Jeg kunne ha postet bilder av en hel horde med flotte folk, men siden jeg må spørre om tillatelse til å bruke dem først så hadde jeg fått litt av en jobb, for det er mange som camper utendørs i det fine været.
Derfor gjør jeg det enkelt, og lar solstråla til høyre for meg representere alle sammen.Selvsagt ble hun spurt først, og svaret var:
Girlpower!
Det er så mange som bidrar – både med stort og smått.I går var jeg på seinvakt som sykepleier i hjemmetjenesten, og stoppet ved leirbålet for å sjekke om noen hadde høyt blodtrykk. Det var et rørende syn å se folk som satt i ring og holdt vakt over øya vår.
Jeg har lovet Hans Anton og Eskil at hvis det ikke blir vindmøller på Frøya, da skal jeg skrive tidenes seiersdikt, og det skal jeg fremføre mens jeg står på bordet, for det ligger an til feiring om dette går i boks.
Da skal alle ildsjeler hylles.
Hvis man ser bort fra omstendighetene så er det på merkelig vis veldig fint å sitte sammen på denne måten, ute i naturen. Noe av det fineste er alle de nye bekjentskapene.
Da jeg skulle ta kveld så svevde det en ørn rett over hodet mitt. Jeg har en formening om at ørna gir meg et slags varsel, og sånn har jeg hatt det lenge. Det er sikkert mange som ler av sånne tanker, men det bryr jeg meg ikke om.
Her har jeg tatt meg til rette, og plassert meg midt mellom Hans Anton og Eskil, som er frontfigurer i NEI til vindkraftverk på Frøya. Selv er jeg hverken aksjonist eller demonstrant, men bruker ordene mine for alt de er verdt, gjerne i diktform.
Og hvem vet, plutselig går jeg til aksjon likevel. Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.
Jeg kjenner at det kribler.
Nå er Frøya i vinden, og ettertrykkelig satt på kartet. Selv hører jeg til på NEI-sida, for jeg vil ikke ha vindturbiner – som attpåtil er planlagt å bli høyere enn himmelen. Ørna kjenner sin besøkelsestid og tar seg til rette, for den bor jo i området her. Det skule bare mangle, for den er fredet, og har all rett i himmel og på jord.
Nå ligger hun på egg, eller lå, for eggene var visst livløse inni, uvisst av hvilken grunn. Jeg tenker ikke å spekulere i årsaken.
Aksjonistene ligger og ruger de også, side om side med ørna, for å hindre overtredelser og overtramp. Jeg har ikke helt klart for meg hvilke overtramp eller overtredelser det er snakk om, for jeg er en enkel sjel som ikke vil at naturen som jeg bruker hver dag skal ødelegges.
Men det enkle er ofte det beste – som for eksempel et lass med paller fra Salmar 🙂
Mulig det er en egoistisk tanke, det å ønske seg stillhet, men jeg er avhengig av det, og jeg finner ikke de rette ordene for å beskrive hva naturen betyr for meg.
Den betyr alt.
Jeg skal ikke begi meg inn på hverken det ene eller det andre med tanke på argumentasjon heller, for dette innlegget handler typisk nok ( når det gjelder meg) om andre innfallsvinkler til debatten. Jeg har bare lyst til å presisere at vi alle burde holde oss til sak, og holde oss for god til sjikane og personangrep, selv om det er sterke følelser i sving.
Jeg har mer lyst til å framheve engasjementet, samholdet, innsatsviljen, motet, håpet, trua og kjærligheten til Frøya, for det kommer så tydelig til uttrykk i disse dager. Jeg kjente det i går da jeg var tilstede under valgvake på Hotell Frøya, at jeg er innmari stolt over den jobben som er gjort av motstandsgruppa. Jeg var også tilstede under arrangementet Ny t`Frøya i forrige uke, og ble rørt over måten ordføreren vår omtaler øya på. Jeg lover dere at hun snakket fra hjertet, for sånt merker man.
Det er snakk om ekte kjærlighet fra alle kanter, selv om jeg kanskje heller bensin på bålet nå.
Fint det, for da holder vi temperaturen oppe.
Det er DET jeg vil få fram, at i bunn og grunn så er vi alle frøyværinger, selv om denne saken skaper splid i kampens hete. Det handler om å vise hverandre respekt, for vi skal tross alt, og forhåpentligvis, sitte ved samme leirbål også i tida framover, etter at alt er avgjort, og etter at ungene har blitt flyvedyktige, for ørna hekker mange steder. Nå har vi i tillegg fått så mange paller at bålet kan brenne i lang tid.
Jeg skal be pent om at de sparer en palle til meg, som jeg kan legge foran inngangsdøra mi og bruke som trapp, for den som ligger der nå er pill råtten.
Tilbake til saken:
Vi er alle sammen glad i hjemstedet vårt, enten vi stemmer JA eller NEI.
Her er NRK på stedet, og intervjuer en ildsjel.
Jeg synes det var respektløst av Trønderenergi å komme med den første gravemaskina før stemmene var talt opp etter folkeavstemminga i går, selv om de tydeligvis har dårlig tid. Jeg liker heller ikke at de har fått godkjent at en del havørnreir må påberegnes tapt som følge av dette naturinngrepet.
Er det lov?
Under valgvaken så jeg en voksen mann som tørket tårer, og det gjorde nesten større inntrykk på meg enn både valgresultat og hurra-rop til sammen..
Jeg snakket med noen av dem som hadde sittet vakt i området, og det var rørende å høre at folk som passerer viser tommel opp og fløyter oppmuntrende. Folk kommer med hjemmelaget kjøttsuppe, kaffebrød, ei kurv full av twist og mye, mye mer – for å vise sin støtte. I dag har til og med værgudene velsignet dem med strålende vårsol.
Denne idyllen står i grell kontrast til det som nå holder på å skje. Vindturbinene blir kolossale i forhold til den lille mann, den lille øya og til havets døtre. Vi kjemper i motvind, og jeg tar av meg hatten – nei, den blåste av sted med vinden – for de som er i bresjen for kampen mot vindkraftverk på Frøya.
FUGLEPERSPEKTIV
Synd at ikke ørna har veto- eller stemmerett for da hadde den garantert bedt kraftselskapet om å dra dit pepper`n gror: Her er det jeg som bor.
Og spoven jeg hører ute på åker og eng som bruker røsslyng og myr som seng den skulle også fått en sjanse til å si sitt: Alt dere ser her er mitt.
Tjelden er heldig den, som har tilhold i fjæra nå som vi går inn i en ny æra men den gråter i solidaritet med sine frender: Jeg håper at vinden vender.
Ikke en gang svarttrosten er uberørt den krever nemlig og bli hørt – så den triller: Bevare meg vel og bevar denne øya, NEI til vindturbiner på Frøya.
Tenk at en av tekstene mine har blitt tonesatt, og til og med har fått sine egne noter. Unni Helen Hattmyr har satt melodi til teksten ( hun har vært en helhjertet og varm pådriver ), og Charlotte Stav har laget arrangementet. Her framfører Unni sangen sammen med Viggja Voices under årets Hitterkveld.
Tusen takk Unni. Uten deg hadde ikke teksten kommet lenger enn til skriveblokka.
Det er Frøya Film & Bilder sitt opptak.
Video: Gårdagens Hitterkveld, her musikk innslag ved Unni H. Hattmyr
Hun har hele tiden vært bevisst på at sangen skulle ha premiere på Frøya, noe jeg var hundre prosent enig i, for inni mitt hode tenkte jeg på Sletringen Fyr mens jeg skrev.
I ettertid ser jeg, og hører, at den helt klart er en sang for øyfolk som bor både her og der. Teksten ble til ved havet, og er for folk som vet å sette sjøbein.
Selvfølgelig hadde vi urfremføring på Frøya. Da var jeg i himmelen – nærmere bestemt i skybaren på hotell Frøya, under utdelingen av Frøyawards.
Det hender fortsatt at jeg suger på den karamellen.
Det er nå jeg må ta meg sammen, selv om jeg ikke kan fordra det uttrykket. I går kveld hørte jeg svarttrosten, og han låt svært livsglad. Det er jeg også, livsglad, men det er ingen steder å gjemme seg når våren stjeler stadig mer lys fra mørketida. Det er godt at det lysner, men samtidig blir jeg mer sårbar av det.
Og alene, selv om det er selvvalgt.
Alene er jeg jo ikke, for jeg dyrker vennskap som bare det. Jeg har grønne fingre når det kommer til vennskap, men kan ikke fordra hagearbeid i noen som helst form. Nå begynner det å spire, og jeg blir tilsvarende stressa.
Stresset vokser i takt med løvetanna.
Men visste dere at det er vanskelig å rykke løvetanna opp med rota? Sånn er jeg også. Hun er både sta og standhaftig, og vokser like gjerne i grusgangen som på gressmatta.
Jeg er for priviligert til å kalle meg løvetannbarn, men jeg liker å sammenligne meg med dette ugresset likevel; mange betrakter faktisk den knallgule blomsten som ugress – til tross for at den skinner som ei sol.
Akkurat nå føler jeg meg litt avblomstret, som når løvetanna slipper hundrevis av fallskjermer som flyr med vinden. Da er det bare en naken stilk som står igjen, heldigvis med sterke røtter. Kanskje jeg heller skal snu på det, og tenke at dette kan bli en ny start. Jeg kan blåse på løvetanna, og gi fallskjermene litt ekstra oppdrift. Jeg kan late som om de er mine negative tanker, som stormen tar med seg.
Jeg må så nye tanker, vanne spirene og løfte blikket. Jeg kan ikke bli glad i, eller elske en annen, før jeg blir ekte og oppriktig glad i meg selv.
Jeg tror at vi kvinner, for jeg vet ikke hvordan menn tenker, må bli bedre på å framsnakke oss selv. Det eneste jeg vet er at vi kommer fra to forskjellige planeter, menn fra Mars og kvinner fra Venus.
Vi kvinner er verdensmestere på å snakke nedsettende om oss selv, og til oss selv – når ingen hører det.
Når andre hører det også.
I morgen tidlig skal jeg si til speilbildet mitt ( selv om håret står rett til værs ): Så fin du er. Du er god nok. Tenk på at fotballeggene dine står godt plantet på jorda. De er som røtter. Selvfølgelig har du smilerynker og andre rynker, det skulle bare mangle. Magen har båret på to barn, så den blir nok aldri flat igjen. Det toget har tøffet avgårde for lenge siden. Puppene har vært i vinden før, og de holder sikkert i massevis. Egentlig så er de ganske fine når jeg tenker meg om, selv om ingen får se dem. De har i alle fall gjort jobben sin, og det er det er det som virkelig betyr noe.
Åsså er du snill og omtenksom. Pluss ekte og uten filter eller implantater. Ja, og i tillegg har du en snev av OCD, men det skal vi jobbe med.
Jeg var den eneste som ikke danset på bordet, så da var det bare en ting å gjøre.
Opp, opp!
Nå er vi hjemme igjen etter ei strålende helg – på alle mulige måter. Hvis noen hadde sagt til meg før vi dro, at hele gjengen kom til å synge “Æ har så løst te å dans med dæ” oppå et bord, så hadde jeg ikke trodd det.
I alle fall ikke om meg selv.
Det var befriende å slippe seg LITT løs, men det var ingen på Låven jeg hadde lyst til å danse med.
Selvfølgelig matcher vi hverandre, selv om vi er ulike som natt og dag. Dette er ekte eventyrblanding, bestående av voksne damer som aldri har vært i nærheten av hverken Botox, Restylane, silikon eller extensions.
Vi er bra nok som vi er.
Grått er flott.
Det er visst Ole Dalen som sitter bakom meg. Jeg håper han ikke misliker at jeg deler dette bildet. Det er tross alt ikke hver dag han er på samme utested som Havets datter.
Nå har jeg luftet vingene mine, og er glad for å være hjemme igjen. Det skal bli lenge til neste gang 😀
På Frøya er årets russekull så vidt ute av startgropa i årets Krafttak mot Kreft.
Aksjonen gjelder meg også, selv om jeg ikke har, eller har hatt, kreft selv. Jeg kjenner mange som har fått diagnosen, jeg kjenner flere som har blitt friske, og jeg kjenner noen som døde av sykdommen.
Det er til og med mulig at jeg selv blir en del av statistikken.
Hvem vet?
Jeg er kreftressurs i Frøya Kommune og får dermed innblikk i mange historier, men som privatperson blir jeg også berørt, for det er ikke en sjelden og utrydningstruet diagnose, selv om det forskes og går framover på dette feltet.
På ett vis er jeg “heldig” hvis jeg får kreft – i forhold til mange andre sykdommer – for helsevesen, Kreftforening, innsamlingsaksjoner, næringsliv, likemenn, Vardesenter og andre instanser er rede til å fange meg opp.
Pluss at jeg har gode sjanser til å bli erklært frisk.
De setter alle kluter til, men glemmer ofte å ta vare på det lille mennesket – for det hender at man føler seg liten – og den svake, sterke, sårbare, uovervinnelige familien som har vært gjennom sentrifugen. Det har vært alt for lite fokus på senskader og pårørende, for det er (selvfølgelig) pasienten og det kurative som gir mest status blant den hvitkledde hær.
Jeg vet at det finnes unntak som varmer et sykepleierhjerte.
Heldigvis har det nå blitt mer fokus både på senskader og palliasjon, men hva med resten?
Palliasjonen er forøvrig mitt hjertebarn, og der spiller de pårørende en stor og viktig rolle. Alt handler om samspill og hårfin kommunikasjon.
Det skulle bare mangle.
Tilbake til ungdommen, for vi er i Norgestoppen når det gjelder å samle inn penger. Hvert eneste år er det knivskarp konkurranse mellom Hitra og Frøya. Rekordene ryker hvert eneste år, og det gjør den sikkert i 2019 også.
Ungdommen nå til dags – de imponerer meg stadig.
Ungdommene våre vet hva det vil si å miste venner, de har fått kjenne det på kroppen, så dermed forankres kreftsaken i hjertet til alle sammen. Næringslivet er med på laget, og i hvert eneste hus sitter folk og strutter av giverglede.
I fjor ble kreftressursene utfordret av russen. Oppgaven var å hoppe i havet på en av de kaldeste dagene jeg kan huske, og det gjorde vi selvfølgelig. Vi dro den litt lengre, og utfordret lederne våre i samme slengen.
Hva gjør man ikke for en god sak?
Heia Frøya!!
Måtte den beste vinne, selv om det kanskje blir Hitra 🙂
Når maskene flyr avgårde så flyr tankene like fort. Å strikke er en deilig form for tankeflukt. så lenge garnet ikke slår krøll på seg.
Jeg falt for dette mønsteret som er designet av #valleyknits, spesielt fordi det er hundepoter i mønsteret.
Milla og jeg er verdens beste venner, og hun får masse nærhet som jeg kanskje burde ha porsjonert ut til visse andre.
Det er lett som en plett å stryke en hund med hårene, og for henne er jeg verdens fineste – til og med når håret står rett til værs.
.
Det er mamma som har tatt disse bildene, og hun hadde litt av en jobb. Jeg forkastet sikkert hundre bilder – fordi jeg la merke til mange rare detaljer som kanskje ingen andre ser. Nå gjelder det å være årvåken, sånn at jeg ikke vikler meg inn i tvangstanker om eget ansikt igjen.
Detaljene lyste nemlig mot meg.
Jeg er livredd for å få tilbakefall, for nå har jeg vært bra ganske lenge, sånn omtrent i fire år.
Dysmorfofobi – jeg er sikker på at jeg har stilt riktig diagnose på meg selv, og jeg har jobbet steinhardt for å holde tankene i sjakk.
Jeg SKAL klare å fortsette på den veien som jeg går.
Jeg skylder litt på vårsola, for den vipper meg av pinnen hvert eneste år. Fy fader så skarp og avslørende den er.
Jeg vet at jeg er heldig som er frisk fra halsen og ned, og jeg vet at jeg har veldig mye å være takknemlig for, det er ikke der det ligger.
Jeg har ganske god selvinnsikt når jeg er i vater.
Dysmorfofobi betyr at man er sykelig opptatt av bittesmå detaljer ved eget utseende, detaljer som ingen andre ser og som kanskje ikke finnes i det hele tatt – bare i et forskrudd hode.
Det er seriøst en diagnose, om enn ganske lite utbredt på verdensbasis. Hvis jeg sammenligner meg med han som jeg så på TV, han som hadde hender (utvekster) som så ut som røttene på et tre, så vet jeg jo at mine oppfatninger om meg selv er helt på jordet.
Jeg er kjempefornøyd med min egenstrikkede genser i høstfarger, så nå kan våren og vårsola bare komme.
Jeg skal prøve å håndtere lyset – ved å være mer ute 🙂
Om jeg bare kunne ha vært like iherdig og målbevisst som skjæra som flyr til og fra med kvister i nebbet.
Hun er så sikker i sin sak. Hun vet hva hun vil. Jeg misunner henne litt.
Hun skal starte på nytt, og det gjør hun hver eneste vår.
I motsetning til skjæra så flyr jeg baklengs på denne tiden av året. Jeg savner høsten, selv om jeg gleder meg over at dagene blir stadig lysere. Jeg gleder meg til svarttrosten begynner å synge igjen. Jeg venter på tjelden, og jeg lengter etter å høre den vemodige trillinga fra spoven.
Spoven og jeg har den samme vemodige låten i pipa – vi priser våren med en undertone av melankoli.
Jeg elsker den fuglen, og storspoven er årets fugl 2019.
En annen fugl som gjør meg varm om hjertet er ærfuglen. Jeg ser den ikke så ofte som før, men jeg vet hvor den bor. Det er det som er så fint med å padle, for da kommer vi tett på uten å skremme den fra sans og samling.
Jeg har lært meg å leve med den vemodige klangen. Den gjør meg naken og hudløs, og noen ganger trist uten at jeg vet hvorfor, men den er en bit av kaka. Det er ikke noe jeg kan velge bort, eller ignorere.
Jeg må bare la meg flyte med.
Ikke i den forstand at jeg ikke har en egen vilje, og ikke på den måten at jeg ikke orker å ta meg selv i nakken – eller ta meg sammen som det så fint heter.
Ta meg sammen – det er forresten de mest lettvinte og meningsløse ord jeg hører.
Jeg synker ikke ned i vemodet og blir der, selv om det låter fristende. Vemodet er pent nødt til å bli med meg på tur, og da sitter hun på min venstre skulder. Når havet brøler ute på Svalbalen så hører jeg ikke hva som blir sagt likevel, jeg bare aner at hun mister sin kraft i møte med båra.
Med vemod så mener jeg mimrende, nostalgisk og kanskje sentimental, men ikke bedrøvelig, stusselig, deprimerende eller trist.
Da jeg skulle google melankoli så fant jeg ut at jeg kanskje ikke er melankolsk likevel, for det betyr svart galle, og det poppet opp ord som depresjon og tungsinn. Det fikk meg til å tenke på Edvard Munch sine bilder, og det vil jeg ha meg frabedt. Selv om han er verdensberømt så hadde jeg aldri i livet villet ha et sånt bilde på veggen i stua.
Jeg har riktignok hatt diagnosen moderat depresjon, men jeg går ikke rundt med et stempel i panna. Og selv om depresjonen kanskje vender tilbake en dag, så gjør den kanskje ikke det heller.
Hvem vet?
Jeg er nemlig lett til sinns, har lett for å le, og har masse humor innabords. Jeg gleder meg over småtterier, som for eksempel svarttrostens trillende toner i skumringstimen.
Da pleier jeg å gå ut på konsert. Det koster ingenting.
Og nå har mamma startet jakten på årets første tjeld. Hun saumfarer fjæra hver eneste dag, for den 12. mars skal tjelden være på kvart et nes. Det er noen dager igjen, men det kan jo hende at tjelden har tatt et tidligere fly.
TJELDEN
Helst ruslar eg utmed sjøen ein stille soleglad-kveld, der har eg ein ven å vitja og venen – det er ein tjeld.
I svart og kvitt er han fjørkledd der han står still på sin stein, og skir og raud er han farga både på nebb og bein.
Visst er eg vel ven med honom men ikkje han med meg, for kvar gong eg nærmar meg varsamt støkk han og flyg sin veg.
Spegelbiletet i sjøen blagrar og fylgjer med, heilt ut til Floteholmen der han set seg ned.
Men eg står på same flekken – kan liksom ikkje gå for eg står der og tenkjer på noko eg ofte har undrast på:
Om alle dei skye og redde visste vi hadde dei kjær, skal tru om dei ville røme så snart som vi kom dei nær?
Piano og Forte kan jeg ingenting om. Spør meg heller om Paralgin Forte.
Det var kanskje mens jeg satt her at tanken om en tekst ble til. Dette var en av de glitrende sommerdagene da til og med havet rundt Sletringen Fyr var flatt, hvis man ser bort fra båra da, og etterdønningene som sakte ruller inn mot land.
Den alltid tilstedeværende båra, som er et lite varsko på en ellers skyfri himmel.
Jeg bare ventet på det, at Google skulle spørre: Mente du vårsko?
Neeeeei, jeg mente varsko. Sko finner jeg andre steder.
Varsko her!
I musikkens verden kan båra symbolisere Subito – som betyr brått eller plutselig.
Og teksten kom selvfølgelig rekende på ei fjøl.
Så fanget Unni opp ordene mine, og satte melodi til.
LØKTA
Ytterst i havet der vil æ bo sammen med feska og fuggel. hit lengte sjela og her finn æ ro her trives ittj nips eller juggel.
Øya e ekte og havet gir svar svaberget legg der og friste, kom mæ i møte når du e klar æ e din venn te det siste.
Havet det glitre og kviskre te mæ kom hit med alt du vil sei, æ ska for alltid pass på dæ æ løkta mi vise dæ vei.
Tvile du på kårr hænn du ska ro lætt auan på løkta få kvil, ho gir dæ kjærlighet, håp og tro da e det ailler nå tvil.
Etterpå fikk hun hjelp av Charlotte Stav, så nå kan den spilles etter noter.
Og leve sitt eget liv.
Jeg lever også mitt eget liv.
Men jeg kan absolutt ingenting om noter, så hvis noen hadde tatt på seg oppgaven med å lage musikk av meg så hadde det blitt litt av et stykke 😀
Jeg vet nemlig ikke om alle mine tanker og følelser hadde fått plass innenfor en gitt ramme, eller mellom linjene.
Det er godt å lene seg mot en trestamme som har stått der i hundre år. Jeg var mye nede hos mine besteforeldre da jeg var yngre, for de bodde i samme hus som oss. Solide, trygge trestammer som sto støtt, og hadde ei tru som ikke var til å rokke.
Vi snakket om mye, men jeg angrer litt på at jeg ikke spurte og grov litt mer om deres oppvekst. Farfar mistet foreldrene sine og flere familiemedlemmer i Gjæsingulykka da han var liten gutt. Jeg visste det, men skulle gjerne ha visst mer om hvordan det føltes å være akkurat han.
Når møtte han farmor, og falt de pladask for hverandre?
Mormor og morfar på Frosta da, var det kjærlighet ved første blikk?
Den som bare hadde visst.
Jeg vet i alle fall at mamma og pappa møttes da hun jobbet på sykehuset – og han var pasient. Eller, det var vel ikke før etter at han ble utskrevet at det skjedde saker og ting.
Nesten som i en legeroman, bortsett fra at han jobbet på ligningskontor.
Jeg vet mye, det er mye jeg ikke vet, og noe har jeg kanskje ikke godt av å vite heller. Alle har et eget rom i hjertet som er bare sitt. Det jeg vet er at vi kanskje tar hverandre for gitt av og til.
Ikke for gitt i den forstand at vi ikke bryr oss, eller bryr oss om, for det handler ikke om akkurat det, men mer sånn at vi glemmer å være nysgjerrig.
Det er en fin ting å være nysgjerrig på livet – og på levd liv.
