun av hele sitt hjerte – som mamma for eksempel.

 

 

I tillegg var hun redd for alt mulig som rørte seg i lufta; Ikke fugler, men ballonger, heisekraner, kitere, kunstige fugler og så videre. Hun ble skremt av en stor reklameballong da hun var lita, og det glemte hun visst aldri.

Vindturbiner derimot, det var liksom greit – ironisk nok. Akkurat på det punktet var vi dypt uenig.

 

 

Reservertheten som fulgte henne hele livet, den dype tilknytningen vi hadde til hverandre og det at hun ble litt uforutsigbar, er hovedårsakene til at jeg ikke ønsket å omplassere henne, i tillegg til at jeg VET at vi ville ha savnet hverandre døgnet rundt. Mulig at det er egoistisk å tenke sånn, men jeg ville ikke utsette noen av oss for akkurat det.

Det var nemlig oss to.

 

 

Ingen har irritert meg mer, og røytet mer, og satt så mange spor etter seg, som det hun har gjort.

Hun ville alltid være der som jeg var, og vi var nesten alltid sammen, bortsett fra når jeg var på jobb. Jeg har ikke tall på alle turene vi har vært på, og jeg har i alle fall ikke tall på alle tårene i ettertid.

Jeg har heller ikke tall på alle bildene vi har tatt, og på alle minnene, men dem skal jeg hente fram når jeg har hentet meg inn igjen.

Akkurat nå har jeg nok med å savne henne.

 

 

Nå har jeg vært uten henne i snart to uker, og det begynner å synke inn. Det ble så stille i huset at jeg nesten ikke har klart å være hjemme. Jeg savner tassinga over golvet, jeg savner til og med masinga, men aller mest savner jeg den uforbeholdne tilliten.

Den rørende hengivenheten er det som har berørt meg mest.

Hun leste meg som ei åpen bok, og det hendte at hun fikk ligge i senga sammen med meg. Ofte snek hun seg inn på soverommet mens jeg var i dusjen – og da tok hun like så godt en liten høneblund på min plass og mi pute.

Det luktet sikkert mamma der.

 

 

Fem år og fem måneder som jeg ikke ville vært foruten, selv om det gjør veldig vondt akkurat nå. Sånn er det å være glad i noen; det er en risiko å ta.

 

 

Nå ligger hun på det stedet som hun likte best, på baksiden av huset vårt, under det fine treet ( som ikke er ei sitkagran ). For at det skal bli litt liv og røre der så har jeg hengt opp masse godt til fuglene – rett over hodet hennes. I dag telte jeg både rødstrupe, kjøttmeis og andre småfugler.

Dessuten er det en svarttrost som holder til akkurat på hennes sted ( svarttrosten er min favorittfugl ), og jeg tenker at det er Milla som har fått vinger, sånn at hun kan fly fritt omkring i naturen – i grenseløs glede over skaperverket.

Det er det vi liker best begge to.

 

Tenk at to sjeler som er kjent for å holde andre på avstand kan sette så umåtelig pris på nærhet. Det var nok meningen at det skulle bli oss to.

 

 

Hun skal være med meg på hver eneste tur også i fortsettelsen, for jeg bærer henne med meg i hjertet. Så har jeg bestemt meg for at jeg skal ta med en liten stein fra alle de stedene vi har vært på, for jeg skal jo dit igjen, og det skal bli til en liten varde, eller kanskje den blir stor, for jeg kom til å tenke på at vi har vært nesten overalt.

Jeg liker å tenke på alt vi har gjort.

 

 

 

 

 

Ved første øyekast så ser det ut som om vi to stemte på samme parti under årets kommunevalg, fordi vi matcher i tøyet og tenker likt om mye, men det gjorde vi altså ikke.

Det påvirker ikke vennskapet i det hele tatt, for vi diskuterer aldri politikk.

Når vi treffes på brygga så tar vi et hvileskjær fra både politikk, vindkraftutbygging, jobb og det meste annet.

Hva står igjen da?

Da gjenstår strikketøyet, snakketøyet, sjøbadet, vinen og betroelsene.

 

 

Disse flotte plaggene har Anette designet og strikket, og jeg fikk det ene. Hun er et unikum, for hun tryller fram det ene vakre mesterstykket etter det andre – så lett som ingenting kan det virke som. Fargen er perfekt, for vi har begge bursdag i september.

Vi elsker så klart høsten 🙂

 

Kanskje det er litt som å skrive. Hos meg løper fingrene over tastaturet i vill fart, for at jeg skal rekke å skrive ned tankene før jeg mister grepet om dem.

Det blir som med maskene i strikketøyet hennes sikkert.

Vi skaper noe på hver vår måte, og så har vi det viktigste av alt, nemlig vennskapet.

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi har vidt forskjellige uttrykksformer, og leseren betrakter med SITT blikk og opplever med SITT sinn, så dette blir spennende.

Jeg har sommerfugler i magen.

Jeg har en favoritt blant mine egne, og det er Blåtimebønn. Det er fordi den er tilegnet mine besteforeldre. Ellers så synes jeg at Goggen hadde et vidunderlig svar da jeg sa at jeg ikke klarte å finne en favoritt blant de andre sine tekster og bilder. Han sa at tekstene og bildene på en måte er barna våre, det er noe vi selv har skapt, så hvordan velge en favoritt når man tenker sånn?

Det er umulig, for alle er selvfølgelig like kjære. Der fikk jeg noe å tenke på.

Vår grafiske designer Stine har satt det hele sammen, hun er en slags dirigent, så boka har blitt en symfoni av bilder, ord og blåtoner.

Kul og fargerik dame.

Dette bildet er delt i sosiale media før, så jeg tar sjansen på å dele det uten å spørre henne om tillatelse. Jeg får heller be om tilgivelse.

 

 

Vidar har skrevet bøker før, blant annet trilogien om Folket i Spåhålet, som danner grunnlaget for Oda-spelet.

Nydelig forestilling.

 

 

 

Astri er allerede en anerkjent kunstner, og har egentlig fortjent et eget blogginnlegg, for hun skapt så mye fint. Klikk dere inn på Astri Reppe Kystkunst A/S og se selv.

 

 

 

Goggen og jeg derimot, vi er hobbyskribenter, og det er heller ikke å forakte. Vi skriver om alt som ramler ned i hodet på oss, og deler det med resten av verden, eller med hverandre.

Nå stjeler jeg bilder i vilden sky, men de går til en god sak.

 

 

 

Boka kommer for salg i løpet av oktober, og vi håper at så mange som mulig kan hvile litt i denne blåtimen. Her er tekster til å le av, og til å gråte over. Mellom permene, og mellom linjene, er det plass til både forventning, glede, sorg og savn – alle disse følelsene som hører livet til.

Og selvfølgelig førjulsstemning.

 

 

Boka er proppfull av den spesielle blåfargen som bare finnes ved kysten.

Løp og kjøp, når den tid kommer 🙂

 

 

Havfrua og Havets datter

sanker dyrebare skatter,

samler dem i form av minner

midt i alt det blå vi finner,

 

 

hjertero og sjelefred

her blant bølgene et sted,

kan vi lidenskapen dyrke

for der finner vi vår styrke.

 

 

For det er en lidenskap, denne lengselen etter havet. I motsetning til meg så trives havfrua også under overflata. Jeg har aldri prøvd dykking, men er god på å balansere.

 

 

Tenk å bo sånn at vi kan sjøsette kajakken og padle til nærmeste uterestaurant, som ligger ved Rabben Marina. Ok, vi drakk en halvliter hver, men vi satt der leeeeenge. Etterpå padlet vi sakte hjemover.

Vi jaktet egentlig på niser denne kvelden, men de var visst på Hitra.

 

 

Og vi avsluttet kvelden på brygga – som seg hør og bør.

 

 

 

I et lykkelig gys av et sekund

vet du med fotsålene

at dette er Jorden,

din barndomsheim mellom stjernene.

 

Torsdag skal jeg ta på meg den gule skjorta ( Nei til vindkraft på Frøya ) og benke meg i kulturhuset for å overvære partilederdebatt.

Det har jeg aldri gjort før, ikke fordi at jeg ikke er samfunnsinteressert, men jeg har vært litt lunken og uengasjert når det kommer til politiske spørsmål. Veldig dumt egentlig, for sakene angår i høyeste grad alle sammen.

I år tror jeg at vindkraftsaken vil gjøre store utslag på valget. Om jeg kommer til å stemme grønt vet jeg ikke, selv om det er en av mine favorittfarger sånn til daglig.

 

 

Det har blitt skrevet mange kilometer om denne saken hvis vi legger det sammen, og det bygges kilometerlange veier innover i Frøyahauan. Nå har jeg ikke vært i Nessadalen på en stund, av forskjellige årsaker, men da jeg kjørte forbi i går så fikk jeg realiteten midt i trynet – og det FØR turbinene er fraktet inn og satt opp.

Grove inngrep i naturen, anleggsmaskiner, gjerder og hengelåser, oppholdsforbud.

Drit og dra!!

Drite kan de ikke gjøre, for de har tatt toalettet vårt, men de må gjerne dra dit pepper`n gror for min del. De som jobber der er satt til å gjøre en oppgave, så det er ikke dem jeg ønsker over alle hauger; jeg mener resten av systemet.

Jeg vet at konsesjonen er gitt og alt det der, men dispensasjonen gikk ut FØR TrønderEnergi satte spaden i jorda, og etter den dagen mener jeg vi har vært vitne til et skittent spill som omhandler ikke minst kameraderi. Jeg tror at ledelsen har kontakter både i regjering og mediehus, noe som gir dem enorm makt.

HER SLÅR DE TIL! – sto det med fete typer på forsiden av VG etter at to maskerte typer tredde svartsekker over de oppsatte overvåkningskameraene i Nessadalen. Ja, det fortjente å komme i avisa, men uten gode kontakter—–> ingen forside.

Jeg våger den påstanden.

Med tanke på alt som skjer i verden så hadde det holdt med en liten notis.

 

 

Både på Ja- og Nei-sida har enkeltpersoner gått langt over streken med tanke på ufine og grove kommentarer. Det er ødeleggende for alle parter, men netthets er vanskelig å kontrollere. Jeg håper at den oppvoksende slekt har bedre (nett)vett enn enkelte av debattantene.

Men heldigvis, de aller fleste er varme, glødende engasjerte mennesker med hjerte for Frøya, enten de er for eller i mot. Vi som er i mot synes det er forferdelig vondt at naturen får dype og irreversible sår. Jeg tror ikke at noen av oss aner hvilke dimensjoner det er snakk om før vindturbinene står der i all sin “prakt”. Når ei nærmest paddeflat øy er tvunget til å være vertinne for 14 turbiner som rager 180 meter over bakken, da blir det rent for mye.

Til sammenligning så er det høyeste punktet på Frøya 76 meter over havet.

 

 

Fiskevann går med i dragsuget, Smølalirypa utryddes, havørna går dukken, insektene tapetserer mastene, og mange små blomsterarter som jeg ikke vet navnet på forsvinner med et jafs. Lydløse er de heller ikke, rotorbladene, og er det noe jeg verdsetter meget høyt så er det stillhet. Stillhet er mangelvare, men til nå har jeg funnet den inni Frøya.

 

Det kjennes varmt innom meg

at alt jeg holder av, alt

som dufter av ville vinger,

er innerlig nær meg

hver gudskapte dag – her

mellom Jordens lågmælte undere.

Rart hvor lite et hjerte kan leve på

når alle kunstige behov

ligger igjen på en skrotplass

ved Melkeveien.

 

Hans Børli